Publisert: 01.02.2019
Robert F. Kennedy:13 dager da verden sto stille.
Oversatt av Per Egil Hegge, 150 s. med dokumenter og bilderCappelen. 1969.
Slik karakteriserer forlaget Robert F. Kennedys 13 dager da verden sto stille, som nå er kommet på norsk med de beste utsikter til å bli en bestselger. Amerikansk moralisme, overflatiske historier, dramatiseringer og personlige avsløringer er ingredienser som garanterer et høyt opplagstall. Det er derfor viktig å gå litt dypere inn i Robert F. Kennedy›s virkelighetsoppfatning, og se på det politiske innhold ved siden av en sentimental selvgodhet som preger store deler av boka.
Robert McNamara slår an tonen i sitt forord, med lyriske vendinger som må tape seg i oversettelsen: Etter å ha lest den, en rørende, følsom beretning, kan jeg bare gjenta med ord som nå er fuktige av tårer, hva jeg skrev: «Han viste den gang, som jeg har sett ham gjøre det ved mange anledninger både før og siden, en høyst ekstraordinær kombinasjon av energi og mot, medfølelse og klokskap.»
Cuba – bare øst/vest?
I denne boka starter «Cuba-krisen» for enkelhets skyld sommeren 1962, da amerikanske spionfly oppdaget at Sovjet bygde rakettramper på Cuba. Konflikten fanges inn bare som en øst/vest-thriller, med skurk og politi. Fidel Castros revolusjon, USA-forsøk på økonomisk kvelning, og USA›s invasjonsforsøk i april 1961, alt dette eksisterer ikke i den versjon som formidles norske lesere i kriminalromanens forkledning. Hvor mange av dem som i spenning følger heltens nervepirrende kamp mot skjebnen, en underholdende lek med verdens skjebne i sine hender, våken og ansvarlig mens timeglasset løper ut, osv., er det som kjenner den virkelige bakgrunnen? Hvor mange er det som forstår at Cuba hadde grunn til å føle seg truet, militært og økonomisk hver eneste dag? Hvor mange vet at USA har bak seg et langt synderegister når det gjelder å kjempe mot sosiale frigjøringsforsøk i Latin-Amerika? Det eneste som formidles i denne bok, er bevisstheten om at en mengde amerikanske toppolitikere — «de var alle høyst intelligente mennesker, arbeidsomme og modige» — som forsøkte fredelige løsninger. Når Robert F. Kennedy utvilsomt spilte duens rolle, dvs. at han ønsket fortsatt blokade isteden for et raskt atomangrep, begrunner han det med at USA›s moralske posisjon ellers ville blitt truet. «De Forente Staters historie og tradisjoner tillot ikke en slik handlemåte.»
Militære hauker
Det er mange politiske lærdommer som kan trekkes av «13 dager da verden sto stille». Den første er militærstrategenes grenseløse kynisme, det andre er NATO- partnernes utsatte stilling. USA›s styrker — over hele verden — ble raskt satt i alarmberedskap, og fire taktiske flyskvadroner sto klare til angrep da diskusjonen skulle ta til.
Mens sovjetiske skip var på vei til Cuba, ble president Kennedy utsatt for sterkt press i retning av full militær invasjon, med atomvåpen og beredskap. Blant tilhengerne av rask militær aksjon var bl.a. William Fulbright, formann i Senatets utenrikskomité. CIA-sjefen John McCone sa at alle måtte forstå at en invasjon ville bli et langt alvorligere foretagende enn de fleste hadde trodd tidligere. «De har en helvetes masse utstyr. Og det blir fordømt hardt å skyte dem ut av disse åsene — det oppdaget vi i Korea, sa han.» Presidenten nektet i første omgang å bruke tilbaketrekning av raketter fra Tyrkia som forhandlingsgrunnlag, slik Sovjet foreslo. Robert F. Kennedy skriver imidlertid at det sovjetiske forslag ikke var urimelig. Ved flere anledninger hadde presidenten tidligere forsøkt en avtale med Tyrkia om tilbaketrekning av Jupiter-raketter. «De var opplagt foreldet, og våre Polaris-ubåter i Middelhavet ville gi langt bedre beskyttelse.»
Var NATO-partnerne klar over trusselen?
I argumentasjonen mot NATO er det et sentralt poeng at allianseforholdet til USA lett kan bringe små nasjoner inn i en krigssituasjon som ikke angår dem. En krisesituasjon i Cuba som i første rekke oppsto fordi Castro ble tvunget til å søke hjelp mot USA›s invasjon og invasjonstrusler, kunne meget raskt ha trukket vårt land med i atomkrig. De klareste vitneprov gir Robert F. Kennedy selv: «NATO-landene støttet vårt standpunkt og rådet oss til å stå fast. Men, som president Kennedy sa, de var ikke klar over hva situasjonen innebar for dem selv. Hvis vi gikk til flyangrep mot Cuba, og Sovjetunionen svarte med å angripe Tyrkia, ville hele NATO bli trukket inn. Øyeblikkelig måtte så presidenten avgjøre om han skulle bruke atomvåpen mot Sovjet-Unionen, og i så fall var hele menneskeheten truet.»
For dem som fortsatt hevder at Norge har bevart sin suverenitet og at det er norske konstitusjonelle organer som til enhver tid avgjør vår utenriks- og sikkerhetspolitikk, er det også avslørende å lese: «NATO-landene støtter De forente stater, men var disse landene i virkeligheten fullstendig klar over de farer som truer dem? Disse beslutningene fra time til time kunne nødvendigvis bare fattes av De forente staters president, men de kunne bety slutten for regjeringen og nasjoner andre steder.»
Gleden over at president Kennedy — i første omgang — ikke fulgte militærhaukenes øyeblikkelige krav om full krig mot Cuba, blir redusert med tanke på hvem det er i dag som sitter i Washington og treffer avgjørelser for Norge. President Nixon uttalte i sin valgkamp at de militære burde få større innflytelse på presidentens avgjørelser. Hva skjer hvis USAs krigføring i den tredje verden på nytt fører til stormaktskonfrontasjoner?
På denne måten kan Robert F. Kennedys heltesagn, kriminalroman og politiske testamente også leses som en håndbok i argumenter mot NATO.
Se også serien Bobby
Kennedy for President som går
på Netflix nå.
