Ved veiskillet

Burmas tidligere militærdiktatorer har tatt av seg uniformene og satt i gang reformer. Spørsmålet er om det bringer landet nærmere demokrati.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Myat Min er et pseudonym for en uavhengig journalist som bor i Burmas største by, Yangon. Hun skriver eksklusivt for Ny tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Sivilisering. Den siste tiden er nyhetene i Burma blitt mer spennende og rørende dag for dag. Det begynte med at demokrati-ikonet Aung San Suu Kyi dukket opp i en statlig eid avis i forrige måned. Senere ble et intervju med henne publisert i et helgemagasin. Den kommende uken trykket en lokalavis en artikkel hun hadde skrevet.

Bruker vi media som en indikator for å måle den politiske situasjonen i Burma, viser den en viss fremgang i det politiske livet. Burmas regjering var tidligere et militærdiktatur, og er gradvis i ferd med å siviliseres i en transisjon som ledes av tidligere militære offiserer.

Tidligere har det vært et anstrengt forhold mellom det militære og opposisjonen. Likevel ble det første møtet mellom den nye presidenten og opposisjonslederen Aung San Suu Kyi holdt med en positiv tone.

Burmesiske politiske analytikere har begynt å lure på hva dette er for slags ny taktikk fra regjeringens side. Har virkelig eks-general Than Shwe blitt opptatt av å vise sin gode vilje? Eller er dette bare et spill for å lure det internasjonale samfunnet?

Tidligere har jo regjeringen satt Aung fri i bytte mot utenlandshjelp, løfting av sanksjoner eller for å oppnå andre politiske mål.

Siden tiden nå er inne for EU til å revurdere sin sanksjonspolitikk mot Burma, har europeiske ledere den siste tiden avholdt møter med burmesiske politikere, deriblant representanter for opposisjonen.

Etter møtet har regjeringen bedt det internasjonale samfunnet om å oppheve de økonomiske sanksjonene. Det store spørsmålet er hvem som skal nyte godt av at de oppheves: Vanlige mennesker, landene som innførte sanksjonene, eller det tidligere militærdiktaturet som nå er et sivilt diktatur?

En synlig skepsis

Den Brüsselbaserte ikke-statlige organisasjonen International Crisis Group (ICG) har i en nylig utgitt rapport bedt vestlige land om å revurdere sanksjonene, etter at det nye politiske systemet etter valget i 2010 «har gitt en sjelden mulighet til å oppfordre til større åpenhet og reformer».

Derfor er mange skeptiske til regjeringens holdning overfor opposisjonslederen. Etter at presidenten hadde feiret sin valgseier, ble det klart at regjeringen har planlagt å gjennomføre enkelte reformer, deriblant sosiale og økonomiske endringer og endring i sensurpolitikken.

Pensjonene har økt, eksportskatten har blitt opphevet i en seksmåneders periode, inntektsskatten er blitt redusert fra ti til to prosent. Hva angår sensuren, er den blitt fjernet for publikasjoner som omhandler underholdning, sport og helse – men ikke nyheter.

Selv om regjeringen har gjennomført reformer i handelspolitikken, er burmesisk økonomi fremdeles truet med inflasjon og en ustabil valutakurs.

Flere observatører har også påpekt den markante rollen Sammenslutningen av sørasiatiske nasjoner (ASEAN) spiller i utviklingen av Burmas politikk. ASEANs betydning ble understreket under presidentens tale ved åpningen av et økonomisk forum i hovedstaden Naypidaw i august.

Burma drømmer om å bli vertskapsland for ASEANs neste toppmøte i 2015. Da må landet vise tilstrekkelig politisk stabilitet og en positiv demokratisk utvikling. ASEANs politikk om ikke å intervenere i medlemslandenes anliggender er ikke særlig imponerende for vestlige stater. ASEAN beskytter sine ti medlemsland mot internasjonal fordømmelse, og lar dem begå menneskerettighetsbrudd mot sine egne innbyggere.

ASEANs generalsekretær Surin Pitsuwan har innrømmet i et intervju at organisasjonen er blitt «mer lederstyrt de siste førti årene». Blant annet har ASEAN blitt kritisert for «tannløshet» i konflikten mellom Thailand og Kambodsja over Preah Viehar-templet.

Situasjonen bak kulissene

Burmas nye regjering har en utfordring i de etniske opptøyene i Kachin- og Shan- provinsene, i de nordlige og østlige delene av landet.

Selv om president Thein Sein har invitert politiske aktivister og flyktninger til å komme tilbake fra sine eksil i utlandet, har det ikke vært utviklet noen aktiv politikk for å garantere dem en trygg tilbakekomst.

Det er fremdeles over 2000 politiske fanger som sitter innesperret. Regjeringen har imidlertid nektet overfor FNs menneskerettighetsutsending at det finnes flere politiske fanger i Burma.

Da USAs utenriksdepartement i 2011 utstedte en rapport om menneskesmugling og trafficking, ble Burma beskrevet som et land der «menn, kvinner og barn blir brukt som tvungen arbeidskraft, og kvinner og barn tvinges til prostitusjon i andre land. Burmesiske barn tvinges til å jobbe som selgere og tiggere i Thailand.»

Rapporten forteller at «innvandrere fra Burma, som utgjør størstedelen av innvandrerne til Thailand, ser etter økonomiske muligheter og vil rømme fra militærdiktaturet».

Korrespondenten i Time Magazine, Andrew Marshall, skrev en artikkel der han sammenlignet positive og negative trekk ved den pågående politiske situasjonen i Burma. Blant de negative punktene var at den nye presidenten, Thein Sein, «ifølge kritikerne er en marionett av Than Shwe, og kynisk bruker Suu Kyi til å ta presset av det militære og dermed sørge for at de beholder makten».

Midlertidig kur?

Som presidenten sa i sin tale, har Burmas regjering foretatt betydelige endringer i landets administrasjon for å redusere korrupsjon og fattigdom og for å utvikle et godt styresett.

Om alle disse endringene har oppstått fra et reelt ønske om å komme seg ut av en låst politisk situasjon, hadde Burmas befolkning vært glade for å godta disse endringene. Om det imidlertid viser seg at endringene er som en midlertidig kur mot kreft, vil Burma aldri komme seg ut av den fastlåste situasjonen.

Om presidenten virkelig ønsker å legge de politiske kortene på bordet, burde han involvere opposisjonsledere fra ulike områder sammen for å skape konstruktiv dialog for forsoning.

I denne prosessen burde også ASEAN tørre å være mer synlig, og bidra til at Burmas politiske reformer virkelig går i retning av demokrati, hensyn til menneskerettigheter og godt styresett. Verdens øyne er på Burma i det reformene beveger seg fremover – enten mot mer diktatur, eller mot demokrati.

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 09.09.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL