Varoufakis’ magiske realisme

Ved å skjære kapitalismens prinsipper inn til beinet og å bruke et lettfattelig språk trekker Yanis Varoufakis ut essensen av moderne økonomi.

AFP PHOTO / ANDREAS SOLARO
Hagen er frilans-kritiker.

Talking to my Daughter about the Economy. A Brief History of Capitalism

Yanis Varoufakis

The Bodley Head

UK

Den greske professoren i økonomi Yaris Varoufakis skulle være kjent for norske lesere gjennom den rollen han spilte som politiker og finansminister (ultimo januar til primo juli 2015) under den økonomiske krisen i Hellas fra 2008 og fremover.

Hans bok Talking to my Daughter about the Economy. A Brief History of Capitalism, utgitt for første gang i 2013 og oppdatert i forbindelse med nyutgivelsen, er skrevet som et langt brev til Varoufakis’ tenåringsdatter Xenia, som har reist av gårde til Australia for å studere. Forfatteren ønsker å sette henne inn i de virkelig store sammenhengene i verden når det gjelder den globale verdens­økonomiens begynnelse og utvikling. I tillegg handler boken like mye om hvordan globaløkonomien fungerer den dag i dag. Med andre ord – et tema som burde angå de fleste.

Forenkling. Gjennom ganske få sider greier Varoufakis, via forenklinger og god fortellerkunst, å trekke ut essensen av hva moderne økonomi dreier seg om. Et stykke ut i teksten siterer han antikkens greske matematiker Arkimedes, som skal ha sagt noe om vektstangprinsippet ved å bruke selve jordkloden som eksempel: «Gi meg et fast punkt, og jeg skal bevege hele jorden!» Dette innebærer at med en lang nok stang, ville han være i stand til å flytte på selveste jordkloden bare ved en enkel håndbevegelse. Varoufakis viser med dette hvordan man med et avstandsperspektiv til hvordan verdensøkonomien fungerer, relativt enkelt kan gjøre noe for å endre den, forutsatt at man faktisk vil.

Varoufakis folder så ut en fortelling om kapitalismens historie, der han, til forskjell fra Marx, gjør bruk av maksimalt forenklede eksempler. Forfatteren har bevisst sløyfet en rekke begreper i sine beskrivelser, og det mest påfallende er kanskje at han gjennomført unnlater å bruke ordet «kapitalisme».

Også på andre måter er fortellerteknikken effektiv, der strategien er å benytte en dialogisk form. Ofte innleder han kapitlene med en personlig opplevelse sommerstid på en av de greske øyene – den antikke kulturens arnested. Denne blir utgangspunkt for hans videre anekdoter, der blant annet Homers heltebragder brukes flittig. Varoufakis pendler utvungent mellom litterære og praktiske eksempler for å belyse verdensøkonomiske forhold, og disse fungerer som broer som tar leserne over et komplisert og abstrakt økonomiteoretisk terreng.

Penger og gjeld. Det er blitt sagt helt siden tidlig nittitall at den store fortellingen er død, og litt lettvint kan man si at Varoukfaris tar den tilbake. Et bredt historisk tablå av eksempler veves sammen, fra økonomiens, pengenes og gjeldens historie. Varoufakis’ store fortelling åpner med historien om hvordan pengesystemet i sin tid oppsto i det gamle Mesopotamia omkring år 600 fvt. Deretter utlegger forfatteren hvordan penger og gjeld har vært et uadskillelig par opp gjennom historien.

Apps som Google Maps og Yelp gjør at vi kan planlegge vårt opphold i det fremmede så også dét føles velkjent.

Som rød tråd legges det vekt på hvordan en fungerende markedsøkonomi ikke kan tenkes uten gjeldstvillingen ved sin side. Blant annet av denne grunn kan man se økonomiutviklingen som en hasardiøs reise; tvillingparet står nemlig alltid i et ustabilt spenningsforhold til hverandre. Med eksempelet fra sivilisasjonens vugge i de gamle elvekulturene viser Varoufakis det som var ett av Marx’ mest sentrale poenger, nemlig at arbeid er den egentlige bestemmende verdien i all økonomi: Verdien av varer står i et uadskillelig avhengighetsforhold til den arbeidsinnsats som er lagt ned i dem. Resonnementet rundt dette er innviklet, men forfatteren greier å begrunne synspunktet godt.

Magi. Alt henger sammen i en symbiose: arbeidet, pengene og varene. Men makt- og avhengighetsforhold er ulikt fordelt, og det er alltid de som arbeider frem eller kjøper verdiene som trekker de korteste stråene, både under oppgangstider og kriser. Noe av det «magiske» – et ord Varoufakis bruker flere ganger – ligger i måten finansierings- og pengesystemet spiller sammen på.

Nedturene som følger markedsøkonomien like sikkert som oppgang følger av gode tider, leder kapitalismen mot en serie ødeleggende kriser. Forfatteren viser hvordan dette er bygd inn i forholdet mellom gjeld og investeringer: For å være konkurransedyktige må bedrifter stadig låne seg opp til nye investeringer. Disse pengene trykkes i realiteten opp av bankene eller tastes ganske enkelt inn på en skjerm ved en slags magisk manøver fra makthavernes side. Lånene realiserer oppbygging av nye fabrikker og produksjon, men det hele bygger en kollektiv forventning om markedets behov. Dette vil over tid alltid føre til bobleliknende tilstander, der bedrifter, men også finansinstitusjonene, trues med å gå overende. Her rykker staten inn for å redde både bankene og de største bedriftene, for at ikke landet skal havne i en enda dypere krise. Igjen, som ved magi, berger de mest ressurssterke seg, mens den vanlige mann og kvinne må betale ned gjeld og med arbeidsledighet.

Oljens epidural. Varoufakis løsningsforslag er heller sparsomme, men noen nevnes. Forfatteren snakker blant annet om at demokratiet bør utvides til også å gjelde økonomien, men her går han ikke detaljert til verks.

Tvillingparet markedsøkonomi og gjeld står alltid i et ustabilt spenningsforhold til hverandre.

Historikeren Harald Berntsen, hjemmehørende på venstresiden og spesialist på arbeiderbevegelsens historie, har pekt på perioden 1945–1980 som en enestående oppgangstid i kapitalismens historie. Krisene har ellers hjemsøkt økonomien som et sikkert spøkelse med jevne mellomrom utover århundrene. Etter krigen ble det skapt et spesielt gjenreisningsklima med en uavlatelig etterspørsel etter varer. I årtier virket alt stabilt og trygt. De fleste nordmenn som lever i dag, har utelukkende erfaringer fra denne spesielle perioden. Oljeinntektene har også, for Norges del, skapt en vindskjerm for de store økonomiske krisene som har rammet Europa på 2000-tallet.

«Firehundreårsnatten [dansketiden]ruget over apekatten [Norge],» skriver Ibsen i Peer Gynt. I vår tid er det innpumpingen av oljepenger i norsk økonomi som bedøver nordmenn for økonomikrisens smertefulle realiteter. Nettopp av den grunn bør Varoufakis’ bok oversettes til norsk.

Jan Guillou nevnte nylig i et intervju at verden var så klar og åpen, ikke bare for han, men for alle, i 1968. I dag er den langt vanskeligere å orientere seg i. Også derfor bør opplysende og kritiske bøker som Talking to my Daughter about the Economy ønskes velkommen her til lands.

---
DEL