Vår tids bieberisme

Trusler gjør at min lillesøster frarådes å gå inn i politikken. Popmusikken blir et tilfluktsrom hvor hun kan føle seg velkommen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Idoler. Det er vel igjen «ismenes» tid, så jeg kaller da den siste ukas norske fenomen for «bieberisme».

Denne bieberismen viser seg når medier, kommentatorer og ungdom går av skaftet. Etter min mening – etter å ha opplevd løpingen, konsertene, jentene og apparatet rundt ukas Justin Bieber-konserter på Fornebu – er det de to førstnevnte som har vært mest hysteriske.

For da jentene løp rundt i byen, var det for å få billetter. Og slik oppfører fans seg.

Og under konsertene hyler de, fordi ungdom hyler.

I fjor stod jeg i kø utenfor Oslo Spektrum i en god del timer sammen med lillesøster og hennes venninner. Rebecca, Sanne, Silja, Sophia. De ville gjerne sikre seg Bieber-billetter, fordi de ikke var typen til å løpe rundt i byen. Men de var også kun fjorten år gamle. De fikk med andre ord ikke stå i kø over natten alene. Ingen av de andres foreldre eller søsken kunne stille. Jeg, som ikke innser at jeg er blitt 24, synes det faktisk er givende å være sammen med lillesøster.

Hele oppdragelsen vår har hatt en slags «én-søsken-gjør-noe, alle-må-være-med»-filosofi – dette være seg ballettforestilling eller fotballkamp.

De første timene i Bieber-kø gikk greit, men etter hvert som mørket hadde lagt seg over Oslo by, ble det stadig mer uhyggelig. Fulle mennesker kom bort, en eldre mann krevde at jentene skulle kjøpe billetter til ham – uten at andre foreldre i køen viste ham bort. Men: Vi kom oss helskinnet og fint igjennom det hele, med billetter i hånden den påfølgende morgenen.

Så var det konsertstart denne uka. Som student har jeg en annen timeplan enn andre, og jeg sa ja til å være med jentene opp til Telenor Arena klokken fem om morgenen. Praksisen min på sykehuset startet ikke før 08. Ungdommene som beveget seg mot Fornebu var rolige, og ingen løp (fordi intet kommersielt selskap denne gang hadde lovet bort noen gratisbilletter). Da jeg kom innom senere på dagen, var det ikke ti ungdommer der lenger, men tusener.

På sosiale medier har jeg vært veldig stolt av søsteren min og venninnenes engasjement. For vår familie – som etter 22. juli hadde en tenåring som følte skyld over angrepet, og som av mange mottok støtteerklæringer – hadde hendelsen også en bakside. Trusler. Fra mennesker med mye fritid, og med ikke-eksisterende empati.

Evnen til å sette seg i en annens sted er noe flere burde kjent på. Kanskje mediene aller mest. Den 22. juli var dagen mediene ble mer bevisst sin tilstedeværelse av grums i kommentarfeltene. I årene før hadde grumset fått stå, og mennesker som min lillesøster kunne få lese ordene.

I vår familie var det en dataregel som gjaldt for henne: «Du får ikke lese nettaviser.» Grunnen var at foreldrene våre ikke tålte å vite at Sophia, som var blitt tenåring, skulle tro hun var uvelkommen. En livsglad jente med fantastiske venner.

Etter 22. juli reagerte hun med skyldfølelse. Hun ville melde seg inn i et politisk parti. Truslene satte en stopper for det. Foreldrene våre ville ikke se henne i et politisk parti. De var vant med truslene storesøsteren hadde fått, og jeg mente også at hun ikke burde engasjere seg.

I dag er hun fortsatt kun medlem av Natur og Ungdom. Og hun er Bieber-fan. Jeg er stolt av henne og venninnene, fordi jeg synes ungdom skal være engasjerte. Mister de evnen til å glede seg, mister de noe stort.

Verden er ikke et rosenrødt sted å være. Gjør du et dypdykk i det politiske – ser du det. Derfor er jeg mer enn gjerne med når jentene skal kose seg på konsert og gråte noen tårer. Fordi de lever, de er glade. Ikke triste, ikke uvelkomne, ikke angrepet. Dette som er tilværelsen til et stort antall av verdens barn.

Hos Bieber føler de seg ikke uvelkomne til Norge, under angrep av diktaturer eller utenlandske militære. Bieberismen skaper et engasjement som jeg håper og tror vil blomstre opp til noe annet i voksenalderen.

Vi vil trenge ungdommenes engasjement i framtida. For det ville også framover behøves alternativer til riksmedier som setter flere journalister på et kjendisbesøk enn på noe annet de noensinne har satt søkelyset på.

Mina Adampour er jus- og medisinstudent og leder av Ungdom mot rasisme. Hun skriver for denne spalten med Torild Skard, Hilde Bojer, Bushra Ishaq, Tore Linné Eriksen, Lisa Bjurwald, Synnøve Kvamme og Gro Standnes.


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 19.04.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL