Våpen til okkupanter

Det bør ikke overraske noen at det norske forsvaret har lånt ut våpen til de amerikanske okkupasjonsstyrkene i Irak, uten å spørre om hva våpnene skal brukes til. Det hele føyer seg inn i en lang utenrikspolitisk tradisjon, der det verken settes spørsmålstegn ved allierte lands handlinger eller motiver, eller stilles spørsmål som kan oppfattes […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det bør ikke overraske noen at det norske forsvaret har lånt ut våpen til de amerikanske okkupasjonsstyrkene i Irak, uten å spørre om hva våpnene skal brukes til. Det hele føyer seg inn i en lang utenrikspolitisk tradisjon, der det verken settes spørsmålstegn ved allierte lands handlinger eller motiver, eller stilles spørsmål som kan oppfattes som kritiske. Ikke dermed sagt at det er i orden.

Det har lenge vært vårt syn at norske myndigheter har en åpenbar forpliktelse til å sikre at norsk materiell så vel som mannskap ikke brukes i strid med folkeretten, helt uavhengig av Norges syn på den konflikten våpnene brukes. At Norge støttet og bidro under den forrige Golf-krigen, eller at vi deltar aktivt i Afghanistan, kan ikke stå i veien for at vi ivaretar våre forpliktelser overfor internasjonal rett.

Langt verre blir det imidlertid når våpen lånes ut til bruk av okkupantene i en krig Norge er imot, når disse våpnene brukes i offensive operasjoner, og når det ikke engang stilles spørsmål om hva våpnene skal brukes til. Da gjør Norge seg medskyldige i okkupasjonen, og dermed også medskyldige i brudd på folkeretten.

Politikerne strides nå om hvorvidt utlånet er i tråd med eller i strid med offisiell norsk politikk. Saken er imidlertid at det som var offisiell politikk ikke lenger tåler å prøves mot virkeligheten. Derfor må den legges om.

Den norske linja har vært at vi ikke spør hva våre allierte bruker våpnene til. Men i Irak finnes det okkupanter som er våre allierte i noen sammenhenger – men ikke alle. Og nettopp i Irak er USA, Storbritannia og de andre ikke våre allierte. I hvert fall om vi skal tro statsminister Bondeviks bryske avvisning av enhver påstand om at regjeringa er ulne i forhold til Irak-krigen.

At amerikanske konservative politikere blir forvirret, og sender hyldningstelegrammer til den norske ambassaden i Washington med takk for krigsinnsatsen, er ikke til å undres over. Selv om Bondevik skulle ha rett i at Norge har talt klart og tydelig både overfor FN og administrasjonen i Washington, trekker jo regjeringas handlinger i en annen retning: Utlånet av offensive våpen til okkupasjonsstyrkene i Irak er bare ett eksempel.

Det saken illustrerer, er at – i det minste så lenge USA er innstilt på å føre sin krig mot terror uten støtte i FN – Norge bare av og til vil være USAs allierte. Da kan vi verken bidra med mannskap eller materiell. Men også i de konfliktene FN og Norge stiller seg side ved side med USA – som i Afghanistan – må det spørres hva våpnene skal brukes til.

Vårt syn er at Norge ved ethvert utlån av våpen har en moralsk plikt til å spørre om den planlagte bruken, og forsikre seg om at de ikke vil bli brukt i strid med folkeretten, Genève-konvensjonene eller annen internasjonal rett. Et slikt syn har ikke tilstrekkelig støtte blant våre folkevalgte til å vinne igjennom – heller ikke Arbeiderpartiet synes å støtte en slik linje.

Men et minstekrav må da være at vi sikrer at det ikke lånes ut våpen til kriger Norge er imot, og i hvert fall at det da ikke dreier seg om offensive våpen. Men utenriksminister Jan Petersen har altså ikke stilt ett spørsmål. Dermed kan han ikke slippe unna med at Norge aldri stiller spørsmål. Om han ikke har brutt den norske politikken for utlån av våpen til allierte, har han brutt norsk Irak-politikk.

Konsekvensen må bli at den norske utlånspolitikken endres.

---
DEL

Legg igjen et svar