Varer som filmstjerner

I flere nye filmer er snertne sneller og barske karer byttet ut med jeans, pistoler eller kaffebønner. Disse filmene bør Jonas Gahr Støre og Terje Riis-Johansen se.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Skrevet av Kaare M. Bilden og Mohsan M. Basit. Kaare at nytid.no

[fortellinger] En rekke nye filmer forteller historien om livsløpet til en vare. 14. april ble kaffe-dokumentaren Black Gold lansert på DVD, og i mai åpner en kafé med samme navn på Torshov i Oslo. The Luckiest Nut in The World forteller livshistorien til en peanøtt, mens dokumentaren China Blue er en biografi over et par jeans.

Også fiksjonsfilmer låner dette fortellergrepet. Både Lord of War med Nicolas Cage og Blood Diamond med Leonardo DiCaprio har elementer av vare-biografi i seg, selv om dette ikke er hovedfokus i filmene. I tillegg har det også kommet en del bøker i denne sjangeren, som The Travels of a T-Shirt in the Global Economy av Pietra Rivoli, og norske Simen Sætres Den lille stygge sjokoladeboka.

Hvorfor velger mange å fortelle historier på denne måten?

-Dette er en ypperlig fortellerteknikk hvis man har en historie å fortelle om noe man enten ikke liker å tenke på eller ofte ignorerer i hverdagen, sier Kristin Skare Orgeret. Hun er førsteamanuensis ved journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo, og har studert denne trenden.

-Fortellerteknikken sier oss en hel del om verden anno 2008. Varer og produkter er en viktig del av identiteten vi skaper oss. Vi bruker produktene til å signalisere hvem vi er. Bruken av denne fortellerteknikken sier noe grunnleggende om vår samtid, fortsetter Orgeret.

Livet til en bønne

Den britiske regissøren Nick Francis var nylig i Norge for å lansere filmen Black Gold, en dokumentar om kaffe. Til Ny Tid sier han at det er vanskeligere å lansere en film uten en kjent person som Brad Pitt i hovedrollen, men likevel har han valgt å putte en kaffebønne i hovedrollen.

-Filmen kunne like gjerne handlet om andre produkter. Men det spesielle med kaffe er at det er en del av en felles livsstil. Den vestlige verden går ikke til arbeid uten kaffe, og man omgås i kaffebarer, sier Francis.

Black Gold forteller livshistorien til en kaffebønne; fra den spirer på en etiopisk gård, til den plukkes, selges og transporteres ut fra Etiopia; foredles, kvernes og til slutt drikkes i en kaffebar i Vesten.

-Vi ga oss selv utfordringen å filme hele livsløpet til kaffebønnen, forteller Francis.

-Jeg bodde hos en etiopisk familie for 12 år siden. Familien utførte noen omfattende kaffe-seremonier som fascinerte meg. Ideen vokste etter hvert og vi skjønte at kaffebønnas livshistorie var en god måte å vise forbindelsen mellom konsumentene på den ene siden, og kaffebøndene på den andre enden. Vi kunne ha brukt en fortellerstemme og forklart hvordan vår hverdag er forbundet med bøndene i Etiopia, men denne metoden synes vi var mer effektiv, sier Francis.

Dette er altså en tidsriktig teknikk, men samtidig en urgammel fortellermåte som vi kjenner igjen fra både eventyr og klassisk litteratur. Særlig under romantikken var dette populært. Også i Skandinavia skrev våre største forfattere historier med ting i hovedrollen.

-For eksempel skrev H. C. Andersen eventyr med gjenstander i hovedrollen, som i «Den standhaftige tinnsoldat». I Bjørnstjerne Bjørnsons dikt om Ingerid Sletten av Sillejord, er det gjennom en lue vi blir fortalt om livet hennes, sier Orgeret.

Nicolas Cage vs Dag Terje Andersen

I vår tid er den ferske Ny Tid-spaltisten Naomi Kleins bok No Logo fra 1999 en viktig inspirasjonskilde når det gjelder denne fortellerteknikken. I den generasjonsdefinerende boka skriver Klein blant annet om bomullens reise fra den plukkes på en åker, til den spinnes, veves, klippes, og sys til jeans som ender opp i klesbutikken på hjørnet.

Filmen The Luckiest Nut in The World er et annet aktuelt eksempel. Her brukes en animert peanøtt, sang, musikk og arkivopptak til å fortelle om skjebnen som møter nøtter fra utviklingsland.

Også åpningssekvensen i Hollywood-filmen Lord of War kan ses som fortettet biografi over en pistolpatron. I filmens åpningsscene følger vi produksjonsprosessen langs samlebåndet i en hjørnesteinsbedrift som like godt kunne vært på Kongsberg eller Raufoss. Så selges kulen, den fraktes i en container over verdenshavene, den kommer på avveie og fraktes ut på fronten. Der lades den inn i et våpen, kruttet antenner, kulen farer ut gjennom løpet og trenger inn i skolten på en afrikansk barnesoldat.

Dermed bør næringsminister Dag Terje Andersen se denne filmen. Til tross for at den norske staten eier halvparten av aksjene i ammunisjonsprodusenten Nammo, har ikke Andersen oversikt over hvor kulene som produseres i Nammos utenlandske fabrikken havner. Kanskje vil Andersen kreve en sluttbrukererklæring fra kjøperne etter å ha sett filmen.

Black Gold-regissør Francis sier han har valgt den spesielle fortellerteknikken nettopp for å løfte fram andre spørsmål enn de som vanligvis diskuteres i nord-sør-debatten.

-Tanken bak Black Gold var å vise Afrika fra et handelsperspektiv i stedet for å gjenta fokuset på bistand; og det på en måte som folk kunne relatere seg til, sier han og knytter dermed an til en debatt som har gått i Ny Tid i vår, der NRKs tv-aksjon har fått kritikk for å framstille afrikanere nesten utelukkende som passive bistandsmottakere, i stedet for mulige handelspartnere, som også kan ha andre interesser enn Norge i handelspolitikken.

Ironiske subsidier

Nylig definerte den franske avisa Le Monde Norge som ultraproteksjonistisk, og en bremsekloss i de pågående forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). 19. mai ser det ut til å bli et nytt WTO-møte, men foreløpig avslår landbruksminister Terje Riis-Johansen afrikanske statslederes ønske om bedre tilgang til markeder og kutt i subsidiene i nord. Nick Francis mener subsidiene er et problem.

-På den ene siden subsidierer vestlige land sine bønder. Men de vestlige landene som bestemmer i Verdensbanken tillater ikke Etiopia å subsidiere sine bønder. Dessuten har ikke fattige land råd til store subsidier. Det er ironisk at USA og EU som snakker om frihandel, er blant de landene som subsidierer sine egne bønder mest. Dermed blir fattige land utkonkurrert og får aldri får muligheten til å bygge opp en stabil og avansert landbruksnæring som kan gi økt matproduksjon.

Francis argumenterer dermed på samme måte som Atle Sommerfeldt fra Kirkens Nødhjelp og Dinesh Kulkarni fra Indian farmers union, som 18. april sa til Ny Tid at det viktigste virkemiddelet for å løse problemet med økte matpriser er å kutte subsidier i rike land, slik at u-land får muligheten til å bygge opp en sterk landbrukssektor.

Problemer knyttet til de globale økonomiske strukturene er ofte vanskelige å formidle. For Nick Francis er det viktig at filmen når ut til, og engasjerer det tradisjonelle kinopublikummet.

-Denne filmen er laget med tanke på å appellere til folk som ellers ikke bryr seg om dokumentarer om dette temaet. Dette er en film med en historie som er laget for visning på kino, som trekker seerne med i historien, sier han.

Tvinges til debatt

I Black Gold følger vi ikke bare kaffebønnen. Det er også en menneskelig hovedkarakter i filmen. Tadesse Meskela leder Etiopias største handelssamvirke som representerer omlag 100.000 kaffebønder. Film-teamet fulgte Tadesse konstant mens han arbeidet, besøkte bøndene og forsøkte å finne kjøpere. Kristin Skare Orgeret mener dette var et nødvendig grep:

-Faren ved å kun ha et produkt i hovedrollen, er at seerne kan miste interessen. Ifølge klassisk filmteori trenger man en hovedkarakter som publikum lever seg inn i. Når man da følger en vare er det ofte menneskemøtene som får fram disse dimensjonene, sier hun.

Det er ingen tvil om at kombinasjonen med både en vare og et menneske i hovedrollen har hatt effekt i tilfellet Black Gold. På filmens nettside er representanter for de internasjonale kaffeselskapene blitt tvunget til å delta i debattforumet. Oppmerksomheten har vært for stor til at selskapene kunne la være å bekymre seg for salgstallene.

-Starbucks tok kontakt da det nærmet seg lansering på Sundance-festivalen. Åpenbart ble de bekymret for at vi kom til å skade deres anseelse, og de dukket opp på hver eneste visning for å studere reaksjonene til publikum, sier Francis.

Starbucks hevdet overfor media at filmen var unøyaktig og ufullstendig.

-De sendte også et internt memo til alle konsernets ansatte, der de forsøkte å bringe filmen i vanry. Dette visste vi ikke før en av deres baristaer la ut brevet på filmens nettforum. Da media fikk nyss om Starbucks-brevet førte det til mye debatt i Storbritannia.

Som en indirekte konsekvens av Black Gold har kaffeinntektene til bøndene steget til det dobbelte. Tadesse sitt samvirke får nå direkte henvendelser fra uavhengige kjøpere. Men fremdeles leverer de kun råvarene. Det er langt igjen til at etiopierne kan produsere et ferdig kaffeprodukt under eget varemerke, uten avgiftshindringer i kjøperlandene.

Norge har fortsatt høyere toll på videreforedlede varer enn på råvarer. Jo flere som ser denne filmen, jo vanskeligere vil det blir for Jonas Gahr Støre, Norges sjefsforhandler i WTO, å opprettholde det Fellesrådet for Afrika kaller en neokolonial handelspolitikk.

Fairtrade avledningsmanøver

-Nå merker vi at publikum engasjerer seg og vil vite hva deres regjeringer gjør i forhold til WTO, forteller Nick Francis.

-Det er to sider ved at store selskaper lanserer Fair Trade-produkter. Nestlé får for eksempel god PR når de lanserer en egen Fair Trade-variant, men på den annen side selges fremdeles over 98 prosent av produktene deres utenom Fair Trade, sier Francis.

-Noen store selskaper drar ned til Etiopia og bygger en bro for befolkningen, blir tatt bilde av og drar hjem og får PR. Dette gjør de for en billig penge og mye reklame, i stedet for å gi bøndene en god pris for produktet. Bøndene oppfatter dette som en nedlatende holdning. Men, jeg tror konsumentene nå begynner å bli bevisste på denne taktikken.

I tida framover vil det kommer flere livsløpsfortellinger på kino, men ikke bare om varer. Akkurat nå produseres den kanadiske dokumentarfilmen Life Cycle of An Igloo. Den handler om igloen, som har tillatt inuittenes å leve i et av plantenes minst gjestmilde strøk. Filmen begynner i en sky, med formasjonen av ett enkelt snøflak. Derfra følger den livssyklusen til det som etter hvert skal bli en iglo. Filmens store spørsmål er: Vil klimaendringene føre til at den smelter?

Også Nick Francis’ neste prosjekt kan ende opp med å bruke samme fortellerteknikk. Filmen skal handle om internasjonal finans. Kaffeindustrien omsetter for 80 milliarder dollar årlig. Samtidig forsvinner hvert år 250 milliarder dollar fra fattige land til banker i Vesten. Francis planlegger å følge denne finansstrømmen.

Så langt innebærer globalisering at nettopp penger og varer flytter seg stadig raskere over landegrensene. Men den nye globale arbeiderklassen i sør, den står bom stille – den sitter fast. Dette er et av de store paradoksene ved globaliseringen. Varene og pengene flytter på seg, men produsentene får ikke muligheten til det samme.

Noen klarer riktig nok å komme seg vekk, og får gjerne en del oppmerksomhet i mediene i vesten, stemplet som økonomiske flyktninger og lykkejegere. Likevel er det kun et lite mindretall som har muligheten til å reise. Derfor er fortellinger om varenes livsløp viktige for å vise hvordan produsentene («de») og konsumentene («oss») sine liv henger sammen – vise at vi alle er knyttet sammen i et stort vi.

---
DEL