Vann for alle

Vann er politikk. Ti land kontrollerer 60 prosent av alt tilgjengelig ferskvann i verden.

Ranveig Eckhoff
Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.

 

«Vann er Guds gave, men han glemte å legge rørene.»

En mindre motløs versjon av dette slagordet, som skal versere i fagmiljøer, finnes innbakt i FNs bærekraftsmål nummer 6: å sikre bærekraftig vannforvaltning samt tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle. Hovedutfordringen ligger i ordene «sikre» og «alle». For som et annet slagord slår fast: «Der intet er, har selv keiseren tapt sin rett.»

Vannets tall. 97,5 prosent av verdens totale vannforbruk er saltvann. 2,5 prosent er ferskvann. Én prosent av ferskvannet er direkte tilgjengelig. Mesteparten av ferskvannet er bundet i is og breer. Videre vil befolkningseksplosjonen øke mens vannressursene minker. I dag mangler 760 millioner mennesker rent drikkevann. Statistikken sier at i 2025 vil 1,8 milliarder mennesker lide under vannmangel.

Utsiktene er foruroligende, selv for vannrike Norge. For hva kan skje med verdens øysamfunn når det eneste vannet de har mengder av på alle kanter, er saltvann? Et mulig scenario: De tyr til avsaltningsanlegg (hvis de har råd), drevet på fossilt  brennstoff (fornybar energi står på listen for fremtidig bruk, men gjennomføring i stor skala vil kreve lang tid). Dermed bidrar de til global oppvarming, havet stiger og øysamfunnene drukner i det vannet de brukte for å overleve. Og vi andre får – blant annet – et flyktningproblem som vil overskygge alt vi hittil har sett.

Saltvann som løsning. Likevel er avsaltning en løsning vi må regne med etter hvert som vannbehovet øker. Denne teknikken kalles reversert osmose (RO), og gir et resultat som på verdensbasis er tredoblet siden år 2000. RO betyr enkelt sagt at saltvann presses gjennom spesialmembraner og produserer filtrert ferskvann. I 2015 fantes det 18 426  anlegg i 150 land. De viktigste brukerlandene er de rike oljenasjonene Saudi-Arabia, Kuwait, De forente arabiske emirater, Quatar og Bahrain, som5står for 70 prosent av totalforbruket. Israel produserer en større andel av ferskvannet sitt ved RO enn noe annet land – tilsvarende 40 prosent av totalforbruket.

Per i dag er imidlertid utfordringene store. RO-prosessen krever enorme mengder dyr energi, og vil drive investeringer i gal retning, ifølge økonomi- og klimaeksperter. De beskriver teknikken som tvilsom i økologisk sammenheng, da spillvannet inneholder høye konsentrasjoner av salt og toksiner, og skaper såkalte «dead zones» i kystregioner. Denne ubalansen tenderer til å ødelegge økosystemer og drepe fisk som blir sugd inn i produksjonsanlegget. Alternativet – å legge rørene under jorden – ville drive kostnadene ytterligere i været. Innovative løsninger med utsikt til å revulosjonere teknikken på bred basis er fremdeles på begynnerstadiet.

I palestinske områder rundt Jeriko er Jordanelven sperret med piggtråd. Området kontrolleres av det israelske militære, og innbyggerne hindres i å hente så mye som en dråpe.

Vann er politikk. Israel spiller også en betydelig rolle der vann blir storpolitikk. FN-sambandet opplyser at ti stater kontrollerer 60 prosent av alt tilgjengelig ferskvann i verden. Økologer fastholder at RO først bør brukes når andre løsninger er (ut)brukt og økosystemer ivaretatt. Jordandalen illustrerer konflikten. Her samarbeider Friends of the Earth Middle East (FoEME) om løsninger på tvers av grenser og fiendebilder. Vannet, «Guds gave», starter i Genesaretsjøen, der Jordanelven har sitt utspring. Nabostatene Syria, Jordan og Israel tar ut nesten alt vannet fra sideelvene her. Knappe to prosent av opprinnelig vannmengde renner fritt mot sør. Grunnet massivt jordbruk, manglende renseanlegg, oppdrettsanlegg og tørke har den sagnomsuste Jordanelva – Jesu døpested – skrumpet inn til en sørgelig kloakk. Denne renner til slutt ut i Dødehavet, valfartssted for badegjester og helseturister; en sjø som i dag har en (forgiftet) tredel av sitt opprinnelige volum.

I palestinske områder rundt Jeriko er Jordanelven sperret med piggtråd. Området kontrolleres av det israelske militæret, og innbyggerne hindres i å hente så mye som en dråpe. Vannet på Vestbredden deles av Israel og Palestina. Rundt 80 prosent går til Israel, 20 prosent til Palestina. For å få mer må palestinerne kjøpe fra Mekorot, det israelske vanndirektoratet, som selv henter vannet gebyrfritt. Vannet fraktes i lastebiler til avsidesliggende landsbyer – om det i det hele tatt kommer. I Jordandalen på israelsk side blomstrer landbruket. Her pumpes millioner kubikkmeter elvevann ut i Negevørkenen, hvor bananer og andre tropiske frukter skyter opp. 50 prosent av dette vannet slukes av en sektor som bidrar med én prosent av brutto nasjonalprodukt.

Vann og fred. Gidon Bromberg, israelsk FoEME-direktør, minnes den gangen han søkte en (israelsk) minister om støtte til arbeidet med å rehabilitere elven, som er hyllet av forfattere og flere religioners troende. «Er du sprø?» fikk han høre. «Du tar feil hvis du tror vi har så mye som en kubikkmeter vann å dumpe ut i elven. Du er en drømmer!» Den samme ministeren måtte spise sine ord da drømmerne i FoEME 2013 fikk sitt ønske oppfylt. To kilometer sør for Genesaretsjøen begynte et blått rør å sprute ut friskt vann i Jordanelven. Israels vanndirektorat hadde endelig besluttet å bidra. 1000 kubikkmeter i timen skulle det bli i første fase. I 2015 økt til 30 millioner m3 i året. FoEME har regnet ut at mer enn en milliard kubikkmeter vann kunne spares med fornuftige tiltak, det være seg ved avsaltning, ved sparing, resirkulert vann, «grått» vann til toaletter og vanning, økologiske metoder i landbruket som sluker 70 prosent av verdens vannforbruk. Det være seg alt i kombinasjon.

Etter seks års stagnasjon har israelske og palestinske myndigheter nå underskrevet en avtale om å reaktivere «The Joint Water Committee» på Vestbredden, rapporterte Jerusalem Post nylig. Dette vil åpne for den videre fremgangen for 97 palestinske vann- og kloakkanlegg som har ligget brakk siden 2010. «Jeg ser dette som et skritt i retning av en omfattende fredsavtale med Israels regjering som gir begge parter en ekte sjanse,» sier palestinsk sjef Hussein al-Sheikh, ansvarlig for sivile anliggender.

Økosystemer. Det fins utallige vannprosjekter som inkluderer marginalisert lokalbefolkning og fungerer på naturens premisser. En av de mindre kjente aspektene ved Nelson Mandelas arv tør være hans initiativ til å ansette tusenvis av mennesker til å fjerne fremmede plantearter, og derved sikre dyrebart vann på permanent basis. Den voldsomme veksten av disse plantene (som i sin tid ble innført i Sør-Afrika av nybyggere) tørrla våtmarker og raserte naturlige økosystemer i områder der vann allerede var mangelvare. De fremmede planteartene hadde invadert 16 prosent av jorda på landsbasis. Resultatet var sju prosent redusert naturlig vanntilførsel. Mandelas team startet et intenst arbeid for å fjerne inntrengerne. De klarte å ta tilbake fire prosent av vannet til det beste for befolkningen. Resultatet førte til et samarbeid på regjeringsnivå og et økonomisk megaprosjekt ved navn Working for Water (WfW).

Sunne økosystemer gir demokratiske og fremtidsrettede verktøy i kampen for rettferdig fordeling av goder – med vann som uunnværlig ressurs. Den norske regjeringen foreslår 33,9 milliarder bistandskroner for 2017. Vannprosjekter skulle komme høyt på listen, ikke minst som støtte til FNs bærekraftsmål nummer 6.

---
DEL