22. juni, 1963.
Vi sosialister blir ofte tillagt firkantede meninger om USA og amerikansk politikk. Våre motstandere, både sosialdemokrater og borgerlige, vil gjerne få folk til å tro at vi i all alminnelighet er «anti-amerikanske» (underforstått: og tilsvarende pro-russiske), at vi i USA ikke ser annet enn svart, kapitalistisk reaksjon, imperialistiske krigshissere, raseundertrykkelse og en kultur bestående av kjøleskap, biler, elendige tv-programmer og enda verre filmer.
For en del av våre angripere finnes det et unnskyldende moment. I årtier har de selv betraktet den andre av verdens to supermakter – Sovjet – som et massivt og uforanderlig helvete. Og så kortslutter de uvilkårlig at sosialister vel må ha en tilsvarende oppfatning av kapitalismens mektige ledernasjon.
USA og Sovjet har det til felles at de begge er noe langt annet og mer enn nasjoner i gammel, européisk forstand. Det dreier seg om kontinenter med et mylder av høyst ulike folk som skal trekke sammen innenfor de veldige statsforbund, og det i en tid da disse samfunnene gjennomgår en teknisk forvandling uten sidestykke i historien. Da sier det seg selv at den utvikling som pågår i enhver nasjon, uansett sosiale systemer, ofte må bli preget av en særlig spenning med dype røtter i folkegruppenes ulike forutsetninger. I disse dager viser rasekonflikten i USA et eksplosivt utbrudd av slike dyptgående motsetninger som det vil ta mange generasjoner å utjevne og avvikle, selv om overflaten faller til ro igjen.
Like lite som Sovjet under kommunismen, er USA under kapitalismen et samfunn som har funnet sin endelige og uforanderlige form. De sosiale brytningene tar andre former enn i Europa, men også hos amerikanerne pågår en ubrutt kamp mellom liberale og konservative krefter i samfunnslivet, med overtak snart for den ene, snart for den annen part.
Vi ser det som en vesentlig svakhet for det amerikanske demokratiet at det ikke kan støtte seg til en politisk arbeiderbevegelse og at fagorganisasjonen – som nærmest er blitt et gissel for storfinansen – ikke bare har stagnert, men gått tilbake de senere årene. Det er en bedrøvelig kjensgjerning at jevne amerikanere forlengst har vennet seg til å forakte politikk som en «dirty business», med den følge at de overlater denne skitne forretningen til folk som trives med skitten og ikke sjelden skor seg på den – til ytterligere kompromittering av politisk virksomhet overhodet. Vi har truffet mer enn én amerikansk fagforeningsleder som trakk oppgitt på skuldrene og sa at bare en ny, økonomisk storkrise vil kunne gjøre slutt på den politiske passivitet hos massene. Alt i alt utgjør denne innstillingen kanskje den alvorligste fare for utviklingen i USA – som et permanent spørsmålstegn ved selve folkestyret.
Men disse forholdene har aldri fått oss til å overse eller undervurdere de radikale og liberale kreftene som finnes og som ofte har sine sterkeste posisjoner ved universiteter og høyskoler. De var det som med store personlige ofre førte den modigste kamp mot McCarthy i 1950-årene og til slutt fikk bukt med den verste av denne pesten, mens president Eisenhower viste en ynkelig unnfallenhet. De samme liberale kreftene er det som gang på gang går i bresjen for et sannere folkestyre og for en utenrikspolitikk som kan gi muligheter for avspenning istedenfor kapprusting uten ende. Det var den amerikanske liberalismens vidsyn og toleranse Kennedy tolket i sin oppsiktsvekkende tale den 10. juni.
Under den kalde krigens langvarige ulykke har propagandaen ikke bare malt Sovjet svart, men USA så hvitt at mange vesentlige fargenyanser forsvant.
Visst finnes det krigshissere i USA – og nok av rasehat, nok av mange slags intoleranse, nok av kortsyn som gjør det amerikanske lederskap for «verdens frie nasjoner» temmelig problematisk. Men der finnes en motvekt som Kennedy kan bygge på om han satser modig nok, og tiden er inne for en slik satsing både i forbindelse med rasekrigen i landet og utenrikspolitikken. Selv setter vi vårt håp til dette «annet», det liberale USA, at det blir sterkt nok til å gjennomføre like menneskerettigheter for alle landets borgere og samtidig legger til rette forutsetningene for en gravis og fredelig avvikling av verdenskonflikten mellom Øst og Vest. Avgjørende er erkjennelsen av at Sovjet og USA tross all ulikhet må eksistere side om side – om verden overhodet skal fortsette å eksistere.
Vi tror at Europas folk kunne ha hjulpet de liberale kreftene både i USA og Sovjet langt mere enn det har skjedd. Under den kalde krigens langvarige ulykke har propagandaen ikke bare malt Sovjet svart, men USA så hvitt at mange vesentlige fargenyanser forsvant, til skade for en realistisk vurdering av forholdene i landet og av amerikansk politikk. Typisk for denne idealiseringen har det vært at rasekonflikten systematisk er blitt undervurdert, ikke minst i norsk presse som titt og ofte kunne fortelle at konflikten praktisk talt var ute av verden. En vesentlig kjensgjerning som den at også nordstatene fremdeles har et veldig raseproblem å løse, er nesten aldri kommet fram. Alt skulle være prima hos vår store beskytter, vi hadde liksom ikke råd til kritikk, og slik sviktet også norske politikere og presse den amerikanske liberalismen i dens kamp.
Det samme svik øves mot liberaliseringen hos russerne så lenge vurderingen av Sovjet arter seg like unyansert og urealistisk svart som den har vært hvit når det gjaldt USA.
Spalten med viktige og fremdeles talende tekster fra Ny Tids forløper Orientering (1953-1975) redigeres av Line Fausko.
