Valget i Sverige

– OG NORSKE LÆRDOMMER AV DET

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I en omskiftelig tid hvor det i Norge synes å ha blitt et folkekrav å skifte regjering hvert fjerde år, er det tilsynelatende lett å forstå det svenske folkets ønske om forandring etter tolv år. Tradisjonen for at valg i Sverige bare betyr gjenvalg av sittende sosialdemokrater er imidlertid dypt rotfestet: Landsfaderen Tage Erlander oppnådde sitt beste valgresultat etter 22 åder som statsminister, og senere vendte velgerne straks tilbake til regelen om sosialdemokratiske ettpartiregjeringer etter å ha gjort unntak for borgerlige koalisjoner 1976-81 og 1991-94. Fratrukket de vedvarende politiske etterdønningene fra tsunami-katastrofen har Socialdemokraterna godt forsvart posisjonen som de trygge nasjonaladministratorene, i et land hvor alle etterkrigstidens borgerlige koalisjonsregjeringer har fått mer enn nok med å administrere seg selv. Socialdemokraternas hegemoni i Sverige har bygget opp Vest-Europas største offentlige sektor og bevart en betydelig industriarbeiderklasse, noe som gjør større andeler av yrkesbefolkningen lydhøre for venstresidens budskap enn hva tilfellet er for eksempel i Norge. I forlengelsen av dette har en fortsatt partilojal fagbevegelse beholdt en sterk stilling, og vedlikeholdt en overlegen valgkampmaskin. Og svensk økonomi har hjulpet av gunstige konjunkturer vært i stadig bedring de siste årene. Så hvorfor tapte regjeringspartiet da valget med et historisk bunnmål i oppslutning? Et kritisk fokus må settes på mannen som først totalt dominerte Socialdemokraternas valgkamp og så tok fullt ansvar for deres nederlag, partileder og statsminister Göran Persson.

Slutten for det autoritære lederskap?

Sentralstyringen og det autoritære lederskapet har tradisjonelt vært sterkere hos de svenske sosialdemokratene, bare delvis som følge av at det adelsbaserte svenske samfunnet har forblitt langt mer autoritært enn det norske. Siden 1907 har Socialdemokraterna bare hatt seks partiledere, og de var alle sterke menn som også forble dominerende statsministere gjennom en årrekke. Hjalmar Branting, Per Albin Hansson og Olof Palme ble stående der alene på partiets øverste topp til de falt døde om. Tage Erlander og Ingvar Carlsson fikk leve lengre, og hadde politisk gangsyn til å tre av mens de ennå sto støtt på toppen. Göran Persson ble altså som den første av partiets sterke menn kastet ned fra partiets øverste topp av velgerne sist søndag. Persson i 2006 ble som Einar Gerhardsen i 1965 og Trygve Bratteli i 1973, til en viss grad den store lederen som ikke før det var for sent ville innse når hans storhetstid var over. Etter sjokkmeldingen om utenriksminister Anna Lindhs død 11. september 2003, satt Persson imidlertid igjen som en partikonge uten arvefølge. Kanskje ville venstresiden om Lindh hadde fått leve beholdt regjeringsmakten – og Sverige fått sin første kvinnelige statsminister. Men slik situasjonen ble uten henne, var en side av sannheten også at en Persson med synlig redusert motivasjon lojalt stilte opp for et presset parti uten bedre alternativer. Sett fra Socialdemokraternas ståsted burde situasjonen våren 2006, sant nok ha faretruende mange likheter til situasjonen da den konservative Helmut Kohl i 1998 tapte sitt siste valg i Tyskland. Men til Persson og hans partis unnskyldning, var den heller ikke helt ulik situasjonen da Tage Erlander og Ingvar Carlsson vant sine siste valg i Sverige. Og EU-medlemskapet til tross, søker svenske sosialdemokrater fortsatt heller råd i egen partihistorie enn i samtidens Europa.

Det gjenstår å teste ut Perssons fall blir slutten for den autoritære og sentralstyrte mannsbastion Socialdemokraterna i Sverige har forblitt. Men det meste tyder på at partiet nå vil velge en ny partiledertype, som er mer lyttende ovenfor eget parti og mer samarbeidsorientert ovenfor venstresiden for øvrig. Dette mye fordi økt opposisjon mot autoritære ledere er blitt stadig mer synlig også i Sverige, mest dramatisk gjennom folkets nei til EMU. Og det omvendt proporsjonalt med at Persson på mange måter har fremstått som mer autoritær med årene. Men også fordi det politiske Sverige kanskje kunne sett helt annerledes ut i dag hvis Persson hadde fulgt Franklin D. Roosevelts klassiske råd: «Look to Norway». Etter Perssons nei til Miljöpartiets forsøk på å få til et flertallsalternativ på venstresiden, endte valget i Sverige 2006 nemlig opp som en reversert versjon av 2005-valget i Norge: De borgerlige vant en knepen seier basert på under 50 % av stemmene mye fordi bare de hadde et troverdig flertallsalternativ.

Begynnelsen til et systemskifte?

Den mer dynamiske strategen Fredrik Reinfeldt hadde tatt inn over seg lærdommene av 2005-valget i Norge, men fremfor alt de fra valget i Sverige 2002. Da gikk nemlig hans parti Moderaterna på et knusende nederlag, med en umiskjennelig høyrepolitikk som besvarte stort sett alle spørsmål med «skattelettelser». I kontrast til dette ble det svenske høyre i 2006 altså partiet som både ofret mest politisk og vant flest velgere på alliansesamarbeidet. Om Reinfeldt er seg bevisst de historiske lærdommene fra det norske Høyres store strateg John Lyng er nok langt mer usikkert: Lyngs 28 dager som statsminister ble avsluttet to år før Reinfeldt ble født, og heller ikke på høyresiden i Sverige er det noen sterk tradisjon for å trekke lærdommer av andres lands historie. Tross avstanden i tid er det imidlertid mange lærerike paralleller mellom situasjonen etter de borgerlige valgseirene i Norge 1965 og Sverige i 2006. Lyng var sant nok aldri partileder, og ble ikke statsminister den gang i 1965. Men han fremsto i likhet med Reinfeldt som representant for et lyseblått nytt Høyre, og ble som Reinfeldt den viktigste pådriveren for de borgerliges samling. Høyreledere i Norge hadde lenge før Lyng sagt seg prinsipielt positive til en borgerlig samling, men Lyng var den første som tok den praktiske konsekvensen av det ved å trekke partiets politikk inn mot sentrum. I dette fulgte Reinfeldt, bevisst eller ubevisst, som den første svenske høyreleder etter Lyngs gamle fotspor. Og de viste seg altså også for ham å lede helt frem til kongens bord.

Den mer prinsippfaste karismatikeren Carl Bildt, som Reinfeldt senere skulle bli en sterk kritiker av, ble i 1991 det svenske høyres første statsminister i etterkrigstiden. Men maktovertakelsen i 1991 var i kontrast til den i 2006 basert på statsministerens personlig styrke samt et godt valgresultat for hans parti, og slett ikke på noen bredere borgerlig alliansebygging. Bildts dager ved makten endte illustrerende nok etter bare tre år, selv om hans eget parti forsvarte sin oppslutning – fordi koalisjonspartnerne fikk betale prisen for det og mer til. Slik er det snart 40 år gamle partinavnet Moderata samlingspartiet mer dekkende for realitetene i dag enn det noen gang var under Bildt eller andre tidligere partiledere.

Hva kan på springbrettet for Reinfeldts periode sies om hans forutsetninger for å få styre lengre og påvirke samfunnsutviklingen mer enn Bildt gjorde? Forutsetningene er åpenbart langt bedre når de borgerlige med en ferdig fellesmeny nå kan gå til dekket bord økonomisk, uten å frykte de voldsomme krangler om hjertesaker som har lammet tidligere borgerlige regjeringer. Centerpartiet, som tradisjonelt har vært det svake ledd i det borgerlige samarbeidet i Sverige, fremstår etter partileder Maud Olofssons krappe traktorsving mot høyre nå som en fjerde vegg regjeringen trygt kan lene seg på. Delvis i forlengelsen av Centerpartiets kursendring, har kjernekraftsaken mistet sin politiske sprengkraft i svensk politikk. Og med fire EU-positive partier synes vesentlig uenighet om utenrikspolitikken bare i bistandsspørsmål, som ventelig betyr for lite for Moderaterna til at de vil risikere regjeringsmakten på dramatiske kuttforslag der.

Himmelen over den nye borgerlige regjeringen kan ut fra dette synes lyseblå og skyfri. Et nytt borgerlig uvær behøver likevel ikke være langt unna. Reinfeldts største problem som statsminister, kan paradoksalt nok bli hans suksess som partileder. For som John Lyng må Reinfeldt gjennom fire år av politiske hverdager nå holde balansen mellom kravene fra en utålmodig høyrefløy i eget parti, og nødvendige konsesjoner til koalisjonspartnerne. Noe som blir særlig krevende etter at høyrepartiet alene ble større enn tre sentrumspartier som samlet gikk klart tilbake. Motsatt av det norske Høyre er Moderaterna partiet lengst til høyre innenfor sin nasjonalforsamling, slik at det er en stor og sammensatt gruppe som fra sin høyrefløy vil presse på for større skattelettelser og flere kutt i sosialdemokratiske velferdsordninger. Så langt er alle de borgerlige partiene strålende fornøyde med å ha fått mange nye posisjoner og sterkt økt gjennomslag for sin politikk, uten at noen av dem har fått betale for dyrt for det. Faren for at dette endrer seg synes størst innen det liberale Folkpartiet, som etter valget satt igjen uten partisekretær og med nesten halvert Riksdagsgruppe, samt en sterkt svekket partileder. Skulle videre velgerlekkasjer presse Venstre svenske søsterparti videre ned mot sperregrensen, kan gammel skepsis til regjeringssamarbeid med et stort høyreparti raskt komme opp til overflaten igjen. Den faren gjelder også Kristdemokraterna, som i sitt første valg uten partipatriarken Alf Svensson mistet over en fjerdedel av oppslutningen sin, og igjen ble minstebroren på borgerlig side. Innen dette kulturkampspartiet finnes dessuten koalisjonens mest prinsippfaste motstandere av Moderaternas nyliberalisme blant annet i alkoholpolitikken. Og slik det innen det norske Senterpartiet finnes en høyrefløy som fortsatt er stilltiende skeptiske til det pågående regjeringssamarbeidet, finnes det innen det svenske Centerpartiet en latent venstreopposisjon som vil følge både sin egen partiledelse og regjeringskoalisjonen for øvrig med argusøyne. 2006 har for det borgerlige samarbeidet vært et jubelår uten like i svensk historie, og feststemningen råder fortsatt i alle de nye regjeringspartiene. Det blir spennende å se hvor godt samholdet i og mellom de fire partiene lar seg bevare når hverdagene setter inn og regningene skal betales, ut over i de politiske arbeidsårene 2007, 2008 og 2009.

Spennende blir det også å se hvem den fortsatt unge og så langt noe kameleonske Reinfeldt viser seg å være vel fremme i Sveriges øverste maktposisjon. «Fredrik Reinfeldt – vem är det?», var en på flere måter treffende tittel på en av de første bøkene om den nå påtroppende statsministeren. En langt mer utålmodig og ytterliggående årgang av ham, vakte i 1993 nasjonal oppmerksomhet med et ideologisk motivert frontalangrep på velferdsstaten. Denne mer opprørske årgangen av Reinfeldt ble synlig i spredte glimt også under årets valgkamp – mest iøynefallende da han åpnet for å fjerne gratis bokutlån i svenske biblioteker. Hovedtipset er at Reinfeldt ved makten vil forbli den i sannhet moderate velferdsstatsvenn han fremsto som i årets valgkamp, men det kanskje mer av hensyn til regjeringen enn egne oppfatninger? John Lyng sto selv så langt til venstre i Høyre, om ikke egentlig til venstre for Høyre, at konsesjoner til koalisjonspartnerne sjeldent plaget ham. Det kan komme til å kjennes annerledes for Reinfeldt. Og de optimistiske løfter han i valgkampen kastet ut om å skape titusener av nye arbeidsplasser i privat sektor samtidig som skole og helsevesen styrkes, kan særlig hvis konjunkturene snur raskt bli forvandlet til politiske bumeranger.

At John Lyng dro med seg Høyre på en politisk glideflukt inn mot sentrum, viste seg å åpne rom for et nytt protestparti på ytre høyre fløy som i 1973 nær havnet på vippen mellom blokkene i Stortinget. Også det er en lærdom Reinfeldt gjør lurt i å merke seg. For i skyggen av den borgerlige alliansens seier, vant Sverigedemokraterna nesten 3 % oppslutning. I dag kan alliansepartiene på nasjonalt plan i Sverige kostnadsfritt fastholde sitt prinsippfaste nei til samarbeid med dette fremmedfiendtlige og ofte høyreekstreme protestpartiet. Men hva gjør de hvis nynasjonalistene styrket av flere misfornøyde avhoppere fra Moderaternas høyrefløy klatrer over sperregrensen på 4 %, og valget seinhøsten 2010 står mellom å basere seg på Sverigedemokraternas støtte og å gi regjeringsmakten tilbake til Socialdemokraterna?

Det blir kort sagt svært spennende å se om Fredrik Reinfeldt klarer det John Lyng ikke klarte: Å bygge et varig borgerlig flertallsalternativ, som kan sørge for at årets regjeringsskifte blir begynnelsen til et langsiktig systemskifte. Forutsetningene er utvilsomt gode, men utfordringene altså likevel mange.

NORSKE LÆRDOMMER

Så langt om valget i Sverige – og om hvilke lærdommer Fredrik Reinfeldt kan trekke av historien om John Lyng. Hvilke lærdommer kan så dagens norske politikere trekke av valgresultatet i Sverige? Den spontane reaksjonen i Oslo var forståelig jubel i Høyre. Hodepinen i Høyres Hus dagene derpå, ble hvordan man skal kunne få til noe lignende selv. Høyre kan jo ikke bare gå i Reinfeldts spor inn mot sentrum, siden man da vender ryggen til partiet som ikke finnes i Sverige, men som er klart størst på høyresiden i Norge. Hvert ymt partiledelsen i Høyre avgir om samarbeid med FrP, fører til anstrengte hosteanfall fra ressurssterke kjernegrupper innen egne partirekker. Og hvert lille skritt Høyre tar mot FrP, får sentrumspartiene til i instinktiv frykt å vike ett minst like langt skritt unna. Illustrerende nok tok det få timer etter Høyres jubel, før langt mer alvorstunge ansikter fra Venstre og KrF gjentok sine bastante nei til en borgerlig samling så bred at det også er plass til FrP der. Kontrasten til Reinfeldts suksess med å samle alle de borgerlige partiene, blir også iøynefallende når Høyre fortsatt sliter med å finne en leder som kan samle eget parti. Og dermed ble Høyres og sentrumspartienes store dilemma i Norge ikke løst av valgresultatet i Sverige, bare bedre synliggjort.

Høyst paradoksalt kan partiledelsen til AP og SV, for egen del puste lettet ut over resultatet som kostet søsterpartiene makten i Sverige. Et klart minus er det sant nok for Stoltenbergs regjering, at den i det skandinaviske samarbeidet nå kommer i mindretall mot to borgerlige regjeringer. Det kan få konkrete følger blant annet i forhold til eierskapet i felleseide SAS. Men totalhavariet for Perssons forsøk på fortsatt å kjøre alene midt i veien, gjør det til en åpenbar suksess at Stoltenberg som lokomotivfører for en samlet venstreside i Norge gjenvant regjeringsmakten. Og det særlig siden han samtidig bråsnudde sitt eget partis stadig fallende velgeroppslutning. Interne kritikere i AP holder i samsvar med partitradisjonen en lav profil, men de finnes både ut over i partiapparatet og innenfor stortingets presidentskap. De interne kritikerne som fortsatt kan tenkes fyre løs for en ettpartiregjering, fikk ikke ammunisjonen de kunne fått om søsterpartiet i Sverige hadde beholdt alle statsrådspostene. Også for de langt mer høylydte regjeringskritikerne på SVs venstrefløy, ble valgresultatet en iskald dusj. For SVs svenske søsterparti Vänsterpartiet gikk til valg på en selvstendig venstreradikal profil, etter selv å ha valgt en erklært kommunist til partileder. Og skremte effektivt vekk velgere i hundretusentall: Som femprosentsparti har Vänsterpartiet nå under halvparten av oppslutningen det vant på et mindre utfordrende og mer samarbeidsorientert program i 1998 – og mindre innflytelse enn nær sagt noen gang i etterkrigstiden. Det interne presset på finansminister og partileder Kristin Halvorsen øker dermed ikke ytterligere, slik det ville gjort om søsterpartiet i Sverige hadde fått økt tilstrømning bak sine nye og renere røde faner.

Skjebnen til den tidligere så populære Vänsterpartileder Gudrun Schyman ved valget i Sverige, ble en ytterligere advarsel om de mulige kostnadene ved splittelse på venstresiden. Hennes nydannede parti Feministiskt Initiativ var med 0,7 % oppslutning sjanseløse på egen representasjon, men trakk stemmer fra de etablerte venstresidepartiene som kunne kostet dem avgjørende mandater. Den radikale feminismebevegelsen har de siste årene fremstått som langt mer ytterliggående i Sverige enn i Norge, og dens innflytelse på regjeringen Persson har i forlengelsen av det vært kontroversiell. At de svenske feministene likevel dannet sitt eget parti i protest mot venstresidens påståtte nedprioritering av likestillingsspørsmål, viste seg å rydde veien for en borgerlig regjering som vil være langt mindre lydhør for feministbevegelsens krav. Det er en lærdom radikale feminister og andre undergrupper som kan tenkes danne nye utbryterpartier på venstrefløyen i Norge må merke seg.

Et nytt krav fra velgerne må alle norske og svenske partier nå ta inn over seg: Kravet om styringsdyktige flertallsregjeringer. Bak alle år med sosialdemokratiske flertallsregjeringer, var både Norge og Sverige i perioden 1945-85 preget av en vedvarende dragkamp mellom to nesten jevnstore blokker. Sosialdemokratene dominerte i begge land mindre grunnet overveldende oppslutning om egen politikk, enn fordi man fremsto som det mer samlede og styringsdyktige flertallsalternativet. Etter 20 år preget av svake mindretallsregjeringer synes velgerne i begge land nå på full fart tilbake mot toblokksystemet – i en ny versjon hvor Senterpartiet i Norge inngår i den rød-grønne blokken søsterpartiet i Sverige bekjemper. Det vil i denne situasjonen være noe nær en politisk fallitterklæring for opposisjonen, om den ikke i god tid før neste valgkamp får på banen et realistisk flertallsalternativ. De borgerlige partienes vedvarende problemer med å få til det er foreløpig den rød-grønne regjeringens beste kort, i det store spillet som alt har startet om makten i Norge etter 2009.

Hans Olav Lahlum,

er historiker med Skandinavias politiske historie som spesialområde.

---
DEL

Legg igjen et svar