Torsdag 12. mars har NRK Radioteatret premiere på spenningsserien Made in Norway. Det er et hørespill i seks episoder om norsk våpenhandel.
Dramaserien starter med at norske soldater i Irak, under amerikansk kommando, blir beordret ut på et oppdrag og avslører at opprørere har våpenlagre med raketter produsert på Raufoss. Dette scenariet er ikke urealistisk, og det treffer meg. Jeg vokste opp på Raufoss, og jeg arbeidet i Mellom-Amerika da raketter fra hjembygda mi ble brukt av opprørere som sloss mot Norges politisk allierte. Forholdet ble benektet av ammunisjonsfabrikken inntil fakta ikke lot seg tilbakevise. Norske myndigheter ble stilt i forlegenhet.
Etiske problemstillinger
Norsk våpenhandel til fargerike adresser, det være seg til Jair Bolsonaros Brasil, til emiren av Kuwait eller til diktaturet i Thailand, er normalisert. Slike forbindelser var tidligere å betrakte som skandaler. Nå er de gladsaker i Teknisk Ukeblad. Derfor er det forfriskende at NRK og manusforfatter Vegard Steiro Amundsen løfter fram etiske problemstillinger som ikke har latt seg drøfte i norsk offentlighet uten at myndighetene slår tilbake med at Norges sikkerhet avhenger av inntekter fra salg av militære produkter til «framvoksende markeder i Midtøsten».
Logikken bak at Norges sikkerhet avhenger av inntekter fra våpensalg, er at våpenteknologi er kostnadskrevende å utvikle. I dag er vi i elitedivisjonen. Om vi skulle stramme inn eksportpraksisen, vil inntektene skrumpe inn, og vi vil ikke lenger kunne finansiere ny teknologi. Vi vil sakke akterut, og vår forsvarsevne vil bli lidende.
Denne framstillingen er billig, men selges inn som en begrunnelse, om ikke den eneste, for at 80–90 prosent av militær produksjon i Norge selges ut av landet. Det meste går til NATO-allierte og andre naturlige partnere. For eksempel Oman, som handler for milliarder i Norge.
Vi avsluttet handelen da representanter for myndighetene drepte og parterte journalisten Jamal Khashoggi inne på det saudiarabiske konsulatet i Istanbul.
Vårt eksportregelverk presiserer at vi skal ta hensyn til demokratiske og menneskerettslige forhold i landene vi eksporterer til – og det gjør vi også. I tilfellet Saudi-Arabia, som vi gjennom en del år har supplert med militært materiell, dog verken våpen eller ammunisjon, avsluttet vi handelen da representanter for myndighetene drepte og parterte journalisten Jamal Khashoggi inne på det saudiarabiske konsulatet i Istanbul. Da slo menneskerettighetene inn for norske myndigheter.
Ingen snakker om endestasjoner
Kaptein Oda Skar har kommandoen under NRK Radioteatrets militære operasjon i Irak. Hun er fra Raufoss. Familien arbeider hos våpenprodusenten Nammo, ryggsøylen i lokalsamfunnet. Hun møter familiens produkter i felt, og det får dødelig utgang for sivile irakere og en norsk soldat. Dermed er tvilen sådd hos Oda, som begynner å interessere seg for prinsippene bak norsk våpenhandel. Det er ikke populært, verken på Raufoss eller i regjeringen.
For meg som vokste opp på Raufoss, er dette gammelt nytt. Det er ingen i industrien som løfter debatter i lunsjpausen om hvor neste forsendelse skal ta veien. Fagbevegelsen er fullkomment i overensstemmelse med de mest pågående selgerne. Vi sikrer arbeidsplasser og ønsker ingen informasjon om endestasjoner. Når oljealderen er over, kan vi leve av krig – om vi snor oss rett.
Våpenindustrien er en belastning
Ikke alle vendingene i serien er like realistiske. Oda Skar har en barndomsvenninne som arbeider i regionavisen Oppland Arbeiderblad. Venninnen vil drive kritisk journalistikk og ønsker informasjon fra Oda. Virkelighetens Oppland Arbeiderblad er røffere mot dem som stiller spørsmål ved hjørnesteinsbedriftens praksis.
Raufossinger opplever belastningene med å leve i våpenindustrien og finner ikke muligheter til å løfte temaet. Det er tabu.
For vel to år siden skrev jeg boken Fred er ei det beste, som handler om våpenhandel og psykologien i et samfunn som lever av krig. Jeg forventet reaksjoner, men forutså ikke at redaktøren i regionavisen ville la en av sine betrodde journalister slakte den og så tvil om min tilregnelighet. Utgivelsen ble oppfattet som et svik mot Raufoss-samfunnet, og avisen reagerte umiddelbart, før andre rakk å uttale seg.
Etter dette tikket den ene e-posten etter den andre inn hos meg, gripende historier fra raufossinger som opplever belastningene med å leve i våpenindustrien og som ikke finner muligheter til å løfte temaet. Det er tabu.
Skamfullt politisk teater
Ammunisjonsindustrien er en raus sponsor av skihoppere og skiskyttere. Mens Raufoss Fotball klatret i divisjonene, med gode resultater på Nammo Stadion, godkjente UD ammunisjonseksport til De forente arabiske emirater.
Norge skal ikke selge militært utstyr til land som er i krig, borgerkrig eller hvor krig truer, derfor eksporterer vi ikke til myndigheter i Jemen. Utenriksdepartementet fant det likevel ikke rimelig at Emiratene, som driver stedfortrederkrig i Jemen, rammes av vårt strenge regelverk. Borgerkrig med lemlestede barn og feider mellom klaner, det fikk stå sin prøve.
Først etter to og et halvt år med krig og protester fra humanitære organisasjoner ble eksportlisensen for ammunisjon trukket tilbake.
Norske myndigheter har viklet oss inn i en situasjon der vi i økende grad gjør industrien avhengig av inntekter fra sjeik-velder og krigsområder, i strid med intensjonene i eksportregelverket. India er nå et innsatsområde. Hvem skal få oss ut av denne hengemyra?
I en scene i Made in Norway uttaler utenriksministeren: «Norske soldater med sin tilstedeværelse skaper stabilitet i Midtøsten.» Her tar manusforfatteren virkeligheten på kornet. Vi bevitner et skamfullt politisk teater, og våpenhandel er en del av stykket. Det tjener ikke norske interesser.
Les utdrag av Hoels bok Fred er ei det beste.
(Illustrasjonsfoto: Pixabay)
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
