Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Vårt narrative hukommelsestap

Being Salmon, Being Human. Encountering the Wild in Us and Us in the Wild
Martin Lee Mueller har skrevet en usedvanlig bok med laksens liv og historie som omdreiningspunkt. Den må være blant de viktigste bøkene som er gitt ut på svært, svært lenge.

Narrativet som har virket gjennom oss siden Descartes’ cogito ergo sum («jeg tenker, altså er jeg») på 1600-tallet, er ikke annet en det – et narrativ, en fortelling. Det lærer oss at mennesket er herskerne på Jorden, hjernen er skilt fra kroppen, sansene bedrar oss, laksen er biomasse, og naturen er en ressurs vi fritt kan utnytte for å fylle våre lommer med gull og stuer med nye møbler. Basta.

Slik kan det ikke være lenger. Vi må trenge gjennom denne fortellingen – sprenge den og lete etter nye. Våre samtidige fortellinger svikter oss og fører til kollapser av verden slik vi kjenner den. På grunn av våre fortellinger er vi i ferd med utrydde umistelig arter og endre fundamentale økologiske systemer – følgene er allerede katastrofale. Og det vil bli verre.

Vi trenger historier som forteller hvordan livet leves med, og ikke adskilt fra, den mer enn menneskelige verden. Vi må lytte til fortellingene som hviskes, buldres, kvitres og tordnes mot oss. Hvis ikke, må vi ta den katastrofale konsekvensen av vårt narrative hukommelsestap. Dette beretter Martin Lee Mueller i sin bemerkelsesverdige bok, der han behandler en kompleks og alvorlig tematikk på en måte som gjør at den blir tilgjengelig for andre enn fagfolk og innvidde, uten å miste substans og dybde. Det er godt gjort.

Usedvanlig og glitrende. Boka er uhyre elegant skrevet. Den er kompleks og overraskende. Like lyrisk som laksens ville liv engang var, fører Muellers tekst oss undrende oppetter nye narrative landskap, gjennom rislende bekker og dype vann. Vi fylles av Jordens ulike stemmer – vulkaner, hvaler, insekter, alger, planter, himmel og hav. Alt kommer i tale i Muellers tekst. Og særlig laksen. Det er besnærende å bli så intimt kjent med denne fisken, å få kunnskap om hvor avgjørende den er og har vært for livet på planeten. Det er magisk å få være med henne ned i dypet.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Denne boken virker kroppslig på meg. I leseprosessen tar jeg meg i å betrakte verden rundt meg annerledes.

Dramaturgien er sjeldent gjennomtenkt. De ulike kapitlene og fragmenter innen hvert kapittel er bygget opp like komplekst som et eget litterært økologisk kretsløp. Sykluser innen sykluser. Rolig hviler de ulike delene i hverandre, forsterker hverandre, eksister med hverandre, fullender hverandre og lager en balansert helhet. Nennsomt og sensitivt skriver Mueller seg organisk fra en tematikk til en annen, for så å vende tilbake til utgangspunktet – hele tiden med base i fenomenologien og økofilosofien.

Mueller forklarer sammenhengene mellom dagens industrialiserte laksemerder og Descartes’ katastrofale formuleringer. Han tar oss tilbake til tiden rundt og før Descartes – for hvordan kunne en filosof formulere og få gjennomslag for slike uhyggelige ideer? Hvordan kunne en mann i fullt alvor hevde at sinnet er adskilt fra kroppen? Hvordan kunne narrativet om mennesket som rettmessig hersker på Jorden få utvikle seg? Mueller trekker linjene til Kepler, Galilei og Kopernikus og fortellingene som brast omkring dem i deres tid; Jorden var ikke sentrum i kosmos. Krise.

Kroppslig effekt. Gradvis avdekker Mueller hvordan det antroposentriske, mekanistiske og profittbaserte synet har fått så stor plass i vår verden. Hvordan det er blitt vår ledende fortelling, og hvordan denne fortellingen gjør at vi behandler laksen som vi gjør. Den er innestengt og fratatt sitt naturlige miljø, sterilisert og hybridisert, full av lakselus, giftstoffer og medisiner. Vi forstår hvorfor vi har kommet i skade for å behandle andre levende skapninger som ressurser, og ikke som levende medskapninger. Men Mueller stopper ikke der. Han tar for seg filosofer som Heidegger, Gadamer, Latour og ikke minst sin egen mentor David Abram. Deres arbeider blir satt i sammenheng med laksens historie og urfolks perspektiver – hele tiden mens forfatteren hvisker oss veier til nye fortellinger, nye sammenhenger og andre måter å eksistere på som deltakende skapninger i denne veven av liv vi eksisterer i.

Mens jeg leser om laksen gjennom fenomenologiens sanselige briller, kjenner jeg at denne boken virker kroppslig på meg. I leseprosessen tar jeg meg i å betrakte verden rundt meg annerledes. Trærnes langsomme væren blir tydeligere. Kråken på toppen av treet – hvordan opplever hun meg? Sansene mine aktiveres. Muellers bok fremelsker aktiv sansning, fordi det er det vi må nå. Vi må lytte. Og jeg lukker øynene for å høre koret av stemmer rundt meg bedre. Jeg hører. Vi er en del av den samme levende organismen kalt Jorden. Vi har hver våre horisonter – trærne, laksen og jeg – men vi kan strebe etter å smelte inn i hverandres horisonter gjennom våre respektive semipermeable hinner.

Kan fagbøker være så vakkert skrevet? Det er stor poesi, det er politikk, filosofi, teknologikritikk og historier rundt leirbålet.

Grensesprengende. Boken utfordrer våre narrativer – ikke bare om hvordan vi kan leve våre liv, men også om hvordan en bok kan skrives. Det er en fagbok, men oppleves slett ikke som det. Kan fagbøker være så vakkert skrevet? Det er stor poesi, det er politikk, det er filosofi, teknologikritikk og det er historier rundt leirbålet. Men mest av alt er boken et selvstendig kunstnerisk verk: radikal i sin egenhet, radikal i sin tematikk.

Klallam-folket – som forfatteren har tilbrakt mye tid med og som har en lang og tett sameksistens med laksen – identifiserte også menneskets evne til tenkning. I motsetning til vårt cogito ergo sum, ble Klallam-folkets sluttsats «jeg tenker, altså er det synd på meg» – cogito ergo miser sum i Muellers oversettelse. Klallam-folket anerkjenner vår evne til tenkning som en styrke, men erkjenner at den også kommer med en skyggeside – den gjør oss svært sårbare for fremmedgjøring. Tenkeevnen gjør oss på ingen måte suveren eller overlegen andre folk – som fuglefolket, fiskefolket eller trefolket.

Må leses! Det er ikke lett å se sine samtidige fortellinger for det de er. De blir presentert som sannheter og ugjenkallelige fakta. Derfor trenger vi bøker som Mullers, som viser oss andre fortellinger og som kan trenge gjennom det som virker ugjennomtrengelig.

Jeg mener Stortinget bør holde en klassisk lesesirkel for våre politikere om denne boken – de bør i felleskap lese den nøye, ta notater og diskutere grundig. Til lakseindustrien: Rull frem den røde løperen og inviter Mueller på turné – fortellerversjonen av boken bør vises i hver krik og krok i lakseeventyrets land. Til forleggere: Boken foreligger ikke på norsk, selv om forfatterne bor og virker i Norge – den bør oversettes nå! Til miljøbevegelsen og alle andre: Les boken, gi den bort som gave. Og les den igjen …

[/ihc-hide-content]
Nina Ossavy
Nina Ossavy
Ossavy er scenekunstner og skribent.

Du vil kanskje også like