Vanskelige rettigheter

Den siste uka har vist at menneskerettigheter er en vanskelig affære. For hva er viktigst av mat og frihet? 

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

LEDER I NY TID 17.12.2010

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Aktualisert. Paradoksenes tid er ikke forbi. Snarere synes vi å leve i paradoksenes epoke.

For ikke før hadde Nobelkomiteen utdelt sin fredspris til Liu Xiaobo på FNs menneskerettighetsdag, for hans manglende rett til ytringer i kommunist-Kina, så sliter plutselig både Norge, Europa og spesielt USA med den største ytringsfrihetsutfordringen i manns minne.

Den omstridte fengslingen av Wikileaks-grunnlegger Julian Assange for mulig voldtekt er så sin sak. Mer problematisk er det at store aktører som Amazon, PayPal og Visa stanser sine tjenester overfor Wikileaks, etter mer eller mindre direkte press fra politisk hold.

Og det er forunderlig, som også Anne Bitsch er innom i denne ukas utgave (s. 10-11), at ikke flere tradisjonelle ytringsfrihetsforkjempere tar til orde for å sikre Wikileaks, Assange eller deres nærmeste grunnleggende rettigheter. USAs forsvarsminister Robert Gates kaller fengslingen av Assange for «gode nyheter», han snakket ikke om de eventuelle kvinnelige ofrene, uten å få noe som helst reprimande av norske myndigheter.

Mange av de som på den ene siden vil argumentere for at Wikileaks skal få ubegrenset rett til å publisere hemmeligstemplet materiale fra USA, er blant de som ikke synes det er «så nøye» at kinesere, russere og iranere skal få den samme ytringsfriheten som europeere. Her har fredsforskeren Johan Galtung være blant de som har skuffet mest denne høsten (han kaller Liu Xiaobo «ekstremist» samtidig som han framstår som «venn» med kommunistpartiets sentralkomité i Beijing).

Korttenkte tanker

Mantraet, eller unnskyldningen, for denne delen av venstresiden ligger ofte i at regimer, som det i Kina, jo løfter «millioner ut av fattigdom». Og dermed trenger jo kineserne ikke tanke- og ytringsfrihet – tross i at millioner av kinesere tar dette som en selvfølge i Hongkong, Taiwan og Singapore.

Dette er korttenkt av flere årsaker. For det første skyldes jo den voldsomme veksten nettopp det etterslepet som kommunistregimet må ta igjen etter å ha trukket Midtens Rike ned i søla etter 1949 med Maos Store sprang og gloriøse Kulturrevolusjon. Det som nå skjer, er ikke mer enn at Kina gjenvinner sin rettmessige plass i verdensøkonomien – en ledende posisjon landet generelt har hatt de siste 3000 år.

En annen årsak til at det er horribelt med ideen om at materiell vekst skal unnskylde åndelige overgrep, er at unnskyldningen ikke lar seg overføre til forhold man kjenner seg igjen i. Ingen europeer vil, eller bør, nå lenger si at det var greit at Hitler fikk forfølge minoriteter som jøder, homofile og sigøynere – bare fordi også han på 1930-tallet skapte den fremste økonomiske vekst verden hadde sett.

Nazistene bygde motorveier, bilfabrikker og flyplasser, som Fornebu. Men ga det dem noe som helst rett til å okkupere Norge? Forfølge jøder? Eller til å fengsle pasifisten Carl von Ossietzky, som i 1936, som Liu nå, ble holdt i en fengselscelle, dømt for «landssvik»? Selvfølgelig ikke. På samme måte som det at kommunist-Kina gir kinesere tilbake deres rettmessige rikdom, ikke kan brukes som en unnskyldning for å bedrive overgrep.

Høyre vs venstre

Og på samme måte som det at USA gir sine borgere materiell velstand ikke kan brukes som en unnskyldning for å forfølge Assange. Vestens rikdom kan heller ikke være et påskudd for at det amerikanske luftforsvaret denne uka stengte nett-tilgangen til The Guardian og The New York Times, siden de videreformidler informasjon fra Wikileaks.

Ingen nordmann ville godkjent argumentet om at deres oljerikdom skulle gjøre at nordmenn lettere kunne overvåkes eller tortureres. Likefullt er det vanlig å komme unna med en slik «materialitetslogikk» med en gang man begynner å snakke om «de andre» i Asia og i «Sør».

Den tradisjonelle høyresiden sliter på sin side med å være konsekvent overfor sine «egne verdier». Der er problemet motsatt: Konservative og liberale politiske agitatorer er ofte svært påpasselige med å kjempe for ytringsfrihet i Kina, Iran og på Cuba. Men de blir påfallende tause når Assange og Wikileaks angripes. Det er visst bare danske karikaturtegnere som skal forsvares med hud og hår og med pauker og basuner.

For høyresiden er også som regel taus når datalagringsdirektiver og andre overvåkingsinstanser innføres i Vesten, eller når minoriteter stemples som kasteløse når ett enkeltindivid sier eller gjør noe utenom det «politiske korrekte» – altså utover borgerlighetens selvfølgeligheter. Det er ikke høyresiden som går ut i gatene og protesterer mot de klare angrep på ytringsfriheten som skjer mot borgere i vestlige land nå ved inngangen til det 21. århundre.

En 3. vei

I sum: Mens den tradisjonelle venstresiden kjemper for maktkritikk i Vesten, kjemper høyresiden for maktkritikk av land utenfor Vesten.

Om ikke annet utfyller de to sidene hverandre. Men hver for seg har de sine klare svakheter. Den tradisjonelle venstresidens ideologer liker å «glemme» Menneskerettighetserklæringens punkter 18-21, der det understrekes at «enhver har rett til tanke- samvittighets- og religionsfrihet» – samt at også kinesere og iranere «har rett til å ta del i sitt lands styre».

Høyresidens ideologer «glemmer» på sin side som oftest artikkel 22-26, som understreker at enhver har «rett til sosial trygghet og har krav på de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet».

I Ny Tid ønsker vi derimot å velge en tredje vei, et tredje standpunkt: Vi er kritiske til både øst og vest. Vi åpner opp for ytringsfrihetsforkjempere i Kina (se ukas «Uten grenser»), slik vi også åpner opp for maktkritikere i Vesten (se side 9).

Man blir verken rik eller mektig av slikt. Men vi mener at begge deler er uunnværlig for vårt fellesskaps verdighet.

---
DEL