Veivalg ved reisens slutt

Spillefilmen Far from Men har gjort Albert Camus’ Gjesten om til en slags western, uten å gi slipp på novellens fabellignende enkelhet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Far from Men (Loin des hommes) Regissør: David Oelhoffen, foto: Guillaume Deffontaines Den franske spillefilmen Far from Men er basert på Albert Camus’ novelle Gjesten (L’hôte) fra 1957, som typisk for forfatteren er en nedstrippet og plottmessig enkel fortelling som utforsker det forsøksvis ærlige og redelige mennesket. Handlingen utspiller seg i Algerie i samme tiår, da landet var preget av opprør mot de franske kolonimaktene. Her introduseres vi for den europeiskættede Daru, som underviser barn på en avsidesliggende skole i Atlasfjellene. En dag dukker en lokal politibetjent opp med en arabisk mann som er fengslet for å ha tatt livet av sin fetter. Betjenten pålegger Daru å frakte fangen – hvis navn er Muhammed – videre til en by et stykke unna, hvor han skal få sin rettergang. Først nekter vår rettskafne hovedkarakter å påta seg dette, da det vil være å føre fangen til den sikre død. Likevel etterlater betjenten den fengslede, unge mannen i lærerens varetekt, og pussig nok ønsker også Muhammed selv å tas med til stedet for sin rettssak. Når så den avdødes familiemedlemmer kort tid senere dukker opp for å få sin blodhevn, ser Daru seg nødt til å utføre oppdraget. Dermed legger fangen og hans motvillige vokter ut på en felles reise til fots, som etter all sannsynlighet vil ende i Muhammeds henrettelse – dersom de når fram. Underveis møter de nemlig en rekke potensielle fiender, i form av både de lokale hevngjerrige, de arabiske opprørerne og de franske soldatene. Denne reisen gjør filmen til en slags «road movie», mens novellen kun utspilte seg inne i skolebygningen. Og med dette har regissør og manusforfatter David Oelhoffen (som har skrevet adapsjonen sammen med Antoine Lacombles) økt fortellingens filmatiske potensial betraktelig i forhold til det formodentlig mer teatervennlige utgangspunktet. Westernmotiver. Med dette grepet har han videre gjort filmen til en form for western, selv om den riktignok ikke foregår i sjangerens sedvanlige «ville vest». Fortellingen bærer eksempelvis et tydelig ekko av 3:10 to Yuma, som opprinnelig ble regissert av Delmer Daves i 1957, og nyinnspilt i 2007 med James Mangold i registolen. Men historier om den ensomme, rettskafne mannen som transporterer en fange gjennom et farefullt landskap har også vært fortalt i en rekke andre westernfilmer.

Historien følger noen nokså klassiske spor, som nok er mer typisk for «road movies» generelt enn westernsjangeren spesielt.

I denne sammenheng spiller naturligvis også det mektige fjell- og ørkenlandskapet en vesentlig rolle, da dette i seg selv er et sentralt motiv innen westernsjangeren. Filmfotograf Guillaume Deffontaines› bilder er slik sett med på å åpne opp det sentrale kammerspillet til en mer visuell opplevelse, samtidig som den overveldende og ugjestmilde naturen representerer et ekstra lag av antagonisme i dramaet. Musikken er signert Nick Cave og Warren Ellis, som tidligere har lydlagt westernfilmene The Proposition (basert på Caves eget manus) og Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford. Også dette stemningsfulle lydsporet er i tråd med westernsjangerens tradisjoner, om enn med et mer dempet uttrykk (typisk for deres filmmusikalske samarbeid) enn for eksempel Ennio Morricones ikoniske, storslåtte musikk fra klassikere som Den gode, den onde og den grusomme og Ondt blod i Vesten. Utporsjonert informasjon. Historien følger videre noen nokså klassiske spor, som nok er mer typisk for «road movies» generelt enn westernsjangeren spesielt. I løpet av reisen skal de to mennene tvinges til å samarbeide i en rekke utfordrende situasjoner, og gjennom dette gradvis utvikle respekt for hverandre. Og kanskje sågar noe som kan kalles et vennskap – selv om det nok vil være i overkant flåsete å omtale filmen som en «buddy movie». Denne forbrødringen foregår gjennom en kløktig og effektfull utporsjonering av informasjon, der vi som tilskuere får vite mer og mer om de to sentrale karakterene etter hvert som de åpner seg for hverandre. Formidlingen av bakgrunnsinformasjon fungerer ikke bare for å bygge vår sympati med disse to karakterene, men er også vesentlig for å føre filmens etiske diskurs. Viktigst i så måte er Muhammeds motivasjon for drapet, og hvorfor han anser det som nødvendig å møte straffen myndigheten pålegger ham – men også Darus i utgangspunktet nokså mystiske bakgrunn vil påvirke hvordan både vi i salens og hans følgesvenn på lerretet vurderer ham. Og sist, men slettes ikke minst, skal alle disse elementene føre frem til at de begge må ta noen viktige avgjørelser av moralsk karakter. Språkmektig. Protagonisten Daru spilles av Viggo Mortensen, som hadde sitt virkelig store gjennombrudd med rollen som Aragorn i Ringenes herre-trilogien. Etter dette har han fortsatt karrieren med å velge seg utfordrende roller i ikke nødvendigvis kommersielt anlagte filmer, som John Hillcoats The Road, Walter Salles’ On the Road, samt David Cronenbergs A History of Violence, Eastern Promises og A Dangerous Method. Den halvt danske amerikaneren har åpenbart et velutviklet språkøre, da han rett før Far from Men gjorde sin første spansktalende rolle i Jauja – mens hans franskspråklige karakter i denne filmen også behersker arabisk. Mortensen gjør en meget habil rolletolkning her, og gir tiltrengt dybde til en karakter som tidvis står i fare for å bli irriterende rettskaffen. Her trår imidlertid også manuskriptet støttende til, når det etter hvert deler mer av den innledningsvis noe enigmatiske rollefigurens bakgrunn, og med det gjør ham mer sammensatt. Mortensens sentrale motspiller i rollen som Muhammed er Reda Kateb, som tidligere har spilt i blant annet Profeten av Jaques Audiard (hvis nyeste film i Dheepan også er omtalt i denne utgaven av Ny Tid) og Kathryn Bigelows Zero Dark Thirty. Et kammerspill av denne typen hviler i stor grad på sine skuespilleres prestasjoner, og ikke minst på deres kjemi med hverandre – som i Mortensen og Katebs tilfelle er upåklagelig. Far from Men utspiller seg under opprøret i Algerie mot den franske kolonimakten på femtitallet, men selve konflikten fungerer mest som et bakteppe for å kunne stille noen moralske spørsmål av mer generell art. Riktignok spiller karakterenes ulike etniske tilknytning en vesentlig rolle i fortellingen, og ikke minst kommer den spesifikt inn på problematikk rundt såkalt blodhevn, men også disse elementene benyttes til å formidle et mer universelt budskap. Filmen forteller med andre ord en historie som relativt lett kan overføres til andre konflikter og situasjoner, som i kombinasjon med dens kammerspillaktige karakter gir Far from Men noen fabellignende kvaliteter. Fortellingen må sies å være mer klassisk enn den er original, men Far from Men er da heller ikke en film som er tjent med å være formmessig ukonvensjonell. Isteden ligger dens styrke i å være en enkel og renskåren fortelling om ikke like enkle etiske problemstillinger.


Huser er fast filmkritiker i Ny Tid. alekshuser@gmail.com.

---
DEL