Bestill sommerutgaven her

Var drapet på Palme et stats­kupp?

Mistenkelig mange mennesker gikk rundt med walkie-talkier i området rett før drapet på Palme.  Ny Tids journalist var like i nærheten den skjebnesvangre kvelden da Sveriges statsminister ble skutt. Vi spør hvorfor politiet ignorerte en rekke samsvarende vitnemål. 

(Obs. Artikkelen er maskin-oversatt fra norsk av Gtranslate)

Vitnet Anders Björkman har på seg en blå boblejakke den sene februarkvelden i 1986. Han vet ikke at det middelaldrende paret som går foran ham langs Sveavägen, er Lisbet og Olof Palme. Han tror dessuten at de er tre personer som går sammen, siden mannen like bak dem er så nær. Så legger mannen plutselig hånden på Palmes skulder og skyter to skudd. Palme segner om på fortauet mens drapsmannen forsvinner inn Tunnelgatan med «spenstige skritt» og «i rolig takt», som Björkman senere sier i vitneavhøret. Gjerningsmannen hadde en «mørk eller mørkeblå strikkelue med kanten rullet opp», samt et «mørkt, flagrende, frakkeliknende plagg som rakk til nedenfor knærne», ifølge Björkman. Selv søkte han tilflukt ved inngangen til fargehandleren Dekorima like etter at skuddene falt.
I flere andre vitneutsagn nevnes den samme frakken: Mørk, lang og flagrende, som om den var ukneppet, sier flere. Men mannen etterforskningen etter hvert konsentrerer seg om, hadde ikke på seg lang frakk denne kvelden.

Så aldri morderen. Det er 30 år siden Sveriges statsminister Olof Palme ble skutt en fredagskveld i Stockholm sentrum på hjørnet Sveavägen–Tunnelgatan. Bare minutter før passerte jeg selv samme sted, på vei hjem fra et redaksjonsmøte i tidsskriftet Ord & Bild. Lørdagsmorgenen den 1. mars 1986 våknet jeg til nyheten om at Olof Palme var drept. Min første reaksjon var: «Jaha. Nå har det skjedd.» Det var nærmest ventet, det var sånn stemningen var. Hetsen mot ham var enorm.
Jeg la en rose i blomsterhavet i Sveavägen, og skrev navnet mitt inn i kondolanseprotokollen på statsministerens kontor. Det gikk mange rykter, ulike gjerningsmenn ble utpekt, og etter et år med grunnløse mistanker mot noen kurdere, begynte enkelte i politiet å fokusere på en småkriminell narkoman og alkoholiker, Christer Pettersson – som om de var inspirert av Claude Rains ord i filmen Casablanca: «Round up the usual suspects.»
Når vi skriver mars 2016, finnes det fortsatt politikere og journalister som av uklare årsaker – psykologiske sperrer? Latskap? Konformitet? – peker ut en «ensom skrulling», Christer Pettersson, som drapsmannen, til tross for at han ble frikjent i Svea Hovrett i 1989. Vitnet som utpekte Christer Pettersson med den blå boblejakken, var Olof Palmes kone Lisbet, som først bøyde seg ned over sin mann som hadde falt sammen på fortauet, og først et par sekunder senere så seg rundt. Vi vet nå at hun aldri så morderen. Eller rettere sagt: I et tidlig forhør sa hun at hun hadde sett noen som løp vekk fra åstedet, men senere snakket hun om en mann i blå boblejakke som sto mellom fem og ti meter bak og stirret på henne. Denne mannen, som hun trodde var morderen, var et vitne – Anders Björkman.

 

(FILES) - This undated file photo shows Swedish Prime Minister Olof Palme in Paris. Olof Palme was killed 28 February 1986 by a lone gunner in central Stockholm. Swedish Foreign Minister Anna Lindh died 11 September 2003 after being stabbed by an unknown assailant in Stockholm 10 September. AFP PHOTO
(FILES) – This undated file photo shows Swedish Prime Minister Olof Palme in Paris. Olof Palme was killed 28 February 1986 by a lone gunner in central Stockholm. Swedish Foreign Minister Anna Lindh died 11 September 2003 after being stabbed by an unknown assailant in Stockholm 10 September. AFP PHOTO

- annonse -

Flere vitner. Olof Palme ble skutt med en panserbrytende spesialammunisjon som kan trenge gjennom skuddsikre vester. Obduksjonsrapporten viser at han ble skutt på 20 centimeters avstand – gjennom ryggrad, luftrør og den store kroppspulsåren. Det var et umiddelbart dødelig skudd. Obdusenten Kari Ormstad beskriver skytteren som kompetent. (Det andre skuddet sneiet Lisbet Palme, som snudde seg da skuddet falt.)

Anders Björkman gikk mellom fem og sju meter bak Palme-paret, og så hvordan Olof Palme ble skutt og at morderen løp vekk med en frakk som flagret rundt knærne. Denne observasjonen er han ikke alene om. Inge Morelius satt i bilen sin like ved og ventet på noen venner, og så morderen stå på hjørnet Sveavägen–Tunnelgatan og vente i flere minutter. Mannen hadde en mørk strikkelue som var brettet opp nederst, sånn som Jack Nicholson hadde i Gjøkeredet. Han hadde tilsynelatende også på seg en mørk frakk «som rakk til rett nedenfor knærne» (fargen var vanskelig å avgjøre, for han så ham stå mot Dekorimas lyse utstillingsvindu). Da Palme-paret kom gående, gikk morderen opp bak dem. Morelius så at mannen la venstre hånd på Olof Palmes skulder, og skjøt ham rolig og profesjonelt. Morelius beskrev ham nærmest som en elitesoldat. «Det var slakt,» sa han. Morderen hadde full kontroll, og jogget vekk fra stedet via Tunnelgatan mot øst. Det var definitivt ingen rufsete junkie.

Mannen la venstre hånd på Olof Palmes skulder, og skjøt ham rolig og profesjonelt. Morelius beskrev ham nærmest som en elitesoldat.

Anders Delsborn var taxisjåfør, og ventet på grønt lys like ved åstedet. Han så en gruppe på tre personer, og at morderen skjøt Palme. Han så revolveren med det lange løpet, og han så hvordan Palme falt sammen. Morderen løp bort fra stedet, østover gjennom Tunnelgatan. Også Delsborn beskriver mannen som kledd i en «svart, lang frakk som rakk til knærne».
Jan Andersson befant seg i en bil i Sveavägen, rett bak taxien. Han hørte skuddene, og så en mann løpe inn i Tunnelgatan, og at han hadde «en knelang frakk som flagret når mannen løp, som om den ikke var kneppet igjen». Andersson så også en mann i blå boblejakke som «virket veldig forvirret», og som hadde gjemt seg ved en inngangsdør. Han beskriver mannen i boblejakken som mye lavere enn mannen i frakken.
Lars Jeppson gikk i Tunnelgatan, og også han så Palme falle om. Morderen løp rett forbi ham. Jeppson prøvde å følge etter morderen oppover trappene mot David Bagares gata. Mannen var ikke Christer Pettersson. Jeppson hadde sett Pettersson hundrevis av ganger – de var nesten naboer. I David Bagares gata ser Yvonne Nieminen også drapsmannen. Hun sier at det virket som om han ble forfulgt, og at han «snudde seg to–tre ganger … Han hadde en mørk frakk, som var oppkneppet og flagrende. Frakken var knelang. Den må ha vært av et tynt materiale, siden den flagret så mye.»
Enda et vitne, Nicola Fauzzi, møtte Palme-paret i Sveavägen like før drapet. Han gjenkjenner dem, og ser at det noen meter bak dem går en mann i blå jakke. Dette er Anders Björkman. Fauzzi hører de to skuddene. Hans første tanke er at Palme har blitt skutt, og han snur seg og går tilbake mot drapsplassen. Når Lisbet Palme ser at mannen hennes faller om på fortauet, går hun ned på kne for å se hva som har skjedd. Hun kobler ikke smellene til Olofs fall. Hun ser seg rundt etter hjelp, og ser en mann i blå boblejakke som står noen meter bak henne. Han står som fastfrosset og ser på henne. Lisbet tror at mannen i den blå boblejakken er morderen, men denne mannen var med sikkerhet Anders Björkman, og han beskrev senere hvordan Lisbet stirret på ham. «Hun skriker og ser på meg,» sier han i forhøret. Ifølge Jeppson skriker hun: «Hjelp, hva gjør du?»

Menn med walkie-talkies. Utpekingen av Christer Pettersson var basert på ett vitnemål – Lisbet Palmes – som bare så et glimt av drapsmannen da han sprang sin vei. Hun trodde dessuten at det var mannen i blå jakke bak henne som var drapsmannen. Kanskje tror hun det fortsatt. Det er ingen grunn til å klandre henne for det. Problemet er at politietterforskere som godt visste at hun ikke så gjerningsmannen, og at mannen bak henne var Anders Björkman, lot henne tro at han kunne være morderen. Disse politifolkene visste hva de andre vitnene hadde beskrevet. De kan ikke ha handlet i god tro. Hvorfor agerte de som de gjorde?
Hvis politietterforskerne hadde laget en rekonstruksjon med alle vitnene til stede, inkludert Björkman og Lisbet Palme, hadde dette problemet vært løst – men dette ble aldri gjort. Saken mot Christer Pettersson ble drevet frem til en rettssak, til tross for at anklagene mot ham åpenbart var urimelige.
Nå har det, hvis jeg har forstått det riktig, skjedd en forandring: Etterforskerne undersøker i dag de rundt 80 vitneutsagnene fra personer som observerte menn med walkie-talkies i området (det fantes ikke mobiltelefoner på den tiden). Langs Olof Palmes rute og i områdene rundt drapsplassen var det flere observasjoner av menn med walkie-talkies – noe som tyder på en mer profesjonell operasjon.
Da jeg var på vei til Ord & Bilds redaksjonsmøte på Skeppsholmen, gikk jeg langs Strömmen forbi Riksbron i forlengelsen av Västerlånggatan, der Olof Palme bodde (i Gamla Stan). Jeg passerte en mann som sto og så ut mot Riksbron. Da jeg var mindre enn en meter unna ham, hoppet han over gjerdet til gaten, tok et par raske skritt og åpnet bagasjedøren til en parkert bil. Jeg var bare luft. Han handlet som på signal – fra en walkie-talkie? Jeg gikk ut fra at det var noe kriminelt på gang – han handlet med militær presisjon. Jeg gikk noen skritt tilbake for å kontrollere bilnummeret, men akkurat i samme sekund slo Jakobs kirkeklokke sju slag. Jeg var forsinket til redaksjonsmøtet, og fortsatte mot Skeppsholmen – men dagen etter tenkte jeg at dersom man skulle overvåke Olof Palme, ville det vært nødvendig å overvåke Riksbron.

Statskupp? Hva som egentlig skjedde den kvelden for 30 år siden, er ennå ikke klarlagt. En ting virker likevel klart: Det er altfor mange som forsøkte å advare Olof Palme om at livet hans var i fare, og altfor mange som månedene før drapet fortalte at de hadde blitt tilbudt store summer for å drepe Olof Palme, til at det gir mening å konsentrere drapsetterforskningen rundt en småkriminell. Høytstående offiserer har fortalt om møter med politifolk og offiserer der man har diskutert nødvendigheten av å eliminere statsministeren med vold. Olof Palme og hans statssekretør Ulf Larsson ble underrettet om disse møtene, der man også gjorde nazisthilsen, sa Larsson. Alf Enerström, en av dem som var mest fremtredende i kampanjen mot Olof Palme og som mottok store summer fra blant annet den mektige Wallenbergfamilien, fortalte på svensk tv at offiserer og andre som ville skyte Palme, hadde kommet til ham i perioden 1982–1985. De hadde valgt ut 250 menn til å ta statsministerens kontor, og 250 menn til å ta tv-huset. Selv mente Enerström at man burde satse på Harvard-saken (Palmes tale på Harvard hadde gitt sønnen Joakim et stipend som Palme ikke hadde skattet av) for å diskreditere Palme og tvinge ham til å gå av som statsminister. Palme hadde anket denne saken til Länsrätten, men noen hadde illegalt slettet Palmes sak fra Länsrättens datasystem klokken 18.23 den 28. februar – nøyaktig fem timer før drapet – som om det var en kobling mellom de to alternative metodene for å eliminere statsministeren.
Militære og politære kretser argumenterte for statskupp – og drapet på Palme viste seg i mye og mangt å være et statskupp. «Regjeringene etter Palme søkte ikke fundamentale endringer i verden, Sverige ble et normalt land,» for å sitere Richard Burt, Europa-ansvarlig i US State Department. Sverige ble disiplinert, og ble aldri det samme som før.
At journalister og politikere har pekt på en småkriminell junkie som Christer Pettersson, «the usual suspect», kan kanskje forklares med en psykologisk motstand mot de harde realitetene. Kanskje søker de seg mot en normalitet. Kanskje handler det om å fornekte virkeligheten for å kunne sove godt om natten.

Les også vår neste artikkel om Palme-drapet.

Ola Tunander
Tunander er professor emeritus fra PRIO. Se også wikipedia, hos PRIO, samt en bibliografi på Waterstone

1 kommentar

  1. De mange teorier om Palme-drapet

    Ny Tid lanserte i sin mars-utgave 2016 ideen om at Palme-drapet kan ha vært et statskupp, eller noe i den gate. Avisen er ikke den første som tenker denne tanken.

    I boken «The murder of Olof Palme – a tale of assasination, deception and intrigue» (2003) går forfatterne H. H. A. Cooper og Lawrence. J. Riedlinger ganske langt i samme retning. De gjennomgår relativt grundig en rekke elementer som kan fungere som forklaringsbakgrunn for det Ola Tunander beskriver som at noen konspirerte for å ta Palmes liv.

    Cooper og Riedlinger så blant annet på Palmes politiske liv og virke som en kime til ønsket om å få ham fjernet fra den politiske arena. Ifølge forfatterne var Palme uttrykt anti-amerikansk og anti-imperialist. Han var blant annet kritisk til USAs krig i Vietnam, hadde sympatier i retning Cuba og endret Sveriges utenrikspolitikk i favør Palestina. Hans virke som fredsmekler i Midtøsten er en del av dette bildet. Cooper & Riedlinger skriver blant annet at det det var mange, både selskaper og nasjoner i tillegg til verdens supermakter som ikke hadde noen interesse av at kampene mellom Iran og Irak ble avsluttet (Cooper & Riedlinger, s. 58-59).

    Det interessante med denne boken er også at den ser mordet på Olof Palme i sammenheng med «dødsfallet» på diplomaten Raoul Wallenberg (1947) og drapet på utenriksminister Anna Lindh (2003), samt deres politiske virker. De trekker også linjer til henrettelser på en lang rekke andre statsledere og politikere. Forfatterne betrakter dessuten drapet på Palme i et større – geopolitisk perspektiv – og ser nærmere på om for eksempel våpenindustrien hadde noe å tjene på at Palme ble tatt av dage.

    De konkluderer ikke entydig på noen punkter, men bringer frem en mengde perspektiver og informasjon om en slik hendelse. De skriver blant annet følgende om våpenindustrien og våpenmaktenes felles spill på en del arenaer: «Iran’s needs for armament not readily obtainable through regular, government to government channels, opened the door to a most profitable trade by Israel allowing that country not only to realize important, strategic security objectives, but to facilitate the funding by United States of irregular forces fighting the Leftist government of Nicaragua, an objective of the highest importance to the Reagan administration. During the 1980/ 1988 war, Iraq had many suppliers besides the USSR. Brazil, for example traded weaponry for Iraqi oil. Embargoes make for fine exercise in circumvention. The far-flung ramifications of these transactions cannot be underestimated. Nor can their connection with the death of Olof Palme.»

    I bokens avslutning skriver forfatterne at det største mysteriet rundt mordet på Olof Palme er at det ikke er løst, og at det fortsatt er et mysterium. Som Ola Tunander beskriver, er mordet enda i dag uløst – 30 år etter at det ble begått. Politiet ser i enkelte saker ikke ut til å være spesielt interesserte i å undersøke hva som egentlig har skjedd, men bare å skape en slags skinn-løsning som tillater at man kan legge saken i en skuff uten at befolkningen reiser seg i raseri over den inkompetanse som finnes i sitt eget statsapparat. Mordet på Olof Palme ser ut til å være en slik sak. Oppsigelsen av politimester Hans Holmer i 1987, mens han jobbet med Palme-drapet, utgjør en del av helheten i dette bildet.

    For vår egen del kan det være nyttig å minne oss om at både krig og drap er lønnsomt for en del mennesker, stater og industrier. Enkelte bedrifter og industrier tjener enda flere penger jo mer frykt, krig og drap det er i verden. En del «mysterier» av typen drapet på Olof Palme forblir trolig uløst dersom politiet ikke evner/ ønsker å se på hvem som eventuelt kan ha noe å tjene på å fjerne en statsleder, diplomat eller en politiker. Det er derfor meget hyggelig at Ny Tid bringer nytt lys over saken.

    Rolf G Zimmermann
    Siviløkonom og næringsutvikler

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Selvrealisering / The Age of Fitness (av Jürgen Martschukat, …)Survival of the fittest – det gjelder å holde seg i form og passe på sin egen produktivitet. Du har også en app som måler puls, skritt og søvnkvalitet.
MidtØsten / UD kutter internasjonalt samarbeidHvilken betydning har det at myndighetene har kuttet kulturstøtte til en rekke norske aktører som jobber internasjonalt? Som eksempelvis Kirkelig Kulturverksted i Midtøsten?
Omsorg / The Care Crisis. What Caused It and How Can We End It? (av Emma Dowling): Storbritannia er i økende grad avhengig av de frivilliges innsats for å gi borgerne et minimum av omsorg mens offentlige tjenester lider under budsjettkutt og kriser.
Kunstner / TEKST! Kunst og sånn 1981-2020 (av Guttorm Nordø)Guttorm Nordø forteller om det umiddelbare som eneste rettesnor for sitt kunstnerskap. En av de fineste, mest risikovillige og vittigste kunstbøkene i 2021?
Essay / Slik Gunda ser verdenPå hvilken måte kan menneskets fortelling om seg selv utfordres ved at man, i én time og trettitre minutter, betrakter verden gjennom blikket til en gris?
MidtØsten / Det dreier seg ikke om fred, men om smarte forretningerMens andre land var opptatt med covid-19, kunne arabere og israelere, uten innblanding utenfra, konsentrere seg om fred. Og forretninger.
Klima / The New Climate War (av Michael E. Mann)Er veganeres forsøk på å løfte kjøttskam eller droppe å fly løsningen på klimaproblemet? Våre endrede reise- og atferdsmønstre har det siste året bare i liten grad påvirket de globale klimagassutslippene.
Corona / De mere positive aspekter ved CoronaIntet har jo hast mere. Sygdom, død og økonomisk ruin er pandemiens markante spor, men i corona-tiden opstår også erkendelse og indsigt, som vi bør tage med os videre.
Samtaler med lysets hastigheter. Konstruksjonen av det digitale dødsriket. (av Ole Sverre Olsen)Når Klaus Schwab, grunnleggeren av World Economic Forum, introduserer den fjerde industrielle revolusjon (Shaping the Future of the Fourth Industrial Revolution), og når Elon Musk, gründeren bak suksessen Tesla, pluss konsernsjef for Facebook Mark Zuckerberg legger frem visjonene for det 21. århundre, bør du følge oppmerksomt med på hva som er det konkrete innholdet i det de presenterer av teknologi, forsket frem i laboratoriene i Silicon Valley.
Kortfilm / Stolen Fish, … (av Gosia Juszczak, …)Med svært ulike innfallsvinkler viser to av dokumentarene på Kortfilmfestivalen hvor forstemmende langt unna vi er en bærekraftig utvikling.
Modernisme / Carsten Boysen: En rettferdig boligpolitikk, … (av Jon Guttu, …)Kan dagens usosiale by- og boligsituasjon trenge mer modernisme? To bøker aktualiserer en fremskrittstro på at samfunnet kan endres til det bedre.
- Advertisement -

Du vil kanskje også likeRelaterte
Anbefalte