Vår tids arbeiderbevegelse

Hvorfor snakker vi fortsatt om arbeiderbevegelsen i dagens Norge?

Oslo 20130420. Arbeiderpartiet flagger med "Vi tar Norge videre" utenfor APs landsmøte i Folkets hus i Oslo lørdag formiddag. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
Philip Rynning Coker

For ikke lenge siden feiret vi 1. mai med alt det innebærer. Appeller, tog, og en god fest som seg hør og bør. Et fast høydepunkt i Oslo denne dagen for unge, venstrevridde mennesker er arrangementet Arrangementet Rød på Blå, i regi av Venstrealliansen. På denne festen hadde jeg på et tidspunkt en samtale med en person som retorisk spurte om dette egentlig er en fest for arbeiderbevegelsen. Men hva er egentlig arbeiderbevegelsen i dag, og er den fortsatt like viktig?

Den norske arbeiderbevegelsen. Da Norsk Folkehjelp ble stiftet i 1939 var det med bakgrunn i Spaniakomiteen og Arbeidersaniteten. Arbeiderbevegelsen var nok noe lettere definerbar på den tiden: Den norske middelklassen var betydelig mindre, mens arbeiderklassen var tilsvarende større. Flere nordmenn hadde den gang problemer med å få endene til å møtes, samtidig som en betydelig større andel av befolkningen drev med fysisk arbeid. Den fysiske arbeideren er for mange et sterkt symbol på forskjellen mellom kapitaleier og ren arbeider. Denne forskjellen er ikke like tydelig i dag – mange tjener mer, og ikke-fysisk arbeid er mer utbredt.

Et viktig poeng er at utviklingen fra 1939 og frem til i dag ikke er universell, og at arbeiderklassen på globalt nivå ikke har fulgt samme spor som den norske. Den norske utviklingen skyldes blant annet at staten tok styring over oljefunnene, og dessuten har den store kvinnelige andelen på arbeidsmarkedet spilt en rolle.

Utviklingen av en stor middelklasse kan ha gjort arbeiderbevegelsen mindre synlig. Tradisjonelt har middelklassen vært plassert over arbeiderklassen rent sosio-
økonomisk, så når flertallet av den norske befolkningen tilhører middelklassen, blir arbeiderbevegelsens rolle mindre tydelig. Som en følge av dette synes arbeiderbevegelsen å være mindre radikal enn tidligere; bevegelsens handlinger har vært med og dra arbeidslivet i arbeidernes retning. Dermed kan behovet for virkelig radikalisme synes mindre nødvendig. I dag er det tilsynelatende betydelig mindre snakk om ideologi enn tidligere, rett og slett fordi de aller fleste arbeidstakere i dagens Norge får endene til å møtes. Hvorfor snakke om utbytting og arbeidermakt hvis vi, arbeiderne i Norge, egentlig har det bra som det er?

Valgmuligheter. Både i Norge og generelt øker imidlertid ulikhetene. Få ressurser er fordelt på få hender, mens andre får stadig mindre disponibel inntekt. Et av de viktigste verktøyene mot økte forskjeller er muligheten til å organisere seg. Dette beskytter samfunnet mot at politisk innflytelse avhenger av status og kapital, og bidrar i stedet til gode demokratiske prosesser. For arbeideren er dette en uvurderlig trygghet.

Internasjonalt kjenner vi godt til underbetalte og utnyttede arbeidere, for eksempel på enkelte sørafrikanske vingårder. Norsk Folkehjelp samarbeider med en del av arbeiderne som har kjenner disse problemene på kroppen. Akkurat som oss, er også disse arbeiderne avhengig av at noen vil betale nok for deres arbeidskraft. De har ingen rettigheter som arbeidere, og befinner seg derfor i en posisjon hvor de som er høyere opp i systemet enn dem som sitter med all makt. Hele arbeidet går på arbeidskjøpers premisser.

For at store deler av arbeidet som finner sted skal gå på arbeiderens premisser, er vi nødt til å organisere oss. Arbeiderbevegelsen er og blir internasjonal, og vil være grunnleggende for kvinnen og mannen i gata så lenge vi følger dagens økonomiske system. Arbeiderbevegelsen er like viktig som den alltid har vært, men bevegelsens uttrykk vil endre seg i takt med arbeidslivet.

---