Våryr

Lytt. Hør.

Stein Mehren har noe å si oss.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vårlig. Det lysner i hvert gatehjørne. Våren har ankommet med små skritt. Fuglene kvitrer høyere enn før. I gatene kysser ungdommer intenst og med blikk fra forbigående.

Vi går inn i en lysere periode. Som ny kulturredaktør i Ny Tid møter jeg våren med å kaste meg inn i nye utfordringer. Jeg gleder jeg meg til å være en del av et godt team, for å gi nytt løft og nye ideer.

Det blir også en spennende tid med tanke på at vi har en ny regjering som har lovet en ny kulturutredning for 2014, med både kutt og ny ordning for pressestøtten. Mens vi venter på den nye kulturpolitikken, så vil jeg invitere dere lesere til å sende innspill og ideer til hvordan kulturdelen i avisa her kan bli enda bedre. Epost kan sendes til louiza@nytid.no.

April er rett rundt hjørnet. Flere kulturhus har åpnet rundt omkring i landet. Jeg anbefaler å sjekke ut deres programmer. Galleriene holder åpent for visning av vårutstillinger. Vi er inne i en sesong der kulturelle arrangementer dyrkes på sitt beste, både utendørs og innendørs. Selv ser jeg framover til «Forfatterfight» 9. april, der blant andre Selma Lønning Aarø kommer og leser.

Bergenskultur. Kanskje blir det også en tur til Bergen i mai for å sjekke ut 25-årsjubileet til dansegruppa «Carte Blanche», som i den anledning arrangerer utstilling i Studio Bergen. Våryr på sol og nye kulturopplevelser!

For noen dager siden mottok Stein Mehren den nyopprettede prisen fra i fjor, Triztán Vindtorns poesipris – etablert for den avdøde dikteren Kjell Erik Vindtorn (1942-2009). En velfortjent pris til en av våre største lyrikere. Denne uka vil jeg hylle Mehrens arbeid med et av mine favorittdikt fra samlinga «Hotel Memory» (1996), «Den gamle damen på benken»:

Den gamle damen som sitter og sitter

På benken i solen. Som om hun venter på en

som skal komme og aldri kommer. Vesken

hun holder så krampaktig fast i, kanskje

vesken er det avtalte tegn hun skal bære

for å bli kjent igjen. Og kanskje det er seg selv

hun venter å møte, strålende og meget ung

slik hun har vært det inni i seg, hele den tiden

som kalles et liv. Hun holder kåpeflikene

sammen og inn mot sitt levende hjerte,

som holder hun et bilde ingen får se

Gammel, som min døde mor, hvithåret, tynn

bærer hun morgenrødens tegn på huden

Se, den magre tørre roten av en hånd

med blodårer som spente strenger av liv

Naken og forblåst… Tiden er ikke lenger noe

utenfor henne. Tiden er vokst inn

i vevet hennes, rett under den gjennomsiktige

huden, der den er en glødende rand mot døden

strukket som hinner om det som skal komme

Hauk, sommerfugl, nattsvermer, engel. Hun er

visst på vei gjennom alle stadier på en gang

På vei mot det som er henne og bare henne.

God vår!

Louiza Louhibi er ny kulturredaktør i Ny Tid, hvori opptatt Orientering. Hun kan nås på louiza@nytid.no

---

DEL