Av Stian Antonsen og Sigrun Johnstad
En yngre generasjon, bosatt både i og utenfor Afrika, er i ferd med å ta over debatten om kontinentet. Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Cape Town, kamerunske Francis Nyamnjoh, beskriver disse nye stemmene slik: «Fra et kontinent som er vant til å bli stemplet, misvisende fremstilt og snakket ned til, gjør afrikansk ungdom det nå fullstendig klart, for dem som bryr seg med å lese signalene, at det de ønsker er frihet på sine egne premisser.»
Nyamnjoh jobber selv ved Cape Town University – det sørafrikanske universitetet som var sentrum for studentbevegelsen «Rhodes Must Fall». Det var denne bevegelsen som lyktes i å få fjernet statuen av imperialisten Cecil Rhodes fra universitetsområdet, etter at den var pekt ut som det fremste symbolet på at rasismen fortsatt lever i beste velgående i Sør-Afrika. Rhodes Must Fall er blant dem som mener at en omkamp er nødvendig.
Også Black Lives Matter-bevegelsen i USA handler om denne omkampen mot rasismen, og i Norge har vi fått en ny generasjon norskafrikanere som identifiserer seg med disse bevegelsene. Denne utviklingen gir en helt ny dimensjon til debatten om «vårt» bilde av Afrika. Det viktigste som skjer er at det ikke lenger er så klart hvem «vi» er. Også i Norge må vi bli bevisst at vi ikke lenger snakker «om» eller «ned til», men «sammen» og «med». Rammene for det norske «vi» er utvidet.
Løvenes indre liv. Få har beskrevet stereotypiene om Afrika bedre enn den kenyanske forfatteren Binyavanga Wainaina, som for vel ti år siden publiserte essayet How to Write about Africa i det britiske litterære tidsskriftet Granta. I sin bitende ironiske tekst oppsummerte Wainaina det mange følte: et ubehag over måten Afrika ble presentert på – i litteratur, reportasjer, film, journalistikk – med en blanding av eksotisering og elendiggjøring.
«Tabuemner: Hverdagslige scener hjemme hos folk, kjærlighet mellom afrikanere, referanser til afrikanske skribenter eller intellektuelle, beskrivelser av skolebarn som ikke lider av feilernæring, ebola eller kjønnslemlestelse … Afrikanske personer bør fremstå som fargerike, eksotiske – men tomme innvendig, uten dialog … Dyr, derimot, må behandles som komplekse, sammensatte karakterer. De snakker (eller grynter mens de kaster stolt på manen) og har navn, ambisjoner og begjær. De har også familieverdier: Ser du hvordan løvene lærer opp sine barn?»
Afrooptimisme og afropessimisme. For noen år siden lanserte blant annet Verdensbanken og Den afrikanske utviklingsbanken statistikk som viste at det var sterk økonomisk vekst i mange afrikanske land. Den bølgen av optimisme som oppsto i kjølvannet av dette, blant investorer, økonomer og visse afrikanske ledere, fikk fort tilnavnet «afrooptimisme». Næringslivets vekstoptimister satte gjerne bistandsbransjen opp som sitt motstykke – bistandsfolk ble fremstilt som «afropessimister», som hadde egeninteresse av å fremstille Afrika så elendig som mulig.
Hvordan ble «Afrika» behandlet i denne debatten? Her ble man invitert til å være enten optimist eller pessimist på vegne av et helt kontinent – en verdensdel med godt over en milliard innbyggere fordelt på 54 nasjoner. Eller som Wainaina skriver: «Pass på at du behandler Afrika som om det var ett land.»
Så lenge man snakker «ned til» og «om», kan man tillate seg slikt. Heldigvis blir stadig flere oppmerksomme på at dette ikke er veien å gå; både i bistandskommunikasjon, medier, litteratur og debatt legges det mer vekt på å fremstille Afrika som det komplekse kontinentet det faktisk er, og afrikanere som handlende mennesker og reelle partnere.
Denne utviklingen styrkes av at folk fra Afrika eller nordmenn med afrikansk bakgrunn nå er i ferd med å gjøre det lysende klart at dette er deres historie; at det er de som eier denne fortellingen.
Stian Antonsen er styreleder i Fellesrådet for Afrika.
Sigrun Johnstad er redaktør for Afrika.no.
sigrun@afrika.no
