Vårt kollektive ansvar

Putins aggresjon i Ukraina har bred folkelig oppslutning her i Russland. Presidenten spiller på en gammel sovjetisk frykt som gjør at russere flest ikke ser at det finnes bedre løsninger enn militærmakt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

KOMMENTAR

MOSKVA, RUSSLAND. Mye av den vestlige pressedekningen av Russlands opptreden i Ukraina, og den skarpe tonen mot Vesten, har handlet om vår president Vladimir Putin.

I fete overskrifter har spørsmålet blitt stilt om hva som «foregår i Putins hode», og han har blitt fremstilt som både nyimperialist, revansjistisk fascist eller en person med hevntanker og et digert arsenal av atomvåpen og uovervinnelig militær styrke bak seg.

Men det som foregår i dagens Russland handler ikke bare om Putin – det handler om russerne også. Ansvaret for det Russland har gjort i Ukraina må legges like mye på Russlands befolkning som på lederne.

Ferske målinger fra det russiske gallupkontoret VCIOM viser at 75,5 prosent av den russiske befolkningen støtter Putins handlinger i Ukraina. Dette må sees i lys av den enorme propagandakampanjen prostatlige russiske medier har satt i gang, der det fortelles historier om hvordan russisktalende Krim-beboere er blitt «reddet» fra undertrykkende og truende ukrainske nasjonalister.

Likevel stikker den folkelige støtten dypt. Putin har lyktes i å finne mekanismer i den gamle sovjetiske tankegangen og manipulere folks bevissthet for å sikre sin legitimitet som leder – ikke i lovens forstand, men i det russiske folks tanker. Det var et flertall av russere som sto bak Dumaens enstemmige mandat om å bruke makt i Ukraina.

Identitetsproblemet. Det er ikke tilfeldig at Putins popularitet har nådd et høydepunkt i 2014, akkurat som den gjorde i forbindelse med Georgia-krigen i august 2008. Selv etter å ha eksistert i 23 år, har den russiske staten ikke oppnådd noen ny identitet, og den har fremdeles en sovjetisk natur.

De tidligere satellittstatene har klippet over sine gamle bånd med det sovjetiske imperiet, men Russland er fremdeles Sovjetunionens enearving i verdens øyne. En ny russisk stat med en ny nasjonal identitet har aldri blitt formet – i stedet framstår Russland som kjernen i det gamle Sovjetunionen, med amputerte lemmer og fantomsmerter der de tidligere sovjetstatene ble skåret vekk.

Åpne grenser og bevegelsesfrihet, som i Vesten har vært tegn på transformasjon og åpenhet, har hatt en annen effekt på de indre demokratiseringsprosessene i Russland.

For de fleste russere er det ingen alternativer til Putin. Han reflekterer og resonnerer med en militaristisk logikk som flertallet kan kjenne seg igjen i: Maktbruk er det mest effektive middelet om man vil bli lagt merke til og respektert. Det er helt feil å sammenligne Putin med Hitler eller Stalin. Likevel finnes det enkelte paralleller: Kommunikasjonen med en befolkning som er blitt militarisert og som lett aksepterer bruk av militær makt.

I desember 2013 hadde Putin en av sine laveste meningsmålinger noensinne. Etter annekteringen av Krimhalvøya har meningsmålingene skutt til værs, og de er nå på sitt høyeste på fem år – med støtte fra folk som aldri har hatt sympati for ham tidligere.

Sovjetdyret. De tidligere presidentene Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin gjorde seg begge upopulære i Russland da de forsøkte å frigjøre Russland fra sin sovjetiske identitet og fortidens fantomsmerter. Putin har utnyttet det russiske folkets usikkerhet for å vinne støtte og sympati.

Det vanskelige med et slikt publikumsfrieri, er frykten for å miste denne støtten og sympatien. I de 15 årene som har gått mens Putin både formelt og uformelt har styrt Russland, har hans eneste mulighet for å holde på støtten vært en kontinuerlig fôring av «Det sovjetiske dyret». Dette har han kunnet gjøre ved å rasere sivilsamfunnet, som fikk grobunn under Gorbatsjov og Jeltsin, og sette inn maktbruk og militær styrke som de viktigste styringsprinsippene. Rettssikkerheten blir ikke respektert. Den eneste måten Putin kan fortsette som nasjonens leder på, er å fortsette å fôre Dyret.

Nå som Russland skaper sin historie i skyggen av sin sovjetiske fortid, er det befolkningen som skal bære ansvaret for landets framtid. Vestens reaksjon på Putins handlinger i Ukraina bør gå lenger enn å bare ramme Putins lakeier.

Fengselmentalitet. Vesten må gi den russiske befolkningen grunn til å stille spørsmål ved Putins trang til å «beskytte», og vise dem at han ikke bringer landet eller folket noen verdighet.

Om det skal finnes mulighet til å hindre fremtidig russisk aggresjon, må det internasjonale samfunnet gi Russlands befolkning ansvaret for at de støtter Putins handlinger, og innføre brede økonomiske sanksjoner.

For i en fengselmentalitet, der makt er viktigere enn rett, er det kun når «beskytteren» straffes hardt at de andre, og kanskje til og med de uskyldige, forstår hva som er på ferde.

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen.

Elena Milashina er prisbelønt journalist og kommentator i den uavhengige russiske avisa Novaya Gazeta. Hun var kollega av Anna Politkovskaja, som ble skutt og drept 7. oktober 2006. Milashina har de siste årene skrevet jevnlig og eksklusivt for Ny Tid.

Publisert i Ny Tid 11 april 2014


---
DEL