Veien videre

LEDER: Denne uka har vist at det trengs mer enn nye personkabaler for å gi regjeringen et nytt løft.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).
[27. juni] Mye kan sies om Åslaug Hagas triste sorti som Senterparti-leder og olje- og energiminister torsdag i forrige uke, bare tre dager før hennes far, bondelederen Hans Haga, gikk bort.

Igjen ser vi hvordan personlige, og i utgangspunktet uvesentlige, feil blir fellende for selv en partileder og arkitekt bak den rødgrønne Regjeringen. Innvendingen går ikke bare feilene i seg selv, det være seg Hagas brygge, bredbånd eller stabbur. Mest av alt er det håndteringen av disse sakene som synes å bli det fellende. Som det ble for likestillings- og inkluderingsminister Manuela Ramin-Osmundsen. Som det ble for tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla.

Spørsmålet da er ikke om politikerne trenger bedre moral. Spørsmålet blir i hvor grad de har gode medierådgivere. Eller hvor godt medietekke de har.

Forskjellen til den populære utenriksministeren Jonas Gahr Støre, som i ukas Aftenposten-måling blir beskrevet som den eneste «duksen» i regjeringen, er tydelig. Hans utnevnelse av en venn som FN-ambassadør medførte ikke det samme jaget. Trass i at både venneforbindelsen og mangemillionær Støres økonomiske disposisjoner opp gjennom årene kan gjemme vel så mange diskutable sider som den langt mer spartanske Haga.

Felles for Haga, Valla og Ramin-Osmundsen var ikke bare det at de ble felt på bagateller, som mange i ettertid mener de kunne og burde ha kommet seg lett ut av – vel å merke hvis de bare «hadde lagt fram alt med en gang».
Det var også et annet element inne i bildet: De var politisk svekket på forhånd, før avsløringene kom, med sterke krefter som ønsket dem fjernet. Hagas Enova- og Tromsø-OL-håndtering gjorde at hun sto mer lagelig til for hogg. Og da har fortidas synder, eventuelt stabburssyndere, det med å dukke opp som troll av eske. Ikke fordi man har gjort noe mer feil enn før eller sammenlignet med andre, men fordi det passer slik. Man er kommet inn i offentlighetens snøballrunde, slik som Haga. Hun ble rammet av en akkumuleringskraft hvor alt galt blir satt inn i et større perspektiv, hvor det er den utsatte personens personlighet og egenskaper som menneske som blir trukket i tvil.

Spørsmålet er om det er slik vi vil ha det? Skal personlige feil – selv om de skulle vise hvor langt det er mellom politikeres liv og lære – på en slik måte bli avgjørende for hvorvidt man er egnet å styre landet, og deler av verden? Det blir et spørsmål om tillit, som Haga nok ikke hadde mye igjen av etter mediekjøret. Men da er spørsmålet igjen hvorvidt offentlighetens grense for tillit er for lav.
Om ikke annet viser dette den enorme kontrasten til eksempelvis Frankrike, hvor selv korrupsjon aksepteres som en naturlig last ved landets politikere. Problemet i Norge er altså ikke nødvendigvis at politikerne gjør for mange feil og ulovligheter, men i tilfelle at mediene og offentligheten har et for idealistisk bilde av sine folkevalgte. Derfor tåles ikke avvik fra den rette vei. Man synes ikke klar over hvor mange svin på skogen det er.

Slik vitner dagens moralske forargelse og avgangskrav om det samme som Bill Clinton ble utsatt for i 1998, på grunn av sine personlige feil. Også da var det ikke nødvendigvis feilen i seg selv, men den manglende ærligheten om feilen, som ble framført som et hovedankepunkt. Slik framdyrkes den puritanske etikk i det moderne samfunn, gjennom vår tids gapestokk, mediene – hvori inkludert internett.

Viktigere er hvilken politikk regjeringen vil føre. I så måte er det trist at Hagas løfteriktige miljøstart som oljeminister nå synes gravlagt for godt, spesielt siden hun klarte det selv før hun gikk av. Tidligere landbruksminister Terje Riis-Johansen har ikke kommet med tilsvarende løfter for å vise at han er vel så mye energiminister som oljeminister.
Det er vel å merke ikke løfter som trengs nå, men handling.

---
DEL