Varselalarm fra en fribyforfatter

Et arabisk ordtak sier: Én dirham (mynt) til forebygging er bedre enn en formue til behandling. Filosofen Jean-Paul Sartre sier: Ingenting skapes, intet forsvinner – alt forvandles. Logikken sier: Det er ikke mulig å høste frukten av et frø som sås nå. Alt dette er med på å fortelle oss at volden i samfunnet, eller […]

Jabari er en syrisk forfatter og journalist, og har bodd i Levanger som fribyforfatter siden 2014.

Et arabisk ordtak sier: Én dirham (mynt) til forebygging er bedre enn en formue til behandling. Filosofen Jean-Paul Sartre sier: Ingenting skapes, intet forsvinner – alt forvandles. Logikken sier: Det er ikke mulig å høste frukten av et frø som sås nå.

Alt dette er med på å fortelle oss at volden i samfunnet, eller det politiske grunnlaget for den, er fruktene av en opphopning av hatytringer vi fortsetter å fôre helt til de høstes, eller når sitt klimaks – altså når de ender i selve voldsutøvelsen.
Vi ser at en av årsakene til volden som i dag utøves mot mennesker med annerledes tilhørighet, er opphopningen av hat som pågår over tid.
Drap som utøves av personer med tilhørighet til ytterliggående religiøse grupperinger, er et resultat av at det kontinuerlig gis føde til hatet. Og de som står for denne fôringen, utgjør en større fare enn de som står for den direkte voldsutøvelsen – fordi førstnevnte er grunnleggeren av en idé mange betrakter som riktig.

Dette fører oss frem til det aller viktigste spørsmålet: Hva gjør vi som er ofre for voldens frukter, for ikke igjen å ende opp som voldens vonde innhøsting – som utøvere av volden?
Hvordan skal vi i fremtiden beskytte barna våre mot dem som maner til hat mot andre mennesker?
Hvordan bekjemper vi dem som gir næring til hatet?
Er det tilstrekkelig at vi fordømmer og gråter etter katastrofen?
Gjør vi – som enkeltpersoner, som samfunn og som offentlige myndigheter med ansvar for å beskytte – vår plikt for å kutte næringstilførselen og hindre at voldsfruktene blir modne?
Hva forteller det oss at for eksempel den franske regjeringen snakker om at tusenvis av ytterliggående har dratt til krigen i Syria og Irak, og forsikrer om at de skal få hentet disse tilbake?
Hva om de franske styresmaktene hadde spurt seg selv hvordan dette fenomenet overhodet nådde fruktstadiet og innhøstingen?

Vi må spørre dem som gir tillatelse til at religiøse organisasjoner får grunnlegges og spre sin lærdom. Og vi må spørre dem som praktiserer lærdommen, hva slags kultur de gir næring til. Hva er det for slags moral dere viderefører til tilhengerne deres? Skal de holdes ansvarlige hvis de ikke forplikter seg å gi kjærligheten næring, og til å fremme aksept av annerledeshet?

Tror dere at massakrene som nylig skjedde jødene i Europa, var et produkt av øyeblikkets affekt?

Er det ikke blitt slik at den sekulære loven som hersker i Europa, understreker viktigheten av å skille politikk og religion?
Hvorfor kreves det av meg og min familie – og mange andre – at vi skal betale prisen for voldens frukter, og for reaksjonene denne volden får i grupper der raseriet har vokst seg så stort at de ikke lenger klarer å skille mellom skyldige og uskyldige?
Er det sånn at regjeringene ser halve sannheten, og bruker mesteparten av tiden sin på utnytte vår død til valgpropaganda? Kreves det ikke av disse regjeringene, fra høyre eller venstre, å støtte budskap om kjærlighet og å gå imot de som propaganderer for hat?
Og til slutt: Tror dere at massakrene av jødene som nylig skjedde i Europa, og de som hender overalt og daglig på denne jord, er et produkt av øyeblikkets affekt? Eller er de muligens summen av tusenvis av gjerninger og ytringer som dyrker hatet?

Alle må støtte dialogens og kjærlighetens kultur, og presentere dette som alternativet til vold.
Religionens folk har et direkte ansvar i å grunnfeste kjærlighetens kultur. Deres ansvar begrenser seg ikke bare til å sikre seg tillatelser til egen gudsdyrkelse.
Og styresmaktenes oppgave begrenser seg ikke til å gi slike tillatelser.
Både styresmaktene og religionens folk må være enige om å stoppe all formidling som kan spre hat, og gå sammen om å forene ulike forståelsesrammer knyttet til trosforskjeller og raser.


Jabari er syrisk novelleforfatter og journalist, og har vært fribyforfatter i Levanger siden 2014.

---
DEL