Publisert: 16.12.2015
Av Gitte Sætre.
I høst reiste jeg som kunstner sammen med den uavhengige kunstprodusentgruppen Transnational Art Production (TrAP) til våpenmessen i London for å gjøre en performance. Kvinnen i mine performancer retter oppmerksomhet mot hendelser i egen tid, med et inderlig ønske om å forstå. Hun representerer omsorgspersonen, en som velger å forlate eget hjem og bedrive sivil ulydighet gjennom kunstnerisk aktivisme. Grunnet kvinnens norske nasjonalitet og europeiske historiske tilhørighet, retter prosjektet også blikket mot hjelperrollen: Hvilken rolle har vi, hva bunner hjelpen i, og hva fører den med seg?
Forarbeidet til verket vi laget under våpenmessen, startet i april i år, da verden så enorme folkemengder forlate krigsherjede land. Nå kan fjerne land som Norge merke konfliktene i Afrika og Midtøsten. Kriger vi har vært involvert i, men som det ikke riktig snakkes om.
Stengte dører. Kvinnen i mine performancer undrer seg over dette. Hun ser på innvirkningen nasjoner har hatt, og fremdeles har. Ti videoperformancer i form av ulike intervensjoner har blitt produsert frem til nå, og denne gangen oppleves det påtrengende relevant med tanke på de seks millioner registrere flyktningene som beveger seg vekk fra konfliktområdene, hvor våpen og annet krigsmateriell ble kjøpt fra blant annet denne messen for to år siden. Siden mai i år har vi jobbet med å komme oss inn på våpenmessen. Ny Tid bisto oss med et signert dokument hvor det sto at vi jobbet som journalister for avisen, men vi fikk avslag på søknaden om akkreditering. I juli ringte TrAP arrangørene flere ganger, og til slutt fikk vi oppgitt at søknaden vår var klassifisert som high security. Med andre ord hadde noen googlesøk plassert oss på listen over personer de ikke ønsket å ha representert. En venstreorientert avis og en politisk kunstner ble klassifisert som high security. Vi fikk opplyst at kun forsvarsjournalister fikk adgang i år, på grunn av en verdenssituasjon med eskalerende farer for terror. Da vi fikk navnet på personen som hadde behandlet min søknad, kunne et kjapt googlesøk fortelle oss at det var den amerikansk etterretningen som hadde fått tildelt oppgaven å luke vekk mulig terrorisme av alle slag. Da vi leste messens sikkerhetsregler, skjønte vi at det likevel var mulig å komme på gjestelisten over messedeltagere, så vi skrev en epost til konsernsjef Walter Qvam i Kongsberg Defence. Det kom ingen svar fra ham, men etter et par telefoner og eposter kom vi i dialog med kommunikasjonsansvarlig. Det ble imidlertid med noen høflighetsfraser.
Vi var langt fra de eneste som dette året ikke fikk tilgang til våpenmessen. Amnesty Internationals egne menneskerettseksperter var også forvist. Hvert år pleier Amnesty å gjennomføre en kontroll av messen, og hvert år har de funnet ulovlig utstyr promotert. I år hadde de ikke mulighet til hverken å få vite eller rapportere om hva som blir solgt fra de 1500 utstillerne fordelt på 121 land. Amnesty sier selv at våpenmessen sannsynligvis er redd for at de vil finne brudd på reglementet. I 2009 var den samme Amnesty-representanten offisielt invitert til samme arrangement for å holde en tale om styrking av reglementet for våpenkontroll. I år, derimot, fikk land som Saudi-Arabia, Bahrain og Pakistan en behandling som bar preg av røde løpere. Ifølge avisen The Independent er våpenbransjen for tiden preget av dårligere tider, siden forsvarsbudsjettene kuttes i Vesten. Sviktende budsjetter i Europa fører til at leverandører retter sin oppmerksomhet mot mer lukrative markeder i Asia og Midtøsten. Hvis bransjen skal fortsette å vokse, må den se etter salg i nye land som skal utvide sine forsvarsbudsjetter. Er dette en av grunnene til at Amnesty ikke var ønsket i år?
Mannen som drar kvinnen i armen blir oversett, og hun klarer overraskende nok å tisse på seg igjen.
Frykt. Vårt filmhold ble stoppet ti meter etter at vi hadde gått av toget i London. Det var satt opp gjerder så langt unna bygningen som 250 meter – messedeltakerne ville ikke hørt hele England skrike. Vi fikk overtalt en taxisjåfør til å smugle oss inn til hotellet som lå vegg i vegg med messen. Sjåføren likte tanken på at vi var aktivister, og klarte å snakke seg gjennom to checkpoints. Det var med skrekkblandet fryd vi landet i hotellets dype resepsjonsstoler, som var like ved inngangen som gikk rett inn på messeområdet.
Vi ruslet stille ut og satt opp kamera. Kvinnen gikk inn i sin performance-transe. Men det gikk ikke mange minutter før vi sto utenfor gjerdet igjen. Vi gikk på nytt i posisjon, denne gangen en meter fra innkjørselen. Denne dagen er kvinnen kledd i hvitt, barfotet og med begge beina godt plassert på bakken. Hun har lukkede øynene, men høyt hevet hode. Hun puster langsomt inn gjennom nesen og like langsomt ut gjennom munnen, mens hun mediterer over hva som skjer. Hun står der lenge, lenge nok til at de som står rundt, blir påvirket av hennes tilstedeværelse. Når hun opplever at situasjonen er etablert hos dem som ser i real time og senere som videoverk, gjør kvinnen en stille handling, som å vaske. Eller som her på våpenmessen, hvor hun tisser på seg. Hun gjør det i frykt for det som skjer inne på messeområdet og det som kommer til å skje når krigsmateriell blir tatt i bruk. Ritualet å vaske henspeiler på det å rydde og ordne, slette skyld, og oppøve et oppmerksomt blikk. Når det gjelder å tisse på seg, handler det om en kroppslig reaksjon – noe som automatisk skjer når mennesker mister kontrollen og kjenner på en ekstrem følelse av frykt. Det er kroppens siste forsvarsverk når man ikke har noe å stille opp med. Så står hun der og venter på hva som skje. Hun er målbevist. Hun er på jobb, så hun lar seg ikke affisere av nappingen i armen og stemmen som med britisk høflighet spørrende uttaler: Ma’m, ma’m. Ma’m! Mannen som drar kvinnen i armen blir oversett, og hun klarer overraskende nok å tisse på seg igjen. Mannen blir usikker, og sier fortvilt til seg selv flere ganger: What is going on here? What is going on here? What is going on here? Det kommer en annen manne-stemme inn i bildet. Han gir innstendig beskjed om at ingen må røre kvinnen. Han skriker flere ganger: Close all gates! Man kan høre lyden av metall i bevegelse. Og kvinnen tenker at sivil ulydighet og kunstnerisk aktivisme passer hennes temperament. Hun er kommet hjem.
Taust. Min produsent Brynjar Bjerkem får beskjed om å fjerne kvinnen. Mens de rusler til neste lokasjon, lurer de på om tilskuerne tror kvinnen er en selvmordsbomber. På veien opp til de andre demonstrantenes teltområde møter de to tibetanske munker som monotont spiller på hver sin tamburinliknende tromme. Kvinnen stiller seg opptil dem, og hun kan se at vaktholdet ikke lenger er våpenmessens egne menn – nå er det London-politiet som har ansvar for området. Kvinnen spør munkene om de vil gå sammen med henne i ring rundt politiet. De slutter ikke å tromme, men svarer stille at de ikke demonstrerer, de er her for å be. Kvinnen finner trygghet og økt styrke i munkene, og går så langsomt hun klarer rundt og rundt til klokken er 17 og messen lukker for dagen. Hun går inn på toget sammen med messedeltakerne, og får plass ved siden av amerikanske Lockheed Martin og norske Nammo. Hun går av toget på Whitechapel, og vi beslutter oss for reise tilbake dagen etter.
Graffitiaktivisten Banksy har også laget kunst om messen, men det virker ikke som om det er så mange som bryr seg eller ser sammenhengen mellom syriske flyktninger og våpenmessen som foregår i hjertet av London. Merkelig nok, med tanke på at det samme dag skrives om Putins opprustning av Assads styrker og innrykk av russiske soldater. Heller ikke dét får noen av de norske avisene til å skrive om denne arenaen, hvor Norge, Saudi-Arabia, Israel, Russland, USA, Korea med utallige flere nasjoner er ute og handler inn.
Sætre er kunstner og aktivist. gittesatre@gmail.com
