Var drapet på Palme et stats­kupp?

Mistenkelig mange mennesker gikk rundt med walkie-talkier i området rett før drapet på Palme.  Ny Tids journalist var like i nærheten den skjebnesvangre kvelden da Sveriges statsminister ble skutt. Vi spør hvorfor politiet ignorerte en rekke samsvarende vitnemål. 

Ola Tunander
Ola Tunander er Research Professor Emeritus ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO).

Vitnet Anders Björkman har på seg en blå boblejakke den sene februarkvelden i 1986. Han vet ikke at det middelaldrende paret som går foran ham langs Sveavägen, er Lisbet og Olof Palme. Han tror dessuten at de er tre personer som går sammen, siden mannen like bak dem er så nær. Så legger mannen plutselig hånden på Palmes skulder og skyter to skudd. Palme segner om på fortauet mens drapsmannen forsvinner inn Tunnelgatan med «spenstige skritt» og «i rolig takt», som Björkman senere sier i vitneavhøret. Gjerningsmannen hadde en «mørk eller mørkeblå strikkelue med kanten rullet opp», samt et «mørkt, flagrende, frakkeliknende plagg som rakk til nedenfor knærne», ifølge Björkman. Selv søkte han tilflukt ved inngangen til fargehandleren Dekorima like etter at skuddene falt.
I flere andre vitneutsagn nevnes den samme frakken: Mørk, lang og flagrende, som om den var ukneppet, sier flere. Men mannen etterforskningen etter hvert konsentrerer seg om, hadde ikke på seg lang frakk denne kvelden.

Så aldri morderen. Det er 30 år siden Sveriges statsminister Olof Palme ble skutt en fredagskveld i Stockholm sentrum på hjørnet Sveavägen–Tunnelgatan. Bare minutter før passerte jeg selv samme sted, på vei hjem fra et redaksjonsmøte i tidsskriftet Ord & Bild. Lørdagsmorgenen den 1. mars 1986 våknet jeg til nyheten om at Olof Palme var drept. Min første reaksjon var: «Jaha. Nå har det skjedd.» Det var nærmest ventet, det var sånn stemningen var. Hetsen mot ham var enorm.
Jeg la en rose i blomsterhavet i Sveavägen, og skrev navnet mitt inn i kondolanseprotokollen på statsministerens kontor. Det gikk mange rykter, ulike gjerningsmenn ble utpekt, og etter et år med grunnløse mistanker mot noen kurdere, begynte enkelte i politiet å fokusere på en småkriminell narkoman og alkoholiker, Christer Pettersson – som om de var inspirert av Claude Rains ord i filmen Casablanca: «Round up the usual suspects.»
Når vi skriver mars 2016, finnes det fortsatt politikere og journalister som av uklare årsaker – psykologiske sperrer? Latskap? Konformitet? – peker ut en «ensom skrulling», Christer Pettersson, som drapsmannen, til tross for at han ble frikjent i Svea Hovrett i 1989. Vitnet som utpekte Christer Pettersson med den blå boblejakken, var Olof Palmes kone Lisbet, som først bøyde seg ned over sin mann som hadde falt sammen på fortauet, og først et par sekunder senere så seg rundt. Vi vet nå at hun aldri så morderen. Eller rettere sagt: I et tidlig forhør sa hun at hun hadde sett noen som løp vekk fra åstedet, men senere snakket hun om en mann i blå boblejakke som sto mellom fem og ti meter bak og stirret på henne. Denne mannen, som hun trodde var morderen, var et vitne – Anders Björkman.

 

(FILES) - This undated file photo shows Swedish Prime Minister Olof Palme in Paris. Olof Palme was killed 28 February 1986 by a lone gunner in central Stockholm. Swedish Foreign Minister Anna Lindh died 11 September 2003 after being stabbed by an unknown assailant in Stockholm 10 September. AFP PHOTO
(FILES) – This undated file photo shows Swedish Prime Minister Olof Palme in Paris. Olof Palme was killed 28 February 1986 by a lone gunner in central Stockholm. Swedish Foreign Minister Anna Lindh died 11 September 2003 after being stabbed by an unknown assailant in Stockholm 10 September. AFP PHOTO

Flere vitner. Olof Palme ble skutt med en panserbrytende spesialammunisjon som kan trenge gjennom skuddsikre vester. Obduksjonsrapporten viser at han ble skutt på 20 centimeters avstand – gjennom ryggrad, luftrør og den store kroppspulsåren. Det var et umiddelbart dødelig skudd. Obdusenten Kari Ormstad beskriver skytteren som kompetent. (Det andre skuddet sneiet Lisbet Palme, som snudde seg da skuddet falt.)

Anders Björkman gikk mellom fem og sju meter bak Palme-paret, og så hvordan Olof Palme ble skutt og at morderen løp vekk med en frakk som flagret rundt knærne. Denne observasjonen er han ikke alene om. Inge Morelius satt i bilen sin like ved og ventet på noen venner, og så morderen stå på hjørnet Sveavägen–Tunnelgatan og vente i flere minutter. Mannen hadde en mørk strikkelue som var brettet opp nederst, sånn som Jack Nicholson hadde i Gjøkeredet. Han hadde tilsynelatende også på seg en mørk frakk «som rakk til rett nedenfor knærne» (fargen var vanskelig å avgjøre, for han så ham stå mot Dekorimas lyse utstillingsvindu). Da Palme-paret kom gående, gikk morderen opp bak dem. Morelius så at mannen la venstre hånd på Olof Palmes skulder, og skjøt ham rolig og profesjonelt. Morelius beskrev ham nærmest som en elitesoldat. «Det var slakt,» sa han. Morderen hadde full kontroll, og jogget vekk fra stedet via Tunnelgatan mot øst. Det var definitivt ingen rufsete junkie.

Mannen la venstre hånd på Olof Palmes skulder, og skjøt ham rolig og profesjonelt. Morelius beskrev ham nærmest som en elitesoldat.

Anders Delsborn var taxisjåfør, og ventet på grønt lys like ved åstedet. Han så en gruppe på tre personer, og at morderen skjøt Palme. Han så revolveren med det lange løpet, og han så hvordan Palme falt sammen. Morderen løp bort fra stedet, østover gjennom Tunnelgatan. Også Delsborn beskriver mannen som kledd i en «svart, lang frakk som rakk til knærne».
Jan Andersson befant seg i en bil i Sveavägen, rett bak taxien. Han hørte skuddene, og så en mann løpe inn i Tunnelgatan, og at han hadde «en knelang frakk som flagret når mannen løp, som om den ikke var kneppet igjen». Andersson så også en mann i blå boblejakke som «virket veldig forvirret», og som hadde gjemt seg ved en inngangsdør. Han beskriver mannen i boblejakken som mye lavere enn mannen i frakken.
Lars Jeppson gikk i Tunnelgatan, og også han så Palme falle om. Morderen løp rett forbi ham. Jeppson prøvde å følge etter morderen oppover trappene mot David Bagares gata. Mannen var ikke Christer Pettersson. Jeppson hadde sett Pettersson hundrevis av ganger – de var nesten naboer. I David Bagares gata ser Yvonne Nieminen også drapsmannen. Hun sier at det virket som om han ble forfulgt, og at han «snudde seg to–tre ganger … Han hadde en mørk frakk, som var oppkneppet og flagrende. Frakken var knelang. Den må ha vært av et tynt materiale, siden den flagret så mye.»
Enda et vitne, Nicola Fauzzi, møtte Palme-paret i Sveavägen like før drapet. Han gjenkjenner dem, og ser at det noen meter bak dem går en mann i blå jakke. Dette er Anders Björkman. Fauzzi hører de to skuddene. Hans første tanke er at Palme har blitt skutt, og han snur seg og går tilbake mot drapsplassen. Når Lisbet Palme ser at mannen hennes faller om på fortauet, går hun ned på kne for å se hva som har skjedd. Hun kobler ikke smellene til Olofs fall. Hun ser seg rundt etter hjelp, og ser en mann i blå boblejakke som står noen meter bak henne. Han står som fastfrosset og ser på henne. Lisbet tror at mannen i den blå boblejakken er morderen, men denne mannen var med sikkerhet Anders Björkman, og han beskrev senere hvordan Lisbet stirret på ham. «Hun skriker og ser på meg,» sier han i forhøret. Ifølge Jeppson skriker hun: «Hjelp, hva gjør du?»

Menn med walkie-talkies. Utpekingen av Christer Pettersson var basert på ett vitnemål – Lisbet Palmes – som bare så et glimt av drapsmannen da han sprang sin vei. Hun trodde dessuten at det var mannen i blå jakke bak henne som var drapsmannen. Kanskje tror hun det fortsatt. Det er ingen grunn til å klandre henne for det. Problemet er at politietterforskere som godt visste at hun ikke så gjerningsmannen, og at mannen bak henne var Anders Björkman, lot henne tro at han kunne være morderen. Disse politifolkene visste hva de andre vitnene hadde beskrevet. De kan ikke ha handlet i god tro. Hvorfor agerte de som de gjorde?
Hvis politietterforskerne hadde laget en rekonstruksjon med alle vitnene til stede, inkludert Björkman og Lisbet Palme, hadde dette problemet vært løst – men dette ble aldri gjort. Saken mot Christer Pettersson ble drevet frem til en rettssak, til tross for at anklagene mot ham åpenbart var urimelige.
Nå har det, hvis jeg har forstått det riktig, skjedd en forandring: Etterforskerne undersøker i dag de rundt 80 vitneutsagnene fra personer som observerte menn med walkie-talkies i området (det fantes ikke mobiltelefoner på den tiden). Langs Olof Palmes rute og i områdene rundt drapsplassen var det flere observasjoner av menn med walkie-talkies – noe som tyder på en mer profesjonell operasjon.
Da jeg var på vei til Ord & Bilds redaksjonsmøte på Skeppsholmen, gikk jeg langs Strömmen forbi Riksbron i forlengelsen av Västerlånggatan, der Olof Palme bodde (i Gamla Stan). Jeg passerte en mann som sto og så ut mot Riksbron. Da jeg var mindre enn en meter unna ham, hoppet han over gjerdet til gaten, tok et par raske skritt og åpnet bagasjedøren til en parkert bil. Jeg var bare luft. Han handlet som på signal – fra en walkie-talkie? Jeg gikk ut fra at det var noe kriminelt på gang – han handlet med militær presisjon. Jeg gikk noen skritt tilbake for å kontrollere bilnummeret, men akkurat i samme sekund slo Jakobs kirkeklokke sju slag. Jeg var forsinket til redaksjonsmøtet, og fortsatte mot Skeppsholmen – men dagen etter tenkte jeg at dersom man skulle overvåke Olof Palme, ville det vært nødvendig å overvåke Riksbron.

Statskupp? Hva som egentlig skjedde den kvelden for 30 år siden, er ennå ikke klarlagt. En ting virker likevel klart: Det er altfor mange som forsøkte å advare Olof Palme om at livet hans var i fare, og altfor mange som månedene før drapet fortalte at de hadde blitt tilbudt store summer for å drepe Olof Palme, til at det gir mening å konsentrere drapsetterforskningen rundt en småkriminell. Høytstående offiserer har fortalt om møter med politifolk og offiserer der man har diskutert nødvendigheten av å eliminere statsministeren med vold. Olof Palme og hans statssekretør Ulf Larsson ble underrettet om disse møtene, der man også gjorde nazisthilsen, sa Larsson. Alf Enerström, en av dem som var mest fremtredende i kampanjen mot Olof Palme og som mottok store summer fra blant annet den mektige Wallenbergfamilien, fortalte på svensk tv at offiserer og andre som ville skyte Palme, hadde kommet til ham i perioden 1982–1985. De hadde valgt ut 250 menn til å ta statsministerens kontor, og 250 menn til å ta tv-huset. Selv mente Enerström at man burde satse på Harvard-saken (Palmes tale på Harvard hadde gitt sønnen Joakim et stipend som Palme ikke hadde skattet av) for å diskreditere Palme og tvinge ham til å gå av som statsminister. Palme hadde anket denne saken til Länsrätten, men noen hadde illegalt slettet Palmes sak fra Länsrättens datasystem klokken 18.23 den 28. februar – nøyaktig fem timer før drapet – som om det var en kobling mellom de to alternative metodene for å eliminere statsministeren.
Militære og politære kretser argumenterte for statskupp – og drapet på Palme viste seg i mye og mangt å være et statskupp. «Regjeringene etter Palme søkte ikke fundamentale endringer i verden, Sverige ble et normalt land,» for å sitere Richard Burt, Europa-ansvarlig i US State Department. Sverige ble disiplinert, og ble aldri det samme som før.
At journalister og politikere har pekt på en småkriminell junkie som Christer Pettersson, «the usual suspect», kan kanskje forklares med en psykologisk motstand mot de harde realitetene. Kanskje søker de seg mot en normalitet. Kanskje handler det om å fornekte virkeligheten for å kunne sove godt om natten.

Les også vår neste artikkel om Palme-drapet.

---
DEL