Av Gitte Sætre.
I høst reiste jeg som kunstner sammen med den uavhengige kunstprodusentgruppen Transnational Art Production (TrAP) til våpenmessen i London for å gjøre en performance. Kvinnen i mine performancer retter oppmerksomhet mot hendelser i egen tid, med et inderlig ønske om å forstå. Hun representerer omsorgspersonen, en som velger å forlate eget hjem og bedrive sivil ulydighet gjennom kunstnerisk aktivisme. Grunnet kvinnens norske nasjonalitet og europeiske historiske tilhørighet, retter prosjektet også blikket mot hjelperrollen: Hvilken rolle har vi, hva bunner hjelpen i, og hva fører den med seg?
Forarbeidet til verket vi laget under våpenmessen, startet i april i år, da verden så enorme folkemengder forlate krigsherjede land. Nå kan fjerne land som Norge merke konfliktene i Afrika og Midtøsten. Kriger vi har vært involvert i, men som det ikke riktig snakkes om.
Stengte dører. Kvinnen i mine performancer undrer seg over dette. Hun ser på innvirkningen nasjoner har hatt, og fremdeles har. Ti videoperformancer i form av ulike intervensjoner har blitt produsert frem til nå, og denne gangen oppleves det påtrengende relevant med tanke på de seks millioner registrere flyktningene som beveger seg vekk fra konfliktområdene, hvor våpen og annet krigsmateriell ble kjøpt fra blant annet denne messen for to år siden. Siden mai i år har vi jobbet med å komme oss inn på våpenmessen. Ny Tid bisto oss med et signert dokument hvor det sto at vi jobbet som journalister for avisen, men vi fikk avslag på søknaden om akkreditering. I juli ringte TrAP arrangørene flere ganger, og til slutt fikk vi oppgitt at søknaden vår var klassifisert som high security. Med andre ord hadde noen googlesøk plassert oss på listen over personer de ikke ønsket å ha representert. En venstreorientert avis og en politisk kunstner ble klassifisert som high security. Vi fikk opplyst at kun forsvarsjournalister fikk adgang i år, på grunn av en verdenssituasjon med eskalerende farer for terror. Da vi fikk navnet på personen som hadde behandlet min søknad, kunne et kjapt googlesøk fortelle oss at det var den amerikansk etterretningen som hadde fått tildelt oppgaven å luke vekk mulig terrorisme av alle slag. Da vi leste messens sikkerhetsregler, skjønte vi at det likevel var mulig å komme på gjestelisten over messedeltagere, så vi skrev en epost til konsernsjef Walter Qvam i Kongsberg Defence. Det kom ingen svar fra ham, men etter et par telefoner og eposter kom vi i dialog med kommunikasjonsansvarlig. Det ble imidlertid med noen høflighetsfraser.
Vi var langt fra de eneste som dette året ikke fikk tilgang til våpenmessen. Amnesty Internationals egne menneskerettseksperter var også forvist. Hvert år pleier Amnesty å gjennomføre en kontroll av messen, og hvert år har de funnet ulovlig utstyr promotert. I år hadde de ikke mulighet til hverken å få vite eller rapportere om hva som blir solgt fra de 1500 utstillerne fordelt på 121 land. Amnesty sier selv at våpenmessen sannsynligvis er redd for at de vil finne brudd på reglementet. I 2009 var den samme Amnesty-representanten offisielt invitert til samme arrangement for å holde en tale om styrking av reglementet for våpenkontroll. I år, derimot, fikk land som Saudi-Arabia, Bahrain og Pakistan en behandling som bar preg av røde løpere. Ifølge avisen The Independent er våpenbransjen for tiden preget av dårligere tider, siden forsvarsbudsjettene kuttes i Vesten. Sviktende budsjetter i Europa fører til at leverandører retter sin oppmerksomhet mot mer lukrative markeder i Asia og Midtøsten. Hvis bransjen skal fortsette å vokse, må den se etter salg i nye land som skal utvide sine forsvarsbudsjetter. Er dette en av grunnene til at Amnesty ikke var ønsket i år?
Mannen som drar kvinnen i armen blir oversett, og hun klarer overraskende nok å tisse på seg igjen.
