– Du må ikke sove!
Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist
skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!
Jeg skaket av frost.
Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens trøst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær
av blod og brann,
steg med en angst så endeløs,
at det var som om
selve stjernene frøs!
Jeg tenkte:
Nu er det noget som hender. –
Vår tid er forbi – Europa brenner!
(Utdrag av «Du må ikke sove» av Arnulf Øverland)
– Den 9. april startet i virkeligheten vår store nasjonale livsløgn, sier major Svein Blindheim. – Men sannheten om hva som egentlig skjedde i tiden før og etter krigsutbruddet har aldri kommet for en dag.
Det er harde ord, men major Svein Blindheim vet hva han snakker om. Han er en av veteranene fra kampene i Norge i 1940, medlem av kompani Linge, stabssjef for Milorg i Stor-Oslo. Orientering presenterte han i 1965, kort tid etter hans avskjed med det norske NATO-forsvaret. Han ville ikke mer. Sa nei til fortsatt kapprustning, nei til atomvåpen i det norske forsvar. Begynte som lærer isteden.
– Norge ble jo «tatt på senga» 9. april?
– 9. april var nettopp et resultat av det norske offiserskorpsets ettergivelsespolitikk og nesegruse beundring for Hitler-Tyskland og alt det det stod for, sier Blindheim.
Flere høye militære stod helt fram til krigsutbruddet som medlem av NS og andre mer eller mindre halvfascistiske organisasjoner. De fikk god støtte av flere borgerlige aviser.
– Men forsvaret var for dårlig?
– Forsvarsordningen var vedtatt under en borgerlig regjering og bevilgningene økte i et så raskt tempo under Nygaardsvold at de militære ikke var i stand til å følge opp. Svikten i 1940 var en militær svikt. Mannskapsmessig var vi tyskerne totalt overlegne. Hærens overkommando «oppdaget» ikke før 11. april at Norge var i krig. Tyskerne kunne rykke fram omtrent uten at man møtte motstand noen steder. Fantastisk at tyskerne kunne lande på Fornebu 9. april uten noe forsøk på å stanse dem.
– Men krigshistorikerne gir et helt annet bilde av hva som skjedde …?
– Selvsagt gjør de det. Jeg holdt på å si at Freud og andre psykoanalytikere kan forklare dette bedre enn meg. For det er klart at mennesker som til de grader svikter, trenger å skjule sannheten om seg selv. Historieforskerne er de militære selv. Hele setninger man finner i «sivile» historiebøker er tatt rett ut av «Krigshistorisk avdelings beretning». Oberstene har altså skrevet historien om 9. april slik de ønsker den skulle ha vært.
Vi ønsker jo alle å være helter – kall det gjerne selvbedrag eller drømmeri. Men tenk deg situasjonsbildet selv. Her har folk blitt militære av yrke, og så får man sjansen en gang i sitt liv til å praktisere sitt yrke, og så svikter man totalt.
– Men Arbeiderpartiets egne historikere …?
– De konservative har alltid forsøkt å snakke seg fra sin egen fiasko ved å gjøre Koht og Nygaardsvold til syndebukker. Og det utrolige er at DNA har påtatt seg denne skylden gjennom hele etterkrigstiden. Det kan ha flere årsaker. Den viktigste er kanskje Norges inntreden i NATO.
– Og nå skal de mørkeblå feire 9. april?
– Ja, «feire» er akkurat ordet de bruker. «Feire» NATO og hele vår etterkrigspolitikk. I år som tidligere år vil vi få oppleve alvorlige biskoper og pent antrukne stortingsmenn som skal legge ned krans på diverse minnesmerker. Vi får igjen høre om nødvendigheten av NATO, at vi «ble tatt på senga», og så slutter sikkert hele prosesjonen, som kommer i både radio og fjernsyn med preken og bønn.
Denslags er et hån mot dem som kjempet for Norges frihet under annen verdenskrig. Hån mot våre egne ærlige patrioter, hån mot Jugoslavia og Sovjet som «vant krigen» for oss. Jeg finner heller ikke ord når jeg skal karakterisere det at representanter for Sør-Vietnam har lagt ned krans på minnesmerket ved Akershus. Våre få falne brukes i dag til inntekt for vår NATO-politikk, men det var vel egentlig de stikk motsatte idealer de kjempet for mens de levde.
– Hvorfor ble du yrkesmilitær?
– Det var først i 1945. Jeg var oppglødd etter fredsslutningen. Vi hadde vunnet, vår målsetting hadde vunnet. Og jeg gikk inn i forsvaret for å arbeide videre for det ideal vi hadde kjempet for under krigen. Etter hvert begynte jeg å skjønne at militæret ikke hadde forandret seg. Det var fremdeles styrt av de konservative som tydeligvis intet hadde lært. Så mye har skjedd i disse årene, ting vi ikke ville trodd var mulig i 1945.
– Som for eksempel?
– At vi skulle mottatt Hitler-generalene som våre allierte. Dertil kom det vanvittige rustningskappløpet. Jeg begynte å stille en del spørsmål i militæret. Hvorfor fordømte vi bare Sovjets ugjerninger i andre land, men aldri våre alliertes? Hvordan kan vi stå fast ved å ikke stasjonere atomvåpen på norsk jord, som det så vakkert heter, når dette allikevel ikke har noen som helst praktisk betydning etter de siste femten års militærtekniske utvikling? Langt viktigere er det at NATO har vårt område under fullstendig kontroll og at vi gjennom våre sambands- og varslingsanlegg bidrar til en faktisk konsentrasjon av atomvåpen rundt vårt territorium. Vårt forsvar bygger i dag på atomvåpen. Jeg har selv reist land og strand rundt og «lekt krig» med simulerte atomvåpen. Jeg begynte å skjønne og tok konsekvensen av dette og gikk ut av militæret i 1965.
– Vi kan få oppleve et nytt 9. april, men ikke likt det i 1945. Det vil bli mye verre. Gjennom vårt NATO-medlemskap er vi sikret å bli dratt med fra første stund dersom en krig skulle komme. Mennene er nye, men ansiktene er de samme, avslutter Svein Blindheim. – Legg merke til det 9. april i år.
Svein Blindheim
Svein Blindheim (1916–2013) var en av landets mest markante krigsveteraner og etterkrigsoffiserer. Blindheim gikk befalsskolen og avtjente verneplikt som sersjant på Terningmoen i 1939. Han deltok i den harde trefningen ved Fossum bru 12–13. april 1940, hvor 21 falt.I London ble han rekruttert av Martin Linge til den britiske sabotasjeorganisasjonen Special Operations Executive (SOE). 17. april 1943 ble han sluppet ut i fallskjerm sammen med W. Houlder over Buskerud, for å instruere og bygge opp Milorg i Oslo- og Drammens-området. Fram til frigjøringen gjennomførte Milorgs sabotasjegrupper omkring 100 aksjoner, vel 75 vellykkede. I 1945–46 tok Blindheim Hærens krigsskole, og etter to år ved Tysklandsbrigaden ble han kaptein ved DK-stab, før han i 1949 ble beordret til E-tjenesten. I 1953 lærte han opp finske agenter i Finland og sendte dem på oppdrag inn i Sovjetunionen. Han søkte og fikk stilling som major ved den sentrale staben i Heimevernet.
I 1956 var han observatør i Midtøsten, og i 1958–59 gikk han på Hærens stabsskole. Blindheim stilte seg kritisk til norsk atompolitikk, og etter at hans holdning ble offentlig kjent, var det ikke lenger plass for ham i Forsvaret. I 1966 ble han etter søknad innvilget avskjed i nåde. Han studerte samt arbeidet som lærer, dernest adjunkt, og i 1974 var han ferdig lektor med historie som hovedfag.
Blindheim skrev en rekke kritiske artikler og bøker om krigen og okkupasjonen. I 1977 ga han ut Nordmenn under Hitlers fane, et av de første forskningsarbeider om frontkjemperne. I 2006 utga Blindheim (da 90) Den lange reisen. Et oppgjør med krigen, hvor han ut fra egne krigsopplevelser kastet et kritisk blikk på den etablerte krigshistoriens behandling av starten på Norges krig under mobiliseringen og felttoget i 1940. Dokumentarfilmen om ham, Krigshelt i utakt, ble vist på NRK samme år. Blindheim fikk Krigsmedaljen to ganger: for sin innsats i 1940 og i SOE/Kompani Linge. I 1947 ble han dekorert med Krigskorset med sverd for sin innsats i 1943–45. (kilde: SNL)
Filmen Krigshelt i utakt ser ut til å være tilgjengelig hos enkelte bibliotek, men ikke i arkivet til NrkTV.
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
