Denne boken er skrevet etter en konferanse om makt og omsorg i Brüssel i januar 2018, hvor Dalai Lama, blant mange andre, var deltaker.
Boken var mitt første skriftlige møte med Hans hellighet, og den ga ikke mersmak. Hva skyldes det? Først og fremst den overdrevne troen på at en buddhistmunk er så uendelig mye klokere enn oss andre. Det han i virkeligheten gjør, er å lire av seg kunnskapsløse alminneligheter og plattheter. Her kommer det tydeligvis bare an på hvem som snakker, ikke på hva som blir sagt. Hvis du og jeg hadde sagt det samme, ville det naturligvis ikke hatt samme effekt.
Han har ikke peiling
Denne boken er delvis en intervjubok, og Dalai Lama understreker hele tiden at han ikke har kunnskaper nok om det han uttaler seg om, men intervjuerne tror ham ikke. Vel, jeg tror ham. Mannen har faktisk ikke peiling. Han minner ganske mye om paven i måten han uttaler seg på: svevende, upresist og uten kunnskaper. Han uttaler seg i et kunnskapsmessig tomrom, med en hulhet som man skal være temmelig nesegrus beundrende for å tolke som klokskap. Jeg spør meg selv hvorfor så mange mennesker rundt i om verden beundrer denne mannen. Han er nok langt mer spennende som foredragsholder. Han har sikkert stor personlig karisma, men i skriftlig form kommer ikke denne karismaen til syne.
Alt som sies i denne boken, er kledd i kitschens gevanter, av typen: «Gjennom materiell utvikling alene finnes det ingen garanti for at man kan utvikle seg til å bli et lykkelig menneske, eller at man kan skape en lykkelig familie.» Så sant, så sant. Problemet med litterær kitsch er at det som står der, er livløst – selv om det er akk så sant.
Forkynnelse
Samtlige av Dalai Lamas uttalelser som gjengis, er så korrekte. Det verste er likevel at han etter hvert begynner sin – jeg vil kalle det forkynnelse – med å ønske seg et fullstendig konfliktfritt samfunn. Hallo: Hvem ønsker seg et konfliktfritt samfunn? Greit nok at ingen ønsker seg død og elendighet, men et samfunn uten konflikter? Nei takk. Konflikt behøver ikke nødvendigvis bety krig. Enda verre blir det når lamaen hevder at hvis kvinner hadde inntatt alle maktposisjoner, ville Jorden blitt et mye bedre sted å leve på. Her flørter han med alle slags feminine trendsettere.
Postmenopause
Denne boken er bygget opp som en todelt tekst: En del er en vitenskapelig del, der forholdet mellom dyr og mennesker undersøkes. Her stilles flere interessante spørsmål, ikke minst sett fra et evolusjonsmessig perspektiv. Hvorfor fortsetter de kvinnelige primatene å leve etter at de ikke lenger kan få barn? Hvorfor dør de ikke bare ut? Her trekkes begrepet «postmenopause» inn. «Menopause» er det samme som klimakterium eller overgangsalder, og «postmenopause» er den tiden kvinner lever etter at de ikke lenger er reproduksjonsdyktige. Svaret er at det har å gjøre med den viktige betydningen av omsorgsrollen som kvinner fyller også etter overgangsalderen.
Greit nok at ingen ønsker seg død og elendighet, men et samfunn uten konflikter? Nei takk.
På dette grunnlaget prøver forfatterne å forklare oss hvilken stor rolle omtenksomhet og samarbeid spiller i naturen. Mange evolusjonspsykologer og biologer har fullstendig oversett dette aspektet og nesten utelukkende lagt vekt på betydningen av formering og kampen for tilværelsen. Boken informerer oss også om hva som skjer i kroppen til både kvinner og menn når vi ser ansiktet til en søt baby. Prolactin-nivået stiger, mens testosteron-nivået synker. Vi blir blant annet skikket til å opptre mer omsorgsfullt og mindre aggressivt. Ut fra denne forskningen trekkes så Dalai Lama inn i diskusjonen, som om han har noen som helst forutsetning for å uttale seg om historie og biologi – noe han åpenbart ikke har. Isteden blir han en slags messende omsorgsprofet som serverer oss allmenne utsagn av typen kong Harald kommer med på nyttårsaften.
Aggresjon og omsorg
Det skal likevel innrømmes at boken byr på interessante glimt. Den kretser rundt mindfullness, hvordan våre sinn er årsaken til alle verdens problemer, og hvordan vi kan skape fruktbare forbindelser mellom aggresjon og omsorg. Det er slett ikke uinteressant. For eksempel sier psykolog Alexandra M. Freund at en del av problemet vårt er at vi anser oss for å være maktesløse overfor de globale problemene. Mange føler at problemene kommer til å overleve oss, og at vi ikke har krefter nok til å forandre dem. Hun trekker inn mange gode eksempler på at forandring er mulig, som hvordan vi ble kvitt hullet i ozonlaget. Vi beviste at det var mulig å reparere det, og gjorde det som skulle til å for å bli kvitt problemet. Vi forbød bruken av visse gasser, og ozonlaget ble reparert på relativt få år. Hadde vi ikke trodd at dette var mulig, ville hullet bare fortsatt å vokse.
Konflikt kan skape balanse hvis de ulike kreftene er like sterke.
Jeg blir imidlertid både trøtt og irritert når lamaen begynner å messe om viktigheten av å leve i harmoni med seg selv og andre. Harmoni? Hvorfor det? Er det ikke like sant at konflikt er en del av menneskets natur, og at dette skaper en form for dynamikk som holder verden i balanse? Konflikt innebærer med andre ord ikke det samme som krig. Konflikt kan skape balanse hvis de ulike kreftene er like sterke. Dette nevner Dalai Lama ingenting om. Det er nok heller slik at vi må lære oss til å leve med konfliktene. Konflikthåndtering handler ikke om å fjerne konfliktene, men om å godta dem. Jeg er litt skuffet over at Dalai Lama ikke har skjønt dette.
Det beste med denne boken er liknelsen om to mennesker som sitter i hver sin ende av en liten båt. Plutselig begynner en av dem å bore et hull i den ene enden av båten. Den andre sier: «Hva er det du gjør? Vi kommer til å drukne.» Svaret han får, er: «Ikke bry deg. Jeg lager bare hull i min ende av båten.»
