Vandring i det «moderne»

Oslo Jazzfestival er fortsatt den som best ivaretar alle jazzens stilarter, men festivalen gjorde i år et hopp inn i rap’ens og funk’ens verden ved å innlemme Ungdom Mot Narkotikas scene på Stortorget. Der foregikk en fjerdedel av festivalens programinnslag. Dermed konkurrerer Oslo-festivalen med det som Molde jazzfestival var, den gang den ble kritisert for […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Oslo Jazzfestival er fortsatt den som best ivaretar alle jazzens stilarter, men festivalen gjorde i år et hopp inn i rap’ens og funk’ens verden ved å innlemme Ungdom Mot Narkotikas scene på Stortorget. Der foregikk en fjerdedel av festivalens programinnslag.

Dermed konkurrerer Oslo-festivalen med det som Molde jazzfestival var, den gang den ble kritisert for å seile under falsk flagg med sin tredjedel av «ujazz». Ikke plager det meg at folk rapper på Stortorget for en god sak, men når det presenteres som del av en jazzfestival, kan det skape begrepsforvirring hos menigmann. Videre plager dette ikke meg i en festival der det likevel er mer bra jazz å høre enn en enkel sjel kan overkomme.

I festivalreportasjen for to år siden forsøkte jeg å skille mellom det forutsigbare og det uforutsigbare – og hadde naturligvis jaktet på det siste. I fjor delte jeg festivalen i det «gjenkjennelige» og det «søkende» – lette etter begge sjangere fordi begge har verdi. I år konsentrerte jeg meg ganske enkelt om det som ennå kalles «moderne jazz», det vil si musikk med forbilder i bop, cool og 60-tallsrevolusjonen; den inneholder alt, det forutsigbare, det uforutsigbare, det gjenkjennelige og det søkende.

Hvert sitt sted

Som en del andre festivaler har Oslo stort sett egne steder for hver type musikk. Jeg nevnte Stortorget med rap og rock. Festivalens gamle hovedscene, Stortorvets Gjæstgiveri, er for gammeljazz, mens Blå, Herr Nilsen og Scene West Victoria er de viktigste scenene for moderne jazz. Derfor ble disse tre mine mest besøkte. Hvilket ikke forhindret meg i å stikke innom ti andre lokaler i ukas hektiske vandring i hovedstadens lydløype.

Alle de tre hovedscenene for moderne jazz er tilgodesett med et interessert og lyttende publikum. På Victoria kunne Solveig Slettahjell få et fortjent gehør for ujålete sang foran sin minimalistiske «saktegåendekvintett». Lite pådynget var det også i møtet mellom Carsten Dahl, Lars Danielsson og Cæcilie Norby. Sistnevnte er dog ikke helt fri fra sin dansk-engelske diksjon. Konserten med jubilantene Einar Iversen (75), Tore Jensen, Bjørn Pedersen og Totti Bergh (70) viste at alder ikke er noe hinder for meningsfull musikk, snarere tvert i mot. Tradjazztrompeteren Tore Jensen var tydelig spent i møtet med et bopkomp, men den stilblandingen var langt fra noe problem.

Brødrene Nymos kvintett, alder 26-30 år, gav en sterk oppvisning i ung streitjazz. Trommeslageren Håkon Mjåset Johansen bemerket seg med en blanding av mykhet og intensitet som er spesiell. I det stilriktige møtet med Lee Konitz og en tredjedel av gamle New Cool Quartet ble det vist melodisk improvisasjonskunst på avansert nivå. Kvelden før på Cosmopolite var Konitz noe mer famlende og gav et ikke helt oppløftende inntrykk, noe som altså ble reparert på festivalens siste kveld.

Nilsen og Blå

På Herr Nilsen åpnet det mandag med en dansk kvartett med Jesper Thilo i front, alderspredning på omtrent 40 år og med eldstemann Alex Riel som en utrolig vital trommeslager. På lørdagen gav Dick Hyman en over to timers solodemonstrasjon av historisk klaverkunst før Maria Kannegaards trio holdt en sein kveldskonsert med hennes karakteristiske tette klanger innenfor en begrenset del av klaviaturet; det var sjelden hun beveget seg over enstrøken skala.

Innimellom hadde Nilsen hatt besøk av de samtidsrettete gruppene «Revolver» og «Dingobats», begge med bassisten Mats Eilertsen. Uten at jeg har telt nøye etter, må han vel kåres til festivalens inspirerende gjenganger. Foruten de to nevnte (tirsdag og onsdag), spilte han med Solveig Slettahjell tirsdag ettermiddag, med Lee Konitz på fredag, og var tidlig i uka leder for prosjektet «Ungdom & Jazz 2005», som på Blå lørdag ettermiddag demonstrerte hva de hadde lært. Ungdommen avsluttet med frie utgaver av Monk’s «Evidence» og Mingus’ «Haitian fight song» – sentrale verk fra midt i jazzhistorien.

Klubben Blå bød på ungdomsgrupper utendørs fem ettermiddager og var et fint samlingssted ved elvekanten. Min store opplevelse på kveldstid var Peter Brötzmanns timannsband med fire saxer, trompet, tuba, cello, bass og to perkusjonister. En energiutladning!

Som skrevet før: Det er ingen grunn til å gå i detalj i en ukeavis så lenge etter at dagsavisene har brakt sitt. Naturligvis urettferdig mot all den andre fine jazzen det hadde vært verdt å beskrive.

---
DEL

Legg igjen et svar