Valgthrilleren

Årets stortingsvalg var ikke som andre stortingsvalg. Valgthrilleren mandag kveld var i rene tall enda mer dramatisk enn det endelige antallet representanter på Stortingene vitner om. Fremskrittspartiet og de borgerlige regjeringspartiene fikk på landsbasis faktisk omtrent 21.700 flere stemmer enn de nye regjeringspartiene Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Med tanke på at det ble avgitt over […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Årets stortingsvalg var ikke som andre stortingsvalg.

Valgthrilleren mandag kveld var i rene tall enda mer dramatisk enn det endelige antallet representanter på Stortingene vitner om.

Fremskrittspartiet og de borgerlige regjeringspartiene fikk på landsbasis faktisk omtrent 21.700 flere stemmer enn de nye regjeringspartiene Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Med tanke på at det ble avgitt over 2,6 millioner stemmer, tilsier det en borgerlig overvekt på snaut åtte promille.

Nå er nå en gang valgordningen i Norge slik at ikke alle stemmer teller likt: Distriktene har fått tildelt flere mandater på Stortinget som kompensasjon for blant annet den fysiske avstanden til makten i hovedstadsområdet. Derfor endte de borgerlige med 82 stortingspolitikere mot de rødgrønnes 87 representanter.

Årets norske stortingsvalg har slik to paralleller til det amerikanske presidentvalget i år 2000: For det første når det gjelder det uhyre jevne valgresultatet mellom høyre- og venstresiden. Og for det andre dette at valgordningen gjør at regjeringsmakten avgjøres av mandatberegningen, ikke av de rene stemmetall.

Det er mange grunner til at valgordningen i Norge er som den er. Og like mange grunner til at ordningen bør fortsette. I en tid hvor fraflyttingen fra distriktene er en reell fare for mange lokalsamfunns eksistensberettigelse, er problemet sjelden at perspektivene fra sentrale strøk ikke får prege både ordskiftet og politikken her til lands.

I tillegg har valgkampen i alle år vært innrettet nettopp med tanke på denne valgordningen. Avtroppende statsminister Kjell Magne Bondevik poengterte selv dette indirekte ved sin oppsummering tirsdag morgen, da han påpekte at den borgerlige overvekten i rene stemmer «ikke er viktig» i vurderingen av politisk makt i Norge. Mandatordningen sikrer om ikke annet at politikerne beveger seg utenfor kjøpesenterne på Østlandet.

Den nye rødgrønne regjeringen har altså fått sin politiske makt nettopp takket være støtten fra distriktene. Det vil unaturlig og i strid med det politiske mandatet dersom denne regjeringen ikke følger opp ved å få til konkrete resultater innenfor distriktssatsingen.

Det historisk nye regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet byr både på nye utfordringer og nye muligheter. Tiden vil vise hvordan et dedikert opposisjonsparti som SV kan makte det å bli et posisjonsparti med ansvar og makt.

Også for mediene og Ny Tid vil det påtroppende regjeringstriangelet utgjøre en ny situasjon. Orientering, Ny Tids forgjenger, ble fra slutten av 1950-tallet fødselshjelperen for det som skulle bli SF, senere SV.

De siste sju årene har imidlertid Ny Tid vært politisk uavhengig, i likhet med de fleste andre norske aviser. Den kritiske tradisjonen vil bli holdt i hevd. Visse ting lar seg ikke endre av valgthrillere.

D.H.

---
DEL

Legg igjen et svar