Veien til en ny rettsorden

Den 9. mai anmeldte kunstnerparet Julian Blaue og Edy Poppy seg selv for strukturell vold. De er nå på etterforskningsreise i Rio de Janeiro, og oppfordrer Ny Tids lesere å slutte seg til selvanmeldelsen.

Julian Blaue

Julenatten 2015 feiret Edy, jeg og den halvt år gamle sønnen vår ved en romantisk overklasseinnsjø i Rio de Janeiro. Så ble vi overfalt av to menn med kniv fra et fattigstrøk, en favela, i nærheten. Hendelsen var dramatisk for alle involverte og endte med politikamp. Gjerningsmennene ble tatt, vi var «reddet» og kunne fortsette våre liv som før. Eller kunne vi egentlig det?

Kort etter skrev jeg et reiseessay til Ny Tid, for å illustrere effekten av liberaliseringspolitikk. To år etter hendelsen har den fremdeles ikke sluppet taket. Den har påvirket oss, men kanskje ikke slik man skulle tro. Vi har nemlig endelig tatt affære og anmeldt oss selv. Dette skjedde i en performance på Sørlandets Kunstmuseum 9. mai 2018. Er vi gale? Nei, vi mener at vi, som alle privilegerte mennesker, er ansvarlige for den strukturelle volden som gjør at fattige havner på bunnen av et urettferdig hierarki og tyr til kriminalitet for å snu opp ned på dette.

En privilegert kan forvandle en forbrytelse mot ham til kapital.

For offisiell politikk er denne selv-anmeldelsen kanskje uttrykk for galskap, for det som per definisjon ikke er mulig. Ikke fordi man ikke kan anmelde seg selv, for det kan man selvsagt. Men det finnes ikke noe politi eller rettsvesen som tar imot en selvanmeldelse for strukturell vold. Heller ikke noe lovverk som understøtter det. Begrunnelsen må være: Sosiale strukturer forhindrer oppfyllelsen av menneskers grunnleggende behov. Strukturene skader altså mennesker, men strukturer kan ikke anmeldes, for strukturer er ikke personer. Vi legger ikke skjul på denne vanskeligheten; ikke desto mindre må vi konkludere med at oppførselen vår er en forbrytersk handling. Privilegerte mennesker, som oss, er ansvarlige for underpriviligertes desperasjon, kriminalitet, og misere. For strukturene som skader noen, skapes og opprettholdes av andre. Og finnes det et personlig ansvar for at noen skades, må det være mulig å anmelde personene bak. Vi er slike personer.

Nytt lovverk

Da rettsvesenet ikke har noen kategorier for å ta imot selvanmeldelsen vår, må vi (mis)bruke våre egne yrker. Kunsten gir oss muligheter den norske lovgivningen ikke kan tilby. I mangel på eksisterende paragrafer, etablerte vi derfor et nytt lovverk:

§ LOVVERK MOT STRUKTURELL VOLD.

Den som produserer, opprettholder eller vinner på strukturell vold i globalisert kapitalisme, straffes adekvat.

1. Å produsere strukturell vold i globalisert kapitalisme, et utbredt fenomen i maktelitene, skjer ved

– å etablere urettmessige lover og institusjoner.

– å unngå å etablere rettmessige lover og institusjoner.

2. Å opprettholde og å vinne på strukturell vold i globalisert kapitalisme, et utbredt fenomen i middel- og overklassen, skjer ved

– å profitere på urettmessige lover og institusjoner.

– å profitere på fraværet av rettmessige lover og institusjoner.

Da vi festet lovtalen til veggen på Sørlandets Kunstmuseum, var det intet mindre enn et historisk sus i Kristiansand. For første gang i menneskets historie ble det skapt en lov mot strukturell vold. På bakgrunn av denne nye lovgivningen, anmeldte vi så følgende forhold:

Ranerne ville redistribuere fordelingen av goder.

«Vi, Blaue og Poppy, opprettholdt strukturell vold i globalisert kapitalisme og tjente 352 125 kroner, 6590 ulykkepoeng, 5010 lykkepoeng og 100 likes på dette. Det førte muligens til at de to mennene fra favelaen i Rio mistet 120 500 kroner, tjente 16 550 ulykkepoeng og fikk 100 dislikes.»

Personlig ansvar

Selv om vår strukturelle voldsutøvelse også er generell, valgte vi å gjøre den helt konkret, nemlig å sette den i relieff til de to fattige som overfalt oss, siden det også var de som på sjokkerende vis hadde vekket oss fra vår naive dvale og gjort oss mer bevisst de urettferdige strukturene. Ved å lage et regnskap hvor vi satte forestilte hendelser fra gjerningsmennenes liv opp mot hvordan vi kan ha påvirket disse hendelsene, kom vi frem til det estimerte resultatet ovenfor. To av hendelsene vi brukte, var OL og fotball-VM i Brasil. Politiet som fanget ranerne etter overfallet i 2015, mente at kanselleringen av sosiale programmer i forbindelse med pengeinnsparing for disse mesterskapene var en av årsakene til fattigdommen, og at den igjen var overfallsmennenes motivasjon til å redistribuere fordelingen av goder, med bruk av vold, i deres favør. I og med at vi, i likhet med nesten alle andre middelklasseindivider, indirekte eller direkte støttet sportsarrangementene, måtte vi altså si oss medansvarlige for overfallet vi opplevde. I regnestykket trakk vi allikevel fra den ulykken de påførte oss julenatten 2015. Men så la vi igjen til den lidelsen vi indirekte påførte dem ved fengsling og så videre.

Vi inkluderte også det faktum at vi vant både økonomisk og kulturell kapital på overfallet: Selve performancen, som hadde hendelsen julenatten 2015 som kjerne, er det beste bevis på denne profiteringen, men også doktorgradsstillingen min, som også er basert på overfallet. (Med utgangspunkt i denne personlige erfaringen skal jeg undersøke muligheter for å kritisere og å formulere alternativer til globalisert kapitalisme.) Også dette essayet er et utrykk for hvordan en privilegert til og med kan forvandle en forbrytelse mot ham til kulturell og økonomisk kapital.

Resultatet av dette performative regnestykket vi fremførte for publikum, var en relativ lykke (sosial, økonomisk og kulturell kapital) på vår side og en stor estimert ulykke for de to mennene fra favelaen i Rio. God grunn til å anmelde oss selv, med andre ord. Og å undersøke det estimerte forholdet nærmere, å verifisere det.

Kunstens motorvei

Etter selvanmeldelsen vår kom Brannbilgalleriet inn i bildet. Brannbilgalleriet er en ombygget veteranbrannbil med et stort utstillingsvindu. Her viser vi frem vårt liv, vårt personlige møte med verdenspolitikken (vi parodierer og er samtidig fanget av vår tids kollektive ekshibisjonisme). I NRK-reportasjen som ble vist på Dagsrevyen november 2017, proklamerte vi fra vårt manifest: «Brannbilgalleriet kjører på kunstens motorvei mot en ny VERDENSORDEN.» Nå skulle vi i første omgang bare kjøre Brannbilgalleriet på kunstens motorvei mot en ny RETTSORDEN. Vi etablerte et anmeldelseskontor i kjøretøyet og kjørte direkte fra museet til fergehavnen, der båten til Danmark skulle føre oss videre mot etterforskningsreisen i Brasil neste morgen. Mens vi ventet, tok vi imot selvanmeldelser i anmeldelseskontoret fra publikummere som ble inspirert av vårt gode dårlige eksempel.

Dessverre var det ingen politiske eller økonomiske makteliter som kom for å anmelde seg selv for «å produsere strukturell vold i globalisert kapitalisme».

Dommen mot oss avsies senest i 2020.

I alt var det ti personer som anmeldte seg selv for den samme paragrafen som vi refererte til i selvanmeldelsen vår: «Å opprettholde og å vinne på strukturell vold i globalisert kapitalisme».

Det var snakk om selvanmeldelser for «(post-)kolonialistisk tenkning og oppførsel» i forbindelse med restaurantbesøk i luksusklassen under et Afrika-opphold. En annen anmeldte seg selv for på lovlig måte å underbetale hushjelpen sin fra Cuba der han bor. Flere anmeldte seg selv for kjøp av klær produsert av underbetalt arbeidskraft i fattige land – en klassiker i strukturell voldsutøvelse. Litt vanskeligere var det å ta imot en selvanmeldelse for negative følelser overfor en dilettantisk gatemusiker. Da det kom frem at personen som ville anmelde seg selv var i gang med en høyere utdannelse, bestemte vi oss for at man kunne anmelde et forhold som besto i at hennes negative følelser hang sammen med gatemusikantens dårlige eller ikkeeksisterende utdannelse, som antakeligvis var grunnen til hans dilettanteri: et strukturelt problem der selvanmelderen tilfeldigvis var havnet på solsiden, noe som genererer sympati og penger, mens mannen like tilfeldigvis hadde havnet på skyggesiden. En siste person denne kvelden anmeldte seg selv for å utøve strukturell vold mot dyr i forbindelse med et kunstprosjekt. Hennes posthumanistiske perspektiv var viktig fordi hun gjorde oss oppmerksomme på at strukturell vold ikke bare går utover mennesker.

Selvanmeldelse

Vi prøvde å estimere selvanmeldelsene i form av lykkepoeng, ulykkepoeng, dislikes, likes og kroner – akkurat slik vi hadde gjort selv. Planen er å verifisere disse tallene, så godt det lar seg gjøre, i tiden som kommer og å undersøke selvanmeldelsene vi tok imot, slik vi nå skal undersøke vår egen anmeldelse i Rio. En konkretisering og personifisering av politiske problemstillinger som ellers fremstår som abstrakte, er uansett tankevekkende. Og det er jo noe vi ønsker å oppnå, å vekke tanken!

Nå har vi nettopp ankommet Rio. Her skal etterforskningen av vår egen sak ta fart. I beste tilfelle klarer vi å møte de to mennene som overfalt oss, kanskje kan vi til og med invitere dem til den endelige rettssaken i Norge. Hvis ikke rettsordenen er fornyet til den tid, slik at vi kan ta vår sak til en norsk domstol, vil vi, etter tilbakekomst fra Brasil, iscenesette rettssaken mot oss selv. Her kan også de øvrige anmeldte forholdene granskes foran retten. Dommen mot oss, og muligens andre, avsies senest i 2020.

Alle privilegerte mennesker er medansvarlige.

Men: Må ikke du, som leser og like privilegert som oss, kanskje også ta din del av skylden? Ingen bør føle seg for trygge. Alle bør begynne å granske seg selv. Det er bare å slenge seg på, og anmelde seg per e-post til undertegnede på bakgrunn av den nyetablerte loven mot strukturell vold. 

DEL

1 kommentar

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.