Vårt bilde av Afrika

Mange føler på et ubehag over hvordan Afrika presenteres og forstås. I det siste har det skjedd en interessant dreining i denne debatten: Afrikanske stemmer har for alvor meldt seg på.

Av Stian Antonsen og Sigrun Johnstad

En yngre generasjon, bosatt både i og utenfor Afrika, er i ferd med å ta over debatten om kontinentet. Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Cape Town, kamerunske Francis Nyamnjoh, beskriver disse nye stemmene slik: «Fra et kontinent som er vant til å bli stemplet, misvisende fremstilt og snakket ned til, gjør afrikansk ungdom det nå fullstendig klart, for dem som bryr seg med å lese signalene, at det de ønsker er frihet på sine egne premisser.»

Nyamnjoh jobber selv ved Cape Town University – det sørafrikanske universitetet som var sentrum for studentbevegelsen  «Rhodes Must Fall». Det var denne bevegelsen som lyktes i å få fjernet statuen av imperialisten Cecil Rhodes fra universitetsområdet, etter at den var pekt ut som det fremste symbolet på at rasismen fortsatt lever i beste velgående i Sør-Afrika. Rhodes Must Fall er blant dem som mener at en omkamp er nødvendig.

Også Black Lives Matter-bevegelsen i USA handler om denne omkampen mot rasismen, og i Norge har vi fått en ny generasjon norskafrikanere som identifiserer seg med disse bevegelsene. Denne utviklingen gir en helt ny dimensjon til debatten om «vårt» bilde av Afrika. Det viktigste som skjer er at det ikke lenger er så klart hvem «vi» er. Også i Norge må vi bli bevisst at vi ikke lenger snakker «om» eller «ned til», men «sammen» og «med». Rammene for det norske «vi» er utvidet.

Løvenes indre liv. Få har beskrevet stereotypiene om Afrika bedre enn den kenyanske forfatteren Binyavanga Wainaina, som for vel ti år siden publiserte essayet How to Write about Africa i det britiske litterære tidsskriftet Granta. I sin bitende ironiske tekst oppsummerte Wainaina det mange følte: et ubehag over måten Afrika ble presentert på – i litteratur, reportasjer, film, journalistikk – med en blanding av eksotisering og elendiggjøring.

«Tabuemner: Hverdagslige scener hjemme hos folk, kjærlighet mellom afrikanere, referanser til afrikanske skribenter eller intellektuelle, beskrivelser av skolebarn som ikke lider av feilernæring, ebola eller kjønnslemlestelse … Afrikanske personer bør fremstå som fargerike, eksotiske – men tomme innvendig, uten dialog … Dyr, derimot, må behandles som komplekse, sammensatte karakterer. De snakker (eller grynter mens de kaster stolt på manen) og har navn, ambisjoner og begjær. De har også familieverdier: Ser du hvordan løvene lærer opp sine barn?»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.