Våre kvinner i hvitt

De siste ukene har noen titalls kvinner i hvite klær lyktes i sitt krav om å løslate sine kjære fra Cubas fengsler. Men i praksis blir de politiske fangene landsforvist.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Havanna, Cuba. Da den kubanske regjeringen i 2003 fengslet 75 opposisjonelle, inklusive meg selv som eneste kvinne, trodde regimet at de hadde kverket den interne motstanden på øya.

Men isteden oppsto en større bevegelse: «Kvinnene i Hvitt» («Damas de Blanco»). Denne kvinnegruppa samlet seg rundt kravet om frihet for sine fengslede slektninger, samt for en human behandling av disse.

De 75 fangene, som Castro-regjeringen brukte for å statuere et eksempel, kom fra alle deler av landet. Men de store avstandene, og vanskelighetene med kommunikasjon, var ingen hindring for at disse kvinnene klarte å skape et samhold i kampen for frihet for sine ektefeller, sønner, brødre og slektninger.

Kvinnene begynte kort tid etter fengslingen i 2003 å samle seg i den katolske kirken Santa Rita de Casia, i bydelen Miramar i Havanna, et område hovedsaklig fylt med diplomatboliger og forretningssentre. Når gudstjenesten er over, går de ut på hovedgaten Den demte avenyen, og deretter samler de seg i parken ved kirken.

Seksuell sjikane

I lang tid tillot regjeringen disse marsjene, men nylig bestemte den seg for å undertrykke gruppen på ulike måter, blant annet ved vold. Det ble mange motbydelige aksjoner som den såkalte «Brigaden for rask reaksjon» utførte mot kvinnene (denne brigaden er en gruppe paramilitære under det politiske politiets kontroll). De slepte kvinnene etter seg, anholdt dem, ydmyket dem, forårsaket til og med skjelettbrudd – men «Kvinnene i hvitt» forholdt seg bestemte og resolutte.

Under paranoiaens toppunkt, 26. april i år, omringet regimets brigade kvinnene i over sju timer: De ble holdt innesperret i parken, der de vanligvis avslutter sin søndagssesjon. Denne gangen trappet mishandlingen seg opp til ren seksuell sjikane. De internasjonale protestene ble omfattende, siden det skjedde ganske rett etter at den fengslede opposisjonelle håndverkeren Orlando Zapta Tamayo døde i fengsel i februar, etter 80 dagers sultestreik.

Diktaturet bestemte seg da for å be kirken å gripe inn. Kirken skulle be «Kvinnene i hvitt» gi avkall på aksjonene, eller i det minste sørge for at gruppen ikke får støtte fra enda flere kvinner som også møter opp hver søndag, selv om de ikke selv har slektninger fengslet.

Men responsen fra disse modige kvinnene var resolutt: «Vi vil ikke slutte å marsjere! Og vi vil ikke hindre andre kvinner, som vil være med å marsjere, i å støtte oss!»

Landsforvisning i praksis

Den 2. mai meddelte kardinal Jaime Ortega y Alamino i Santa Ritakirken at han hadde hatt samtaler med regimet: Han hadde blitt bedt om å fortelle dem at regimet ville tillate marsjene i mai måned. Dette var et utvetydig bevis på at det ikke er lokalsamfunnet som forakter disse kvinnene, men at det er regjeringens tropper som forflytter seg dit kvinnene er.

Etter at den spanske utenriksministeren Miguel Ángel Moratino besøkte Cuba i begynnelsen av juli, ble det kunngjort fra regimet at 52 av 75 ennå fengslede fra 2003-aksjonen kunne løslates. Regimet nekter å kalle de fengslede for «politiske fanger», men internasjonale organisasjoner som Amnesty International har anerkjent som «samvittighetsfanger», derav alle i «Gruppen av 75.»

Men betingelsen for å frigjøre de 52, var at de måtte å forlate landet og dra til Spania, uten ikke engang å få besøke sitt eget hus. Dette var altså en landsforvisning, direkte fra fengselet til flyplassen med fangens samtykke. Etter sju år med hjemlengsel ble fangene stilt overfor valget mellom å forbli i fengsel eller å forlate landet.

Noen av de 52 har allerede reist fra Cuba: Familiene til 23 fanger satte kursen for Spania, andre oppholder seg i Chile. Flere av familiene til de fengslede måtte dra med klærne de hadde på seg, da politiet plutselig hentet dem i hjemmene sine og ikke engang ga dem tid til å pakke. Flere var fra «Kvinnene i hvitt», og flere måtte forlate alle sine eiendeler.

En av fangene med dårligst helse, Ariel Sigler Amaya (44), som ble idømt 20 års fengsel og nå er lam, reiste på humanitært visum til USA alene. Slektninger og ektefeller av elleve andre fanger, som av andre årsaker har blitt frigjort, har dratt til utlandet, til land som Sverige, USA og Spania. En av fangene fullførte sin straff på seks års frihetsberøvelse, en annen omkom av hjerteinfarkt.

Venter på «hvitt kort»

Over 20 opposisjonelle forblir i fengsel, noen av dem har allerede har erklært sin avgjørelse om å forbli i landet. Andre satser på å dra tilUSA, de har dermed avslått å reise til Spania. Mens jeg skriver dette, er det andre land som også tilbyr sin bistand for at de landsforviste kan få dra dit.

Det må fremheves at vi er ni fanger igjen på Cuba i en juridisk limbosituasjon (Roque ble i 2003 idømt 20 års fengsel for blant annet å ha mottatt «penger fra USAs regjering» og for å ha «kjempet for at landet mister sin uavhengighet», hun ble løslatt av helsemessige årsaker i 2004, red. anm.) Ifølge hva vi er blitt meddelt verbalt, tar myndighetene ikke i betraktning den tid man oppholder seg utenfor fengselet som del av soningen. Men vi har ikke lyktes i å få noe skriftlig fra offisielt hold på vår situasjon nå egentlig er.

I min gruppe satser noen på å reise til utlandet. De har brukt årevis på å vente på det såkalte «Hvite kortet», som er myndighetenes tillatelse til å forlate landet. De selges til en pris på 150 cubanske konvertible pesos, tilsvarende rundt 1000 kroner, ti ganger så mye som en cubaner tjener i måneden i snitt. Dette «hvite kortet» kan sammenlignes med frigjøringsbrevet som slavene søkte om, også de brukte all sin tid for å samle opp nok penger for å bli fri.

Fortsetter kampen

Blant de «Kvinnene i hvitt» som ønsker å forbli i landet, hersker det stor usikkerhet om hvorvidt deres slektninger virkelig blir frigjort, og når dette eventuelt finner sted. I mellomtiden får kvinnegruppa nå også økt pågang fra kvinnelige slektninger av andre politiske fanger, alle med lange dommer, i tillegg til «Gruppen av de 75» fra 2003.

Disse modige kvinnene har manifestert at de forsetter kampen helt til den siste politiske fangen er løslatt fra de totalitære slavefengslene. De er verdige til å få beundring og respekt.

Uten å ha vært knyttet til en bestemt politisk idé, men med kun humanitære mål og gjerninger for øye, har «Kvinnene i hvitt» vært i stand til å presse Cubas regjering til å frigjøre sine slektninger. ■

Oversatt fra spansk av Wanda Kristiansen

Martha Beatriz Roque er økonom og en av Cubas ledende dissidenter. Hun ble i 2003 adoptert som samvittighetsfange av Amnesty International etter å ha blitt idømt 20 års fengsel. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

---
DEL