Vegetarianerens hemmelige liv

The Vegetarian skildrer kvinner som både er fysisk og språklig innesperret. Boken stiller også akutte spørsmål om hvordan vi behandler Jorden og hverandre.

Korean Culture and Information Service (Jeon Han) Special symposium on Hanbok, National Museum of Korea, Seoul.
Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

Han Kang:
The Vegetarian
Portobello Books, 2015

Jeg har vært vegetarianer i seks år. Noe av det første jeg erfarte ved å unngå kjøtt, er at vegetarianisme handler om mye mer enn matpreferanser. Mat er kultur, fellesskap, normer og grenser. Å si at jeg er vegetarianer er egentlig ikke helt riktig, for jeg spiser fisk når jeg får det servert. Jeg kunne tenke meg å la være, men det oppleves som en for stor overskridelse av grensene og fellesskapet.

56abcc1b1f00007f00216f6aGrenseoverskridelse. Årets International Man Booker-vinner, Han Kang, skildrer en koreansk kvinne som brått bestemmer seg for å bli vegetarianer. En skjellsettende drøm får henne til å våkne midt på natten, gå bestemt bort til kjøleskapet og kaste ut alle de animalske produktene. I den første av romanens tre deler følger vi mannen hennes og hans steile reaksjon på konas transformasjon. I den andre delen er det kvinnens svoger som forteller, og i siste del er det søsteren. Både kvinnen, Yeong-hye, og plottet tar stadig merkeligere og mer ekstreme vendinger, som utløses av denne første grenseoverskridelsen: Yeong-hye sittende på kjøkkengulvet i mørket, omgitt av frossen biff og store mengder saltvannsål.

Ingen av mennene i familien takler Yeong-hyes omvending, og de forsøker heller ikke å forstå hennes valg. Hun havner etter hvert på et psykiatrisk sykehus, hvor hun beveger seg stadig lenger bort fra sine fysiske behov. Hun identifiserer seg mer med trærne enn med menneskene, og når svogeren, som en del av et kunstprosjekt, maler Yeong-he full av blomster, gir det henne en ny frihetsfølelse og fjerner marerittene.

The Vegetarian er full av slående symbolikk. Kropp og natur går opp i en høyere enhet som stiller akutte spørsmål om hvordan vi behandler hverandre og vår planet. Romanens tre protagonister, Yeong-hye, søsteren In-hye og mannen hennes (som forblir navnløs), prøver alle å vende seg vekk fra et samfunn som på ulike måter kveler dem. I denne kampen blir kroppen viktig, for det er dens behov som binder dem til det daglige strevet med arbeid, matlaging og huslige sysler. In-hyes mann slipper riktignok unna det meste av husarbeidet, men han sliter med all ondskapen den menneskelige kroppen er i stand til å utføre, og kunstprosjektene hans har dreid seg rundt en «atoning for surviving the May Massacre» (et voldelig angrep på demonstrerende studenter i Gwangju i mai 1980).

Kvinnene blir også språklig innesperret i en diagnose, på 1800-tallet som gale og hysteriske; i vår samtid som nevrotiske og spiseforstyrrede.

Kroppen som kampsone. Å kontrollere kroppen er et feministisk gjennomgangstema som strekker seg tilbake til de eldste tekstene vi kjenner til. In-hye omtaler kroppen som «the only area where you’re free to do as you like», et utsagn som sier noe om hvor sterke de patriarkalske og konforme strukturene er i det koreanske samfunnet. Nettopp fordi både kropp og seksualitet er så vanskelige å styre, er de knyttet til så mange forbud og tabuer. Åpne sår, blod og andre kroppsvæsker er gjennomgående i The Vegetarian, og de hinter hele tiden om grensesprengning. Yeong-hyes gjentakende drøm handler om et blodig ansikt, og In-hye føler at den hardt tilkjempede tilværelsen går i oppløsning når hun får et sår innvendig. Legen opererer henne og blødningen stopper, men såret har bokstavelig talt åpnet seg: «she felt as though there was still an open wound inside her body».

Yeong-hyes opphold på psykiatrisk institusjon minner om Amalie Skrams selvbiografiske Professor Hieronymus og den ikoniske «madwoman in the attic» i Charlotte Bröntes Jane Eyre. I Skrams verk blir institusjonen brukt som et kontrollorgan for kvinner som oppfører seg annerledes enn det «normale»; hos Brönte er alt det fremmede og truende lukket inne på loftet. Kvinnene blir også språklig innesperret i en diagnose, på 1800-tallet som gale og hysteriske; i vår samtid som nevrotiske og spiseforstyrrede.

Kollektiv skam. Det handler ikke bare om grensen mellom oss og de andre, men også det andre, som trærne, blomstene og regnet. In-hyes mann har laget en rekke kunstfilmer som omhandler voldelige overgrep og kapitalismens grovhet, og også hos han er det nå en drøm som setter i gang en idé om å lage en film om to blomstermalte mennesker som har sex. Yeong-hye blir dratt inn i dette prosjektet, og det ikke-menneskelige ved det drar henne ut av hennes aseksuelle tilstand. Under disse drømmene, kunstprosjektene og vegetarianismen ligger en dyp kollektiv skam, hvor lykken og friheten nødvendigvis må være et sted som ikke er blitt tilskitnet av menneskenes maktmisbruk. Denne diskursen er veldig interessant i en tid hvor stadig flere blir vegetarianere og trekkes mot østlig filosofi og et liv med mindre karbonavtrykk.

Jeg kunne fulgt opp med drøssevis av referanser og tanker om bokens tematisering av skillet mellom natur og kultur, det normale og det unormale, de sterke og de svake. Nettopp fordi romanen er så god, sår den alle disse frøene som vokser og gror etter overstått lesning. Jeg tror ikke nødvendigvis man blir et bedre menneske av å være vegetarianer, men jeg tror man blir et bedre menneske av å lese The Vegetarian.

---
DEL