Vårt syn på USA

Vi sosialister blir ofte tillagt firkantede meninger om USA og amerikansk politikk, skrev Sigurd Evensmo i 1963. En polarisert USA-debatt av den typen vi ser før valget i 2016, er en tradisjon med sterke røtter.

sigurdevensmo

22. juni, 1963.
Vi sosialister blir ofte tillagt firkantede meninger om USA og amerikansk politikk. Våre motstandere, både sosialdemokrater og borgerlige, vil gjerne få folk til å tro at vi i all alminnelighet er «anti-amerikanske» (underforstått: og tilsvarende pro-russiske), at vi i USA ikke ser annet enn svart, kapitalistisk reaksjon, imperialistiske krigshissere, raseundertrykkelse og en kultur bestående av kjøleskap, biler, elendige tv-programmer og enda verre filmer.

For en del av våre angripere finnes det et unnskyldende moment. I årtier har de selv betraktet den andre av verdens to supermakter – Sovjet – som et massivt og uforanderlig helvete. Og så kortslutter de uvilkårlig at sosialister vel må ha en tilsvarende oppfatning av kapitalismens mektige ledernasjon.

USA og Sovjet har det til felles at de begge er noe langt annet og mer enn nasjoner i gammel, européisk forstand. Det dreier seg om kontinenter med et mylder av høyst ulike folk som skal trekke sammen innenfor de veldige statsforbund, og det i en tid da disse samfunnene gjennomgår en teknisk forvandling uten sidestykke i historien. Da sier det seg selv at den utvikling som pågår i enhver nasjon, uansett sosiale systemer, ofte må bli preget av en særlig spenning med dype røtter i folkegruppenes ulike forutsetninger. I disse dager viser rasekonflikten i USA et eksplosivt utbrudd av slike dyptgående motsetninger som det vil ta mange generasjoner å utjevne og avvikle, selv om overflaten faller til ro igjen.

Like lite som Sovjet under kommunismen, er USA under kapitalismen et samfunn som har funnet sin endelige og uforanderlige form. De sosiale brytningene tar andre former enn i Europa, men også hos amerikanerne pågår en ubrutt kamp mellom liberale og konservative krefter i samfunnslivet, med overtak snart for den ene, snart for den annen part.

Vi ser det som en vesentlig svakhet for det amerikanske demokratiet at det ikke kan støtte seg til en politisk arbeiderbevegelse og at fagorganisasjonen – som nærmest er blitt et gissel for storfinansen – ikke bare har stagnert, men gått tilbake de senere årene. Det er en bedrøvelig kjensgjerning at jevne amerikanere forlengst har vennet seg til å forakte politikk som en «dirty business», med den følge at de overlater denne skitne forretningen til folk som trives med skitten og ikke sjelden skor seg på den – til ytterligere kompromittering av politisk virksomhet overhodet. Vi har truffet mer enn én amerikansk fagforeningsleder som trakk oppgitt på skuldrene og sa at bare en ny, økonomisk storkrise vil kunne gjøre slutt på den politiske passivitet hos massene. Alt i alt utgjør denne innstillingen kanskje den alvorligste fare for utviklingen i USA – som et permanent spørsmålstegn ved selve folkestyret.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.