Den norske avdelingen av ytringsfrihetsorganisasjonen PEN markerte varslerdagen 5. juni med å støtte varslernettstedet WikiLeaks’ grunnlegger Julian Assange, som i dag sitter fengslet i Storbritannia i påvente av utleveringshøringen som er berammet til februar neste år. Samme dag presenterte varsler og advokat Kari Breirem sin bok Fremme rett og hindre urett – om korrupsjon, rettssikkerhet og varsling. Kari Breirem er utvilsomt Norges mest markante varsler. Hun har ikke vært redd for å stå fram, verken med egen varsling eller i forsvar for andres. Ny Tid treffer Breirem på Bondeheimen.
«Varslere hedres i festtalen, men dolkes i smuget bak festlokalet.» Er dette en karakteristikk du deler?
«Ja, faktisk.»
«Jeg vet hva det betyr å varsle», sier Breirem. «Det har brakt meg i konflikt med mange mektige personer i landet: Jeg avslørte advokatfirmaet BA-HRs og milliardær Kjell Inge Røkkes svindel med en falsk faktura [se rammesak s. 4 i papiravisen]. BA-HR anklaget meg for å være delaktig i tidligere helseminister Tore Tønnes selvmord. Det blir ikke tøffere enn det. At næringslivstopper og ledende politikere sto i kø for å fordømme, hører også med.»
Er det på tide med et varsleropprør for å få presse og samfunn tilbake
på sporet?
Stavanger Aftenblad-redaktør Sven Egil Omdal kalte deg «kjerringa mot den skitne strømmen». Ibsen ville vel kalt deg «en folkefiende»? Kjenner du deg igjen?
«Det er slik det er å være varsler. Du må være forberedt på det verste, for makten har mange våpen og mange venner. Pengefolk, politikere, statsministre! Men det har heldigvis alltid vært noen som har sett sannheten og støttet meg, som ikke har latt seg ‘avkjøle’ av trusler. Det hjelper å tenke på det. Men det sårer når folk du hadde forventet bedre av, ikke stiller opp.
Statsminister Erna Solberg snakket friskt på World Economic Forum sist vinter om at hun ønsket seg et MeToo mot økonomisk kriminalitet. Med solid bakgrunn i Varslerutvalgets NOU 2018: 6 hadde Solberg muligheten til å følge opp dette. Men forslaget regjeringen la fram, var noe av det feigeste jeg har sett, sa ett av medlemmene i utvalget til meg. Ingen systemendring. Bare kodifisering av gjeldende rett og et forslag om at ledere ble påbudt å følge opp et varsel. Det var langt fra de pompøse festtalene.»
Ja, hva når varselet gjelder en leders overgrep eller forbrytelse?
«Ofte er det kulturer som lederne er eksponenter for. Men ikke alle varslinger er legitime. Det kan være beleilig for enkelte å få utløp for frustrasjoner. Og vi gjør klokt i å være forsiktige. Det er alltid viktig å undersøke varselet og kvittere ut saken overfor varsleren med en begrunnelse. Men det må aldri føre til at varslere føler seg utrygge for gjengjeldelse. Da kaster vi ut barnet med badevannet.
Mange lederkulturer knebler varslere. Men fordi vi ikke har gode grep for å hjelpe de legitime, går det inflasjon i hvem som kan kalle seg det. Eller det hindrer legitime å stå fram. Redaktør Sven Egil Omdal mente at altfor mange varslere unnlater å stå fram fordi det koster for mye. Undersøkelser av FaFo og fagforeningen Lederne viser at 50 prosent av både ledere og ansatte unnlater å varsle av redsel for represalier», sier Breirem.
Varsling har sin pris. Man må tørre. For å bli varsler må man være villig til å gå inn i en konfrontasjon. Er du en vanskelig person, kranglete, «kontrær», Breirem?
«Kanskje, men først og fremst har jeg vilje til sannhet. Jeg kan ikke leve med mitt eget speilbilde hvis jeg har møtt korrupsjon og svindel uten å gjøre noe.»
Betyr det at du ville gjort det igjen? Det er et spørsmål varslere gjerne får?
«Ja, det ville jeg, men jeg ville kanskje gjort ting annerledes. Jeg har lært. Men som direktør i det prestisjetunge advokatfirmaet BA-HR måtte jeg si ifra, kunne ikke få meg til å svindle bare fordi ‘slik gjør vi det her’. Det handler om moral og hva som er riktig, og ikke bare at en revisjon ville kunne avsløre en falsk faktura, og jeg med rette kunne straffes hvis jeg godkjente den.»
Undersøkelser av FaFo og fagforeningen
Lederne viser at 50 prosent av både ledere og ansatte unnlater å varsle av redsel for represalier.
En junidag i 2015. Breirem var en av flere varslere som sto utenfor Stortinget. Selveste varsler-ikonet Daniel Ellsberg var hovedtaler. Han ble kalt «USAs farligste mann» av president Nixon og utenriksminister Kissinger. Varslerne ba stortingspresident Olemic Thommessen om å invitere varsleren Edward Snowden til Norge. Det kunne vært en god oppfølging av Thommessens mange festtaler om 1814 og ytringsfrihet. «To put your money where your mouth is», mente Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle . Rasende forlot Thommessen stedet.
Det hadde kostet Ellsberg å varsle om amerikanske krigsforbrytelser for 50 år siden, slik det koster for Assange å bringe sannheten om krigene i Irak og Afghanistan i vår tid. Ellsberg har aldri siden kunnet få jobb i USA. Ekteskapet raknet. Assange trues med utlevering til USA og straff som spion. Snowden sitter i landflyktighet i Moskva.
Etter å ha teppebombet Vietnam og Kampuchea i en årrekke fikk Kissinger Nobelprisen.
Sannheten står ikke høyt i kurs, verken i Daniel Ellsbergs USA, Assanges Storbritannia eller Kari Breirems Norge? Ble BA-HR dømt?
«Ja, BA-HR ble dømt til å betale en liten bot etter at riksadvokaten helt uforståelig henla saken – selv om den allerede var berammet. Min lille rolle var at jeg som direktør i advokatfirmaet nektet å betale en falsk faktura. En intern varsling om at noe var galt. BA-HR kunne ha stoppet prosessen, men valgte heller å suspendere meg for så å gi meg avskjed. Boten de fikk, var imidlertid mindre enn tre prosent av svindelbeløpet. Først nektet de å betale den. De har vokst seg sterkere og mektigere enn noen gang. Slik er det i Norge.»
Du går også i rette med Arbeiderpartiets tidligere leder Jens Stoltenberg?
«Jens Stoltenberg forteller ikke sannheten om Tønne-saken i sin selvbiografi fra 2016. Han legger skylden på at reglene var uklare, og mener at sakens kjerne var etterlønn. Uberettiget etterlønn var fjernt fra min fantasi. Sannheten var enkel: En faktura ble forfalsket for å skjule inhabilitet og hvitvasking. Det skal ikke forskjønnes eller tilsløres. Siden jeg utløste Tønne-saken, har jeg selvsagt rett til å beskrive de faktiske forhold!»
I En folkefiende lar Ibsen både Stockmann og datteren miste jobben. Du nevner i boken din at også din datter ble sagt opp hos BA-HR?
«Behandlingen av min datter har jeg vanskeligheter med å tilgi. Hun ble bedt om å sende et dokument på vegne av managing partner i selskapet, og ble senere anklaget for å ha gjort som hun ble bedt om – det førte til oppsigelse. Skammelig! Hun fikk en livserfaring hun ikke skulle hatt.»
Men det var stemmer som støttet deg? NRKs Christian Borch og Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad. De advarer mot at maktmennesker styrer pressen i varslingssaker?
«Ja, det var flere som støttet meg. Borch mente at pressen skulle gått videre med saken. Omdal skrev at samrøre mellom landets mektigste industriherrer og topp-politikere ble effektivt tildekket. Han hevdet at advarsler som ‘Husk hva som hendte med Tore Tønne’ har en kalkulert, avkjølende effekt på journalister og fører til at ulovligheter ikke avdekkes. Da fyller ikke pressen sin samfunnsoppgave.»
Du ble ikke videre imponert over pressens reaksjon etter Tønnes død?
«Nei. NHO-sjef Ulltveit-Moe påsto at pressen tok livet av Tønne. Presseforbundet opprettet selv et eget utvalg for å se på Tønne-saken. Frykten for makteliten fikk tydeligvis overtaket i dette utvalget. ‘Saken ble overdimensjonert i forhold til de faktiske realitetene som ble avdekket’, sa de blant annet om Dagbladets dekning. En åpenbar gal konklusjon. En klar unnfallenhet, siden de faktaene i saken som var godt kjent, var meget alvorlige, mens masse fakta aldri vil bli kjent siden etterforskningen ble stoppet da Tønne tok sitt liv. »
Du skriver langt videre enn ditt eget liv, og går tilbake i historien og trekker fram saken mot Milorg-leder Oliver Langeland?
«Ja, Langeland gikk i rette med selveste krigsoppgjøret etter krigen. Han skrev to bøker som ble konfiskert og makulert.»
Man kunne ikke godt kalle krigshelten Langeland for landsforræder. Han hadde ledet avdeling 13 av Milorg i Oslo, og måtte flykte. Men etter krigen protesterte han på at krigsprofitører i statsforvaltning og næringsliv ikke ble straffet, mens folk med passive NS-medlemskap fikk straff.
Langeland ble effektivt brakt til taushet ved at bøkene hans ble inndratt og destruert.
Det er på tide å se på disse mindre glamorøse sidene ved vår historie, mener Breirem. Hun skriver om rettssikkerhet og domstolenes praksis som hun kjenner på godt og vondt helt inn i vår tid. Hun er i tvil om norsk rettsvesens fortreffelighet.
Tønne-saken
Tore Tønne var norsk næringslivsleder
og helseminister i Jens Stoltenbergs regjering 2000–2001. Året etter tok Økokrim ut tiltale mot Tønne for å urettmessig ha mottatt 1,5 million kroner for konsulentarbeid for milliardær Kjell Inge Røkke ved en forfalsket faktura fra
advokatfirmaet BA-HR. Tønne tok sitt liv
i desember 2002, og saken mot ham ble henlagt. BA-HRs direktør Kari Breirem varslet om den falske fakturaen og ble tvunget til å slutte i firmaet. BA-HR ble ilagt en bot på 50 000 kroner.
Et levende demokrati, en levende presse, og rettssikkerhet henger sammen og avhenger av at varslere tas på alvor. Både historien og samtiden vår har steiner som må snus. Da trenger vi varslere. Norske PEN og Kari Breirem er ikke alene om å mene dette. Men det synes ofte langt mellom støttende stemmer. Og kreftene og interessene som vil hindre det, er mektige. Altfor mange varslere trues til taushet. Ibsen skrev om det i En folkefiende mens Norge ennå var under Sverige. Og 130 år senere baler vi fremdeles med den samme problematikken.
I en samling av Akershus-journalister våren 2019 drøftet man den pågående saken om Ann-Elisabeth Hagens forsvinning. Det kom fram at politiet i lang tid truet pressen med straffeforfølgelse hvis den skrev om saken. Det hadde politiet ingen lovhjemmel for å gjøre. Var det «Husk hva som hendte med Tore Tønne»-syndromet som slo til og som gjorde at avisene var tause i måned etter måned? Fra USA melder New York Times at de på grunn av all kritikken vil slutte med karikaturtegninger. Karikaturer er eldre enn pressen selv og narrens treffsikre våpen nedenfra. Karikaturer hates av diktatorer og demagoger. New York Times’ selvsensur er skremmende. Den ultimate seier for de mektige. Er det på tide med et varsleropprør for å få presse og samfunn tilbake på sporet?
Kari Breirem har et barnebarn på ni år. Han heter selvsagt Justin. Hun vil gjerne at han en dag skal kunne lese sannheten om den saken mormor utløste, hvis en journalist eller historiker på et gitt tidspunkt skulle finne på å ta saken opp i sin fulle bredde.
- Les også våre artikler og kommentarer om Julian Assange
- Les også: Varslere gjennom historien