Valgkampens hovedsak

Det sies ofte at forskjellene mellom de politiske partiene i Norge ikke er så store. Noe riktig er det i dette, selv om den nåværende høyredominerte Bondevik-regjeringen har gjort sitt for å vise at forskjellene er der. Regjeringens skoleprivatisering, skvising av kommunene og en pinlig underdanig holdning til USA er noen eksempler på det. Den […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det sies ofte at forskjellene mellom de politiske partiene i Norge ikke er så store. Noe riktig er det i dette, selv om den nåværende høyredominerte Bondevik-regjeringen har gjort sitt for å vise at forskjellene er der. Regjeringens skoleprivatisering, skvising av kommunene og en pinlig underdanig holdning til USA er noen eksempler på det. Den viktigste saken i valgkampen, etter min mening, er likevel en helt annen, og i denne saken er forskjellen mellom de to regjeringsalternativene klar og tydelig. Jeg tenker på holdningen til de folkeeide norske vannkraftressursene. Og dette er et minst like viktig spørsmål som olje- og gassressursene som vi hører så mye om. Det var vannkraften som løftet Norge ut av fattigdommen og la grunnlaget for det moderne velferdssamfunnet. Framsynte politikere for 100 år siden sørget for at vannkraftrikdommene tilfalt samfunnet som helhet. Private interesser fikk lov til å bygge ut vannkraften, men etter maksimalt 80 år skulle vannkraftressursene tilbakeføres gratis til staten (=hjemfall). Datidens Høyre protesterte mot et slikt «overgrep» mot den private eiendomsretten, men etter 10 år sa Høyesterett i 1918 at hjemfall var lovlig. Kommuner, fylker og staten representerte derimot samfunnsinteressene og kunne eie vannkraften evig. Vannkraften er virkelig vårt arvesølv som nå også er blitt en gullgruve med overskudd til offentlige budsjetter.

Men så kom Bondeviks andre regjering. I november 2002 foreslo energiminister Einar Steensnæs at hjemfall skulle innføres også for kommuner og fylker. Omtrent alle var enige om at dette ville bety raskt salg av vannkraftressursene fra kommunene og fylkene til private kapitalinteresser, først og fremst utenlandske. Massive protester førte til at Steensnæs måtte utnevne et utredningsutvalg. Utvalget kom med sin innstilling sist høst. Flertallets forslag ville føre til massiv privatisering av de offentlig eide kraftverkene, mens mindretallet av LO, KS og kraftkommunene ville sikre det offentlige eierskapet. Heldigvis er Stortingets behandling av saken utsatt til etter valget slik at velgerne kan ha direkte innflytelse på valgkampens viktigste spørsmål.

Etter press fra opinionen og egne medlemmer har nå også regjeringspartiene KrF og V sagt de vil ha nasjonal kontroll og styring av vannkraftressursene. Jeg tror ikke velgerne bør stole på dette. Det var tross alt en KrF-statsråd som foreslo privatiseringen for bare to og et halvt siden. Uansett blir KrF og V juniorpartnere i en eventuell borgerlig regjering, slik at det vil være de store partiene H og FrP som vil avgjøre. Høyre har programfestet at det «er behov for å endre dagens hjemfallsinstitutt. Private eiere skal ha like gode muligheter til å eie norske vannkraftressurser som det offentlige eiere har.» FrP har programfestet at de vil «gradvis redusere offentlige eierinteresser i alle typer energiproduksjon» og «at dagens hjemfallsordning må oppheves». Får H og FrP regjeringsmakt, kan vi derfor regne med at norske vannkraftressurser vil privatiseres.

Den rød-grønne alliansen av SV, Sp og Ap er derimot tilhengere av hjemfall av private kraftverk og mot privatisering av offentlige folkeeide kraftverk. På tross av Sp-statsråd Reitens markedsliberale energilov av 1990 og på tross av tidligere Ap-regjeringers salg av statsbedrifter, mener jeg det er grunnlag for å si det så sterkt. De negative erfaringene med privatisert infrastruktur i utland og innland har gjort at mange har endret syn. Offentlig eide kraftselskaper vil prioritere forsyningssikkerhet og samfunnsansvar høyere enn profitthensyn. Og overskuddet i kraftselskapene går tilbake til samfunnet via de offentlige budsjetter. Da uvær førte til at strømmen gikk i Nord-Troms sist vinter, tenkte ikke Nord-Troms Kraftlag på utgiftene, men arbeidet døgnet rundt på helligdager for å få strømmen tilbake. Alle kraftselskapene i Troms har bidratt til samfunnets beste med bredbåndsutbygging og solide overskudd til slunkne kommunebudsjetter. Velgere som vil beholde vår nasjonalrikdom, fossekraften, i folkets eie, må derfor finne seg et parti i den rød-grønne alliansen ved valget i september.

Vidar Eng er leder Tromsø SV

---
DEL

Legg igjen et svar