Varme skudd i kald krig

Det er på tide å fylle vesentlige hull i forståelsen av vår nære historie.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[spionasje] I grensetraktene mellom Norge, Finland og Sovjetunionen krevde den kalde krigens spionasjespill flere liv på begynnelsen av 1950-tallet. Det dokumenterer Morten Jentoft i sin nye bok, Døden på Kola. Han har gravd i norske etterretningsarkiver, i KGBs arkiver, i finske arkiver og forteller hvordan norsk etterretning satte unge liv på spill i jakten på informasjon om hva som foregikk på sovjetisk side av grensen.

Norge på Natos side

La oss kort rekapitulere den historiske bakgrunnen for at dette kunne skje.

Befolkningen i Finnmark og Nord-Troms hadde historisk sett et godt forhold til sine russiske naboer. Det gode forholdet ble styrket ved at sovjetiske tropper frigjorde landsdelen i september 1944, over et halvt år før resten av Norge ble fritt.

Fredsslutningen var imidlertid ikke en gang ett år gammel da Winston Churchill 6. mars 1946, introduserte begrepet «jernteppet».

En ny, varm og blodig krig syntes rett rundt hjørnet. I 1948 overtok kommunistene makten i Tsjekkoslovakia, og Sovjetunionen innførte blokade av Vest-Berlin. Samtidig presset Sovjetunionen på for å få opprette militærbaser i Finland, noe som ville utgjøre en direkte trussel mot Norge. Norske kommunistsympatisører ble stemplet som potensielle forrædere. I februar 1948 holdt Einar Gerhardsen «Kråkerøy-talen» der han advarte mot de norske kommunistene. Selv om han understreket at de skulle bekjempes «med demokratiske midler og åndelige våpen», ble talen utgangspunkt for en omfattende overvåkning av norske kommunistsympatisører.

I 1949 detonerte Sovjetunionen sin første atombombe, som blant annet den senere menneskerettighetsforkjemperen Andrej Sakharov hadde vært med på å utvikle. Samme år ble også NATO dannet. Norge var med fra starten.

Derved var landets plass i stormaktenes spill definert, og en periode med politisk forfølgelse, fortielse og løgn ble innledet for befolkningen ved Norges grense til Sovjetunionen, der kommunistene av historiske grunner sto særlig sterkt. I Mennesker ved en grense (2005) skildrer Morten Jentoft skjebnen til familiene til dem som hadde flyktet østover under krigen. Hele Øst-Finnmark ble satt under en overvåkning som mangler sidestykke i landets historie. Hva det betød for enkeltskjebner, hadde ingen rullet opp før Jentoft gjorde det – femti år senere.

Historisk sprengstoff

I Finland var forholdene nær diametralt motsatte av i Norge. Landet hadde tapt vinterkrigen mot Sovjetunionen og måtte avstå store deler av Karelen. Hundretusener av finner flyktet til det finske kjerneområdet. Mange av dem drømte om å kunne gjenerobre det tapte hjemlandet og var rede til mye for å oppnå dette. Myndighetene i Finland ønsket imidlertid forsoning med Sovjetunionen.

I årets bok dokumenterer Jentoft hvordan norsk, britisk og amerikansk etterretning benyttet finske agenter for å spionere på Sovjetunionen. De bygget også motstandsceller i Finland, som skulle aktiveres i tilfelle Sovjetunionen gikk gjennom Finland på vei mot Norge. All aktiviteten var i strid med de finske myndighetenes ønsker. Den foregikk også uten å informere verken den norske regjeringen eller norsk politi. På norsk side var aksjonene styrt og regissert av en liten gruppe etterretningsfolk, med Vilhelm Evang i spissen.

Ny Tid kunne som første avis i juli 1977 offentliggjøre deler av historien, da med den tidligere motstandsmannen og offiseren Svein Blindheim som kilde. For det fikk Blindheim seks måneders betinget fengsel. SV-politikeren Ivar Johansen og avisas journalist Ingolf Håkon Teigene ble stilt for retten og dømt i samme sak.

Følgelig er det historisk og journalistisk sprengstoff Morten Jentoft presenterer. Det er riktignok blitt noe svekket av at den kalde krigen definitivt og heldigvis er slutt. Ikke desto mindre er hans beretninger til tider rystende lesning.

Norge var atomvåpenmål

Jentoft har valgt en personlig tilnærming til stoffet og åpner med å skildre et besøk hos finnen Muisto Aadolf Lassila, i sin tid beæret med dekknavnet «Kalle» av norsk etterretning. Tjenesten sendte ham og en annen finne, «Pelle», hemmelig over grensen til Sovjetunionen høsten 1952 for å skaffe informasjon om byggingen av jernbanen mellom Murmansk og Nikel og for å undersøke sannhetsgehalten i det ryktene fortalte: Sovjetmyndighetene bygget flere flyplasser i området. Oppdraget endte i katastrofe, en russisk grensevakt ble skutt. Begge agentene kom seg imidlertid helskinnet tilbake til Norge.

Den siste rekognoseringsturen Jentoft forteller om foregikk i september 1954, med noe så absurd som en luftballong. Det var CIA som fant fremkomstmiddelet fortreffelig. Heller ikke dette brakte den ønskede informasjonen. Mellom de to turene ble en rekke agenter sendt inn i fiendeland. Noen fikk utført oppdraget, andre ble tatt – som de to sovjetiske avhopperne som ble sendt fra en treningsleir i Tyskland til Finmark for å ta seg helt fram til henholdsvis Ukraina og Hviterussland. Ikke var de kommet over grensen, før tok de til med feiringen av den enes 20-årsdag ved hjelp av en feltflaske vodka. Resultatet var at den ene ville overgi seg, og ble skutt av kameraten. Begge ble arrestert av de sovjetiske grensevaktene.

Det er nok av slike detaljer i Døden på Kola, noe som av og til skygger for helhetsbildet. Men ved siden av å skildre konkrete agenters aktiviteter kommer Jentoft også med virkelig forbløffende opplysninger, som for eksempel at Nato, i tilfelle krig, hadde utpekt mål for bruk av atombomber både i Finland og Norge. Boka gir også et klart og ikke særlig sympatisk bilde av en norsk presse som servilt unnlot å sjekke propagandaen de ble servert av norsk etterretning de gangene det gikk så galt at det var klart at noe muffens var på gang. Likeledes kan det etter den dokumentasjonen Jentoft her serverer, ikke være tvil om at Norge var nettopp det den sovjetiske propagandaen hevdet: En brikke i større makters spill.

Som antydet innledningsvis, er det historisk forståelig, men vel verdt å ta til etterretning, bokstavelig talt.

---
DEL