En vanlig dag på etterretningskontoret

Agentserien Le Bureau utspiller seg i en gjenkjennelig politisk virkelighet, hvor kunnskap både er makt og en omsettelig vare – i tillegg til at den fokuserer på den franske etterretningstjenesten som arbeidsplass. 

Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

Le Bureau

Eric Rochant

Frankrike

Den franske agentserien Le Bureau har blitt en «snakkis» blant tv-serieentusiaster, et par måneder etter at NRK la ut de hittil tre produserte sesongene på sine nettsider rett før jul. På et vis var det underlig at statskanalen ikke ryddet unna lineær fjernsynstid til denne påkostede og kritikerroste serien, men tanken er trolig å få stadig flere over til NRKs nettspiller, ved å bygge opp et Netflix-aktig utvalg her. Det er kanskje ikke så dumt.

Sikkert er det i hvert fall at Le Bureau (Le Bureau des Légendes), som handler om en avdeling i den franske etterretningstjenesten DGSE, lever opp til sitt gode rykte. Serien introduserer oss for den hemmelige agenten Guillaume «Malotru» Debailly (Mathieu Kassovitz) idet han vender hjem fra Syria i forkant av den arabiske våren. Her har han avsluttet forholdet med Nadia El Mansour (Zineb Triki), som ikke kjenner hans egentlige yrke eller identitet. Når hun senere dukker opp i Paris i forbindelse med topphemmelige fredsforhandlinger mellom den syriske regjeringen og opposisjonen, gjenoppretter han kontakt med henne bak sine arbeidsgiveres rygg, og med det setter han etter hvert både hennes liv og etterretningstjenestens operasjoner i fare. Parallelt følger seriens første sesong både den ferske agenten Marina Loiseau (Sara Giraudeau), som er valgt ut til et potensielt oppdrag i Iran, og etterretningstjenestens arbeid med å finne en tredje agent, som de plutselig har mistet kontakten med i Algerie.

Le Bureau er svært spesifikk på hvilke nasjoner, konflikter og organisasjoner den omhandler.

Agenter i kontorlandskap. Le Bureau har flere likheter med Homeland, samt den israelske serien Hatufim, som den amerikanske tv-serien er basert på. Samtidig legger serien nokså stor vekt på å skildre etterretningstjenesten som arbeidsplass, med fokus både på hva som kreves for å jobbe under falsk identitet ute i felt og hvordan det er å arbeide på det franske etterretningskontoret. Ikke minst på de dagligdagse sidene ved det sistnevnte, med en ikke ubetydelig grad av gjenkjennelighet fra arbeidsplasser flest. Scener hvor agentene og de øvrige ansatte eksempelvis står og småprater over den dårlig fungerende kaffemaskinen tilfører serien en kledelig humor, vel å merke uten at det tipper over i «kø på printeren»-sketsjer (for dem som husker politiserieparodien Drapsavsnittet fra humorserien Åpen Post).

Med dette kontorfokuset – «Le Bureau» betyr for øvrig også «kontoret» – kan serien kanskje best beskrives som en fransk variant av Homeland ispedd elementer fra Mad Men og The Wire. Jeg tør også påstå at handlingslinjene i alle tre sesongene i Le Bureau er mer velkomponerte og intrikate enn Homeland på sitt beste. Skaperne av serien tar seg tid til å fortelle historien(e) på en grundig måte som ivaretar troverdighet i både karakterutvikling og storpolitiske intriger, men de dramatiske vendepunktene kommer likevel hyppig og på andre måter enn man forventer.

Smart og forfriskende. Først og fremst er dette en thrillerserie, og det dagligdagse aspektet kommer heller aldri i veien for spenningselementene. Snarere gjør dette at man bryr seg mer om karakterene som jevnlig skal havne i livsfarlige situasjoner – hvor de typisk står i fare for å bli avslørt, og gjerne må tenke to eller tre trekk lenger enn sine intelligente fiender. Og ikke minst får disse trivielle innslagene Le Bureau til å føles forfriskende og annerledes, selv om den benytter seg av de fleste spionthriller-konvensjonene – eller tropene, som man gjerne sier nå for tiden.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

1 kommentar

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.