Veien til likestiling

De endringene som smerter mest, er også de mest effektive.

OSLO 20021108: Arbeiderpartiets landsmøte i Folkets Hus.Nestlederkandidatene Anniken Huitfeldt (bak) og Karita Bekkemellem Orheim ( i forgrunnen) under første dag av Arbeiderpartiets landsmøte Foto: Terje Bendiksby / SCANPIX
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[25. januar 2007] Da Kvinnenettverket i Oslo Arbeiderparti forrige helg gikk inn for å støtte forslaget om tredeling av fødselspermisjonen, gikk startskuddet for en debatt som kommer til å fortsette utover våren. De støtter en islandsk modell, der en tredel av permisjonen etter fødselen forbeholdes mor, en tredel forbeholdes far og den siste tredelen skal fordeles etter familiens ønsker og behov. Vi har lenge støttet en slik modell, men i Arbeiderpartiet er dette kontroversielt.

Det første Anniken Huitfeldt gjorde da hun var valgt til kvinnepolitisk leder i partiet, var å gå ut mot daværende likestillingsminister Karita Bekkemellems forslag om det samme. Huitfeldt vet hvor hard en barnefødsel kan være, og hvor sterkt en mors instinkt om å være nær sitt barn i perioden med amming er. Det er lett å forstå et slikt ønske. I Norge er det kvinnebevegelsen som har kjempet fram de gode permisjonsordningene; det er kvinnene som føder og det er i hovedsak kvinner som benytter seg av permisjonen.

Samtidig har veien mot full likestilling to store fartsdumper. Den ene heter kvinners deltakelse i arbeidslivet. Selv om norske kvinner formelt sett har alle muligheter til selv å velge karriere og hvordan de skal innrette livet sitt, velger fremdeles flertallet å jobbe i lavtlønnede yrker med lav status, en stor andel på deltid. Den andre fartsdumpen heter menns arbeid i hjemmet. Fremdeles har kvinner hovedansvaret for omsorgen av barn og for det ubetalte arbeidet i hjemmet. De to fartsdumpene er gjensidig avhengig av hverandre. Så lenge kvinner fremdeles skal ha hovedansvaret for det ubetalte arbeidet, vil de verken ha tid eller ork til å trimme «killer-instinktet» som de trenger for å lykkes i næringslivet. Og så lenge det lønner seg for familien at det er mor og ikke far som jobber mindre for å hente og bringe i barnehagen, vaske hus og være hjemme med syke barn, vil familien fortsatt velge slik.

Fødselspermisjonen er ikke en mors opparbeidede rettighet. Den er familiens mulighet til å ta vare på sitt barn og bygge relasjon til barnet i den første, viktige levetida. Dersom mor tar mesteparten av permisjonen og «pappapermen» bare brukes til felles familieferier, blir far fratatt muligheten til tidlig likestilt omsorg for sitt barn. Dermed blir det også «naturlig» at mor har det nærmeste forholdet til barna og hovedomsorgen også senere i livet. Dette er ikke kvinnesak, det er urettferdig fordeling. Dersom vi vil ha full likestilling, må tiltakene gjelde både på jobb og i hjemmet.

---
DEL