Vanskelig valgkamp

Norske medier snubler i dekningen av den amerikanske presidentvalgkampen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[kronikk] Fra mitt ståsted, her i Virginia, har det vært fascinerende å sammenlikne norske og amerikanske mediers dekning av den amerikanske valgkampen.

Den amerikanske valgprosessen er lang og komplisert. Dermed er det viktig å kunne skille vesentlige tendenser fra fullstendig uviktige hendelser, som da Mitt Romney vant «stråvalget» i Iowa mandag 13.august – en meningsmåling blant republikanere i Iowa som vinnes av den som betaler flest inngangsbilletter til sine støttespillere og bruker tid på å busse supportere inn fra distriktene. Som mediakommentatoren Howard Kurtz sa i The Washington Post, dette må være det eneste eksemplet på politikere som kjøper stemmer uten å bli straffeforfulgt. Aftenposten, derimot, utnevnte Mike Huckabee til en ny og viktig presidentkandidat, han har visstnok «havnet på opprykksplass i presidentvalgligaen», siden han kom på 2.plass.

Missliker Clinton.

Mens Norge lenge har vært Hillaryfans og fulgt hennes lange vei til maktens sirkler med håpefulle og selvsikre artikler, har USAs medier gjennomgått og dekket det de selv kaller «Obama-mania».

Det er ikke ulogisk at norsk media er betatt av Clinton. Hun er en meget intelligent, ambisiøs, og flink kvinne, relativt uproblematisk for nordmenn. Derimot er dette et stort problem i USA. Demokratiske velgere sier igjen og igjen når de blir spurt at hun er den mest kvalifiserte kandidaten til å stille. Men det er ikke poenget. Bortsett fra en lojal tilhengerskare innad i Det demokratiske partiet har Clinton faretruende tall i nasjonale meningsmåliger. Målt opp mot Rudy Guliani, tidligere borgermester i New York City og for tiden ledende republikansk presidentkandidat sier hele 45 % av de potensielle velgerne at de ikke liker Clinton, mens Guliani mislikes av 35 %, altså hele 10 prosentpoeng mindre.

Clinton er, ironisk nok, ikke kvinnelig nok, hun beskrives ofte som kald, hard, beregnende og manipulerende. Og hvorfor ble hun ved sin manns side etter han hadde innrømt utroskap? Dette er noe verken feminister (hun skulle forlatt han) eller kristne evangelister (hun ville bruke han for å nå maktens topper) liker. Mange demokratiske velgere tviler på om Clinton til syvende og sist kan vinne landets hjerter. Demokratene er livredde for å tape enda ett valg, Republikanere er bare livredde for hunndjevelen.

Obama, derimot, vekker varme følelser. Hans velgermøter betegnes ofte som noe som ligner rockekonserter, med tusenvis av fremmøtte (!) og stor begeistring for han som person. Ofte forklarer amerikansk media dette med hans innbydende personlighet og Washington-outsider-image. Hans interessante rasebakgrunn er like viktig. Som sønn av en kenyaner og en amerikaner er han ironisk nok ikke «African-American» i amerikansk betydning, han er «black» eller «multi-ethnic» som betyr at liberale amerikanere kan få full pott: stemme for en svart president som ikke «snakker eller oppfører seg svart». Som Senator Joseph Biden sa, Obama var den første svarte kandidaten som var «articulate and bright and clean and a nice-looking guy». Norske medier har lagt større vekt på «tabbene» hans (bemerkningen om å potensielt bombe Pakistan, for eksempel) enn hans banebrytende rolle som svart presidentkandidat, kanskje fordi man ikke forstår akkurat hvor stort dette er i USA.

Kampen om å være først.

For å få et korrekt bilde av det amerikanske presidentvalget er det viktig å se det som en tostegsprosess der enhver med nok penger og stormannsgalskap kan stille i første omgang, altså partienes egne nominasjonsvalgkamper, men hvor kun to står igjen etter nominasjonene, og må kjempe mot hverandre i «the general election» – selve presidentvalgkampen. Viktigheten av penger kan ikke undervurderes i den amerikanske valgprosessen.

Ettersom makten til å påvirke nominasjonen av kandidatene har skiftet de siste tre tiårene, fra partienes egne nominasjonskonvensjoner sommeren før valgkampen til primærvalgene våren før valget, har det blitt mer og mer prestisjefylt å være den første delstaten som avholder nominasjonsvalg. New Hampshire har vedtatt en lov om at de skal være den første delstaten i USA som avholder primærvalg (ei hel uke før neste valg, faktisk), og sammen med Iowa, som har USAs første caucus (partimøte), har de opparbeidet seg status som meget viktige værhaner for nominasjonsvalgene og får med dette mye besøk, penger, og oppmerksomhet fra kandidater og nasjonal media.

«The Big Mo» – momentumet som skapes av å gjøre det bra i tidlige valg blir til en rullende snøball av mer økonomisk støtte, mer media-oppmerksomhet, flere og flere kandidater som gir seg, mer økonomisk støtte fra folk som flytter sine penger fra frafalte kandidater. New Hampshire som har primærvalg 22. januar har altså mye mer å si i valget av kandidater enn California som tradisjonelt har hatt sitt primærvalg i begynnelsen av juni.

Men dette er i sterk endring ettersom delstater vil ta del i medie-og-pengekaka som de politisk håpefulle bringer med seg. Florida, en ikke uviktig delstat i presidentvalgsammenheng, har bestemt seg for å flytte sitt primærvalg til 29. januar for å komme South Carolina i forkjøpet. Dette har nå ført til at Det republikanske partiet i South Carolina har bestemt seg for å flytte sitt primærvalg til 19. januar, hvilket igjen betyr at New Hampshire er lovpålagt til å ha sitt valg en uke før dette. Iowa, som ikke bare har det første caucus, men det første nominasjonsvalget av noen delstat i det hele tatt, vurderer nå å flytte sitt nominasjonsmøte til desember 2007. Galskapen vil ingen ende ta.

Ulike penger.

Etter diskusjonene om kvinneligheten til Clinton og svartheten til Obama, dreier debatten seg om Hillary Clinton eller Barack Obama kan skaffe nok penger til hele valgkampen, noe som vies lite oppmerksomhet i norsk media. Så langt har Clinton slått Obama i «pengeracet» (fundraising), men typen midler er talende. Mens Clinton har mottatt store pengesummer fra givere som ikke kan gi flere ganger grunnet lovgiving om valgkampdonasjoner, har Obama mottatt relativt små summer (i 100 dollarsklassen) fra mange potensielle velgere, noe som betyr at disse kan gi flere ganger før de møter på den øvre grensa, som er $1000 for privatpersoner.

Én ting er imidlertid likt i norske og amerikanske medier. På begge sider av Atlanteren kalles ofte Hillary Clinton ved hennes fornavn og Barack Obama samt de andre (alle mannlige) kandidatene ved deres etternavn. Dette er overraskende, all den tid Norge har kommet mye lengre i politisk og samfunnsmessig likestilling enn USA.

---
DEL