Filmen Near and Elsewhere er en meditasjon over utopier. Ved å holde seg innenfor rammen av vår tids mentalitet blir den i mindre grad en glødende visjon av mulige kommende paradiser enn en kritisk og bekymret oversikt over et farlig nivå av ideologisk forvirring. Regissørene Sue-Alice Okukubo og Eduard Zorzenoni stiller en troverdig diagnose for vår problemfylte epoke gjennom å samle en imponerende gruppe tenkere – fra den nobelprisvinnende hviterussiske romanforfatteren og formidleren av muntlig historie Svetlana Aleksijevitsj til den tyske futuristen Matthias Horx.
De synes alle å være enige om årsakene: en globalisert planet knyttet sammen av komplisert teknologi som blind tro på markedets usynlige hånd har brakt til et bristepunkt.
Forførende utopier
Forestillingen om utopien som en forførende, men reduktiv flukt fra virkeligheten er en grunnleggende nerve i filmen. Den italienske sosiologiprofessoren Elena Esposito peker på at disse utopiske visjonene ikke nødvendigvis handler om framtiden, men om hvordan vi hanskes med nåtidens usikkerhet.
Konseptet «penger» tjener som en forsikring om at vi vil kunne tilfredsstille behov som ennå ikke er definert når vi kommersialiserer deler av vår eksistens gjennom systemer som «eierskap til egen bolig» i håp om å vinne større frihet og trygghet. Men selv når vi investerer i slike forestillinger, har den teknologiske utviklingen skapt et stort antall variabler og gjort det vanskelig å forutsi resultatene.
Som Horx utdyper, er menneskets hjerne ennå ikke tilstrekkelig utviklet fra sine mer primitive funksjoner på savannen og er dermed ute av stand til å håndtere slik nettverksskapt kompleksitet. Ut av dette har det kommet en «mental massebetennelse» i samfunnet, som gir overreaksjoner, desorientering og frykt. Dette har ført til skader, som populisme.
Utopiske drømmer er null verdt uten praktisk oppfølging.
En utopi innebærer en innskrenkning av diversiteten i verden til fordel for en sentral, styrende oppfatning, mens et sterkt samfunn alltid vil verdsette motsetninger. Near and Elsewhere byr på svært generelle og abstrakte funderinger om utopier, den er svevende og fragmentarisk, og viser til få konkrete eksempler.
Et unntak kommer fra forfatteren Aleksijevitsj, som har gjort det til sitt livsverk – ved hjelp av vitneutsagn – å kartlegge drømmene og de tapte illusjonene til generasjonene som levde i sovjettiden og under regimets fall. Hun husker den falske euforien som grep regionen hennes tidlig på 90-tallet, da de trodde at kommunismens fall ville føre til frihet for innbyggerne dagen etter. Det som kom, var en vulgær, materialistisk æra, med banditter og oligarker som plyndret landet og var oppsatt på å fylle tomrommet som oppsto. Dette kunne skje på grunn av en grunnleggende manglende forståelse for hva frihet egentlig er, og for hvordan man måtte arbeide for å oppnå det.
Dissident-forfatteren Aleksandr Solsjenitsyn#s Gulag-arkipelet , som skildrer Sovjetunionen som et utstrakt fengselssystem, kunne endelig hentes fram fra glemselen og utgis offentlig, men interessen for de sosiale verdiene og advarslene den inneholdt, var død. Mens mennesker med bare overflatisk kjennskap til post-sovjetisk historie knapt vil finne noe oppsiktsvekkende i disse påstandene, er allikevel bemerkningen om at utopiske drømmer er null verdt uten praktisk oppfølging, viktig å legge merke til.
Eurosentrisk tunnelsyn
Imidlertid inneholder filmen ingen praktiske veivisere for ferden framover, selv om den understreker at dette er en del av problemet vi selv har skaffet oss. Den tyske filosofen og kulturforskeren Joseph Vogl antyder at den altomfattende kapitalismen har ført til at vår tid mangler politisk fantasi, en svikt som understøtter oppblomstringen av populære katastrofefilmer fra Hollywood. Det er lettere å forestille seg slutten på verden enn en helt ny måte å strukturere samfunnet på.
Det er en underkommunisert slagside fra filmskapernes side at «ekspertene» de har konsultert, stort sett er superstjerner fra bøkenes verden. Bilder av talking heads foran elfenbenstårn (et puritansk hvitt klasseromamfi for Vogl, og tårnhøye bokhyller for Esposito) impliserer at lenestol-hypoteser og de lærdes kunnskaper er det som skaper forandring; grasrotaksjoner på bakken – i all sin møkkete ufullkommenhet – er det ikke mulig å få øye på, ikke engang innenfor det ene kontinentet filmen, med sitt eurosentriske tunnelsyn, fokuserer på.
Filmen er en meditasjon over utopier.
I stedet for engasjementet hos de trellende massene (som ville være en maktressurs i enhver ny sosial orden), eller rett og slett organisatorene bak den, viser Near and Elsewhere segmenter av poetisk fiksjon. Unge lykkejegere fra en annen verden, som er blitt skylt opp på jordens strender, vandrer – og danser iblant – gjennom et urbant landskap med smart og moderne arkitektur, i søken etter en framtid som designere. «Vår rolle her er å være utopister,» ytrer en av disse forvirrede, utilpasse reisende. Disse scenene er gjennomsyret av dunkle science-fiction-klisjeer og uten tvil de svakeste i filmen, og understreker regissørenes manglende evne til å se noen som helst vei ut av den nåtidige lammelsen de beskriver.
Klimaendringene er den mest presserende trusselen mot en bærekraftig framtid for menneskeheten. Med mindre vi evner å reversere disse endringene, vil de gjøre all annen bekymring for eksistensen meningsløse. Men også dette er fullstendig fraværende i en film som er sentrert om statusen til utopien som ideal. Likevel, ved i det minste å rette oppmerksomheten vår mot spørsmålet om hvilken framtid vi ønsker, er denne filmen et varselrop. Det er imidlertid opp til oss å aktivere handlekraften i oss selv og i samfunnene våre.
