Var drapet på Palme et stats­kupp?

Mistenkelig mange mennesker gikk rundt med walkie-talkier i området rett før drapet på Palme.  Ny Tids journalist var like i nærheten den skjebnesvangre kvelden da Sveriges statsminister ble skutt. Vi spør hvorfor politiet ignorerte en rekke samsvarende vitnemål. 

Ola Tunander
Tunander er professor emeritus fra PRIO.

Vitnet Anders Björkman har på seg en blå boblejakke den sene februarkvelden i 1986. Han vet ikke at det middelaldrende paret som går foran ham langs Sveavägen, er Lisbet og Olof Palme. Han tror dessuten at de er tre personer som går sammen, siden mannen like bak dem er så nær. Så legger mannen plutselig hånden på Palmes skulder og skyter to skudd. Palme segner om på fortauet mens drapsmannen forsvinner inn Tunnelgatan med «spenstige skritt» og «i rolig takt», som Björkman senere sier i vitneavhøret. Gjerningsmannen hadde en «mørk eller mørkeblå strikkelue med kanten rullet opp», samt et «mørkt, flagrende, frakkeliknende plagg som rakk til nedenfor knærne», ifølge Björkman. Selv søkte han tilflukt ved inngangen til fargehandleren Dekorima like etter at skuddene falt.
I flere andre vitneutsagn nevnes den samme frakken: Mørk, lang og flagrende, som om den var ukneppet, sier flere. Men mannen etterforskningen etter hvert konsentrerer seg om, hadde ikke på seg lang frakk denne kvelden.

Så aldri morderen. Det er 30 år siden Sveriges statsminister Olof Palme ble skutt en fredagskveld i Stockholm sentrum på hjørnet Sveavägen–Tunnelgatan. Bare minutter før passerte jeg selv samme sted, på vei hjem fra et redaksjonsmøte i tidsskriftet Ord & Bild. Lørdagsmorgenen den 1. mars 1986 våknet jeg til nyheten om at Olof Palme var drept. Min første reaksjon var: «Jaha. Nå har det skjedd.» Det var nærmest ventet, det var sånn stemningen var. Hetsen mot ham var enorm.
Jeg la en rose i blomsterhavet i Sveavägen, og skrev navnet mitt inn i kondolanseprotokollen på statsministerens kontor. Det gikk mange rykter, ulike gjerningsmenn ble utpekt, og etter et år med grunnløse mistanker mot noen kurdere, begynte enkelte i politiet å fokusere på en småkriminell narkoman og alkoholiker, Christer Pettersson – som om de var inspirert av Claude Rains ord i filmen Casablanca: «Round up the usual suspects.»
Når vi skriver mars 2016, finnes det fortsatt politikere og journalister som av uklare årsaker – psykologiske sperrer? Latskap? Konformitet? – peker ut en «ensom skrulling», Christer Pettersson, som drapsmannen, til tross for at han ble frikjent i Svea Hovrett i 1989. Vitnet som utpekte Christer Pettersson med den blå boblejakken, var Olof Palmes kone Lisbet, som først bøyde seg ned over sin mann som hadde falt sammen på fortauet, og først et par sekunder senere så seg rundt. Vi vet nå at hun aldri så morderen. Eller rettere sagt: I et tidlig forhør sa hun at hun hadde sett noen som løp vekk fra åstedet, men senere snakket hun om en mann i blå boblejakke som sto mellom fem og ti meter bak og stirret på henne. Denne mannen, som hun trodde var morderen, var et vitne – Anders Björkman.

 

(FILES) - This undated file photo shows Swedish Prime Minister Olof Palme in Paris. Olof Palme was killed 28 February 1986 by a lone gunner in central Stockholm. Swedish Foreign Minister Anna Lindh died 11 September 2003 after being stabbed by an unknown assailant in Stockholm 10 September. AFP PHOTO
(FILES) – This undated file photo shows Swedish Prime Minister Olof Palme in Paris. Olof Palme was killed 28 February 1986 by a lone gunner in central Stockholm. Swedish Foreign Minister Anna Lindh died 11 September 2003 after being stabbed by an unknown assailant in Stockholm 10 September. AFP PHOTO

Flere vitner. Olof Palme ble skutt med en panserbrytende spesialammunisjon som kan trenge gjennom skuddsikre vester. Obduksjonsrapporten viser at han ble skutt på 20 centimeters avstand – gjennom ryggrad, luftrør og den store kroppspulsåren. Det var et umiddelbart dødelig skudd. Obdusenten Kari Ormstad beskriver skytteren som kompetent. (Det andre skuddet sneiet Lisbet Palme, som snudde seg da skuddet falt.)

Anders Björkman gikk mellom fem og sju meter bak Palme-paret, og så hvordan Olof Palme ble skutt og at morderen løp vekk med en frakk som flagret rundt knærne. Denne observasjonen er han ikke alene om. Inge Morelius satt i bilen sin like ved og ventet på noen venner, og så morderen stå på hjørnet Sveavägen–Tunnelgatan og vente i flere minutter. Mannen hadde en mørk strikkelue som var brettet opp nederst, sånn som Jack Nicholson hadde i Gjøkeredet. Han hadde tilsynelatende også på seg en mørk frakk «som rakk til rett nedenfor knærne» (fargen var vanskelig å avgjøre, for han så ham stå mot Dekorimas lyse utstillingsvindu). Da Palme-paret kom gående, gikk morderen opp bak dem. Morelius så at mannen la venstre hånd på Olof Palmes skulder, og skjøt ham rolig og profesjonelt. Morelius beskrev ham nærmest som en elitesoldat. «Det var slakt,» sa han. Morderen hadde full kontroll, og jogget vekk fra stedet via Tunnelgatan mot øst. Det var definitivt ingen rufsete junkie.

Mannen la venstre hånd på Olof Palmes skulder, og skjøt ham rolig og profesjonelt. Morelius beskrev ham nærmest som en elitesoldat.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

1 kommentar

  1. De mange teorier om Palme-drapet

    Ny Tid lanserte i sin mars-utgave 2016 ideen om at Palme-drapet kan ha vært et statskupp, eller noe i den gate. Avisen er ikke den første som tenker denne tanken.

    I boken «The murder of Olof Palme – a tale of assasination, deception and intrigue» (2003) går forfatterne H. H. A. Cooper og Lawrence. J. Riedlinger ganske langt i samme retning. De gjennomgår relativt grundig en rekke elementer som kan fungere som forklaringsbakgrunn for det Ola Tunander beskriver som at noen konspirerte for å ta Palmes liv.

    Cooper og Riedlinger så blant annet på Palmes politiske liv og virke som en kime til ønsket om å få ham fjernet fra den politiske arena. Ifølge forfatterne var Palme uttrykt anti-amerikansk og anti-imperialist. Han var blant annet kritisk til USAs krig i Vietnam, hadde sympatier i retning Cuba og endret Sveriges utenrikspolitikk i favør Palestina. Hans virke som fredsmekler i Midtøsten er en del av dette bildet. Cooper & Riedlinger skriver blant annet at det det var mange, både selskaper og nasjoner i tillegg til verdens supermakter som ikke hadde noen interesse av at kampene mellom Iran og Irak ble avsluttet (Cooper & Riedlinger, s. 58-59).

    Det interessante med denne boken er også at den ser mordet på Olof Palme i sammenheng med «dødsfallet» på diplomaten Raoul Wallenberg (1947) og drapet på utenriksminister Anna Lindh (2003), samt deres politiske virker. De trekker også linjer til henrettelser på en lang rekke andre statsledere og politikere. Forfatterne betrakter dessuten drapet på Palme i et større – geopolitisk perspektiv – og ser nærmere på om for eksempel våpenindustrien hadde noe å tjene på at Palme ble tatt av dage.

    De konkluderer ikke entydig på noen punkter, men bringer frem en mengde perspektiver og informasjon om en slik hendelse. De skriver blant annet følgende om våpenindustrien og våpenmaktenes felles spill på en del arenaer: «Iran’s needs for armament not readily obtainable through regular, government to government channels, opened the door to a most profitable trade by Israel allowing that country not only to realize important, strategic security objectives, but to facilitate the funding by United States of irregular forces fighting the Leftist government of Nicaragua, an objective of the highest importance to the Reagan administration. During the 1980/ 1988 war, Iraq had many suppliers besides the USSR. Brazil, for example traded weaponry for Iraqi oil. Embargoes make for fine exercise in circumvention. The far-flung ramifications of these transactions cannot be underestimated. Nor can their connection with the death of Olof Palme.»

    I bokens avslutning skriver forfatterne at det største mysteriet rundt mordet på Olof Palme er at det ikke er løst, og at det fortsatt er et mysterium. Som Ola Tunander beskriver, er mordet enda i dag uløst – 30 år etter at det ble begått. Politiet ser i enkelte saker ikke ut til å være spesielt interesserte i å undersøke hva som egentlig har skjedd, men bare å skape en slags skinn-løsning som tillater at man kan legge saken i en skuff uten at befolkningen reiser seg i raseri over den inkompetanse som finnes i sitt eget statsapparat. Mordet på Olof Palme ser ut til å være en slik sak. Oppsigelsen av politimester Hans Holmer i 1987, mens han jobbet med Palme-drapet, utgjør en del av helheten i dette bildet.

    For vår egen del kan det være nyttig å minne oss om at både krig og drap er lønnsomt for en del mennesker, stater og industrier. Enkelte bedrifter og industrier tjener enda flere penger jo mer frykt, krig og drap det er i verden. En del «mysterier» av typen drapet på Olof Palme forblir trolig uløst dersom politiet ikke evner/ ønsker å se på hvem som eventuelt kan ha noe å tjene på å fjerne en statsleder, diplomat eller en politiker. Det er derfor meget hyggelig at Ny Tid bringer nytt lys over saken.

    Rolf G Zimmermann
    Siviløkonom og næringsutvikler

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here