Valgerds testamente

Selv ikke Carl I. Hagen har blitt objekt for en egen hatorganisasjon. Valgerd Svarstad Haugland har nok bedt om mye bråk, men når regnskapet skal gjøres opp er det de iltreste motstanderne, og ikke Valgerd selv, som skal få passet påskrevet. Der kan det for eksempel stå «kvinnefiendtlig».

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Som toppolitiker må man regne med mye rart når det kommer til oppmerksomhet – på den ene siden uhemmet hyllest fra folk som liker politikken din, stilen din, utseendet ditt, ordbruken din. På den andre siden nedsettende bemerkninger, sjikane og til og med volds- og drapstrusler fra dem som ikke kan like deg.

Tidligere Ap-leder Thorbjørn Jagland opplevde å bli forklart som tilnærmet idiot, i hvert fall som en elefant i porselensbutikk, og dermed kunne han knapt snu seg rundt uten at noen mente å høre kinesiske vaser som ramlet i golvet. Samtidig startet et knippe sjeler «Folk for Jagland», riktignok en betinget suksess. SVs Inga Marte Thorkildsen ble på sin side utpekt som «intimitetstyrann», samtidig som en privatperson opprettet en egen fan-side om henne på internett. Carl I. Hagen har bestandig beklaget seg over sjikanen mot ham selv og Frp, men aldri har noen startet «Kvinner mot Carl Ivar», «Bønder mot Carl Ivar» eller «Innvandrere mot Carl Ivar».

Det er en opplevelse som bare er Valgerd Svarstad Haugland forunt, da et kvinnevolleyballag på Kampen i Oslo opprettet «Kvinner mot Valgerd» – med buttons, konsert(!) og egen – nå nedlagt – hjemmeside på internett. Gjennomgangstonen var at Valgerd var «kvinnefiendtlig», og at kvinner altså måtte slå tilbake.

«Kvinner mot Valgerd» var selvsagt en usmakelig aksjon, helt uavhengig av det politiske innholdet. Hatkampanjer mot enkeltpersoner, uansett hvor uenig man måtte være med dem, appellerer bare til våre simpleste instinkter. Metoden brukes da også helst av politiske toppledere som skal gå til krig mot andre land: Det er lettere å hate Saddam enn Irak, derfor snakket Bush om krigen mot Saddam. Og klarer man å sette opp stereotypien «Valgerd» som kvinnefiendebilde, slipper man å gå inn i kompliserte debatter om familie- og likestillingspolitikk.

Det er imidlertid også grunn til å spørre hvorfor akkurat Valgerd Svarstad Haugland opplevde hva brunkantede Frp’ere eller kristenmoralistiske KrF’ere før henne har gått fri fra. Var Kåre Kristiansen mer spiselig for feministene enn Valgerd? Er Kjell Magne, for den saks skyld? Burde ikke Per Sandberg få sin kampanje? Eller Øystein Hedstrøm?

Det bør de selvsagt ikke – de bør få saklig kritikk – men de skiller seg fra Valgerd på ett vesentlig punkt: De er menn. Og det er nettopp kjernen i den personkritikken som har blitt rettet mot Valgerd Svarstad Haugland i hennes åtte år som partileder. Hun er ikke mer klumsete enn mannfolka, ikke mer moralistisk, ikke mer kynisk. Men kvinner i lederposisjoner må jobbe hardere for å få respekt. Mannfolka får det som et frynsegode til jobben. Også fra et volleyballag på Kampen. Og fra alle de andre som sluttet seg til «Kvinner mot Valgerd».

Den avtroppende KrF-lederen kommer nok til å bli husket som en partileder som ikke vant folkets, de tillitsvalgtes eller medlemmenes respekt. Det var derfor Kjell Magne måtte være statsministerkandidat. Det var derfor hun fikk så mye pepper. Det er derfor hun nå må gå av, mens regjeringssjefen blir sittende. Det betyr ikke at hun gjorde seg mindre fortjent til respekten. Bare at kravene var høyere. Og at enkelte feminister lot kvinnefiendtligheten slippe ut i friluft.

Kvinner mot Valgerd ble født omtrent samtidig som kontantstøtten kom til verden, og man kan forstå at mange var motstandere av reformen – og dermed også arge på Valgerd. Nå bør det sies at det finnes lite belegg for å omtale reformen som «kvinnefiendtlig», ettersom den faktisk ga foreldre en ekstra valgmulighet. Om enn innrettingen på reformen ikke var optimal, skiller den seg ikke prinsipielt fra f.eks. utvidet fødselspermisjon, som jo også vil kunne medføre at flere kvinner er lengre hjemme med barna. Hvis det er et mål å holde kvinnene mest mulig på jobb, bør man jo fjerne fødselspermisjonen og jage kvinnene hjemmefra straks etter fødselen.

Mer forvirrende enn kontantstøtten må det nok ha vært for mange av dem som trodde Valgerd var mørkemannkvinnen fra helvete at hun høsten 1999, som barne- og familieminister, la fram noen av de mest radikale likestillingspolitiske forslagene som er fremmet i Norge på mange år.

Ett av dem var å gi utdanningsinstitusjoner større muligheter til å bedrive radikal kjønnskvotering, et annet lovfestet vern mot seksuell trakassering. Det var også hun som tok initiativ til prosessen som nå er i gang, og som skal sikre lik representasjon i bedriftsstyrene. Det mest radikale forslaget var imidlertid en utvidelse av prinsippet om lik lønn for arbeid av lik verdi. Tidligere kunne kvinner nemlig bare kreve samme lønn som menn når de stod i helt like stillinger. Med Valgerd Svarstad Hauglands forslag ble retten utvidet til også å gjelde på tvers av faggrenser og tariffavtaler. Ikke noe dårlig forslag fra en «kvinnefiendtlig» statsråd!

Selv om man kan være uenig med Svarstad Haugland og KrF på mange politikkområder, har det vært et betydelig gap mellom den «trusselen» hun har representert og det bildet som har blitt tegnet av henne. Det paradoksale er at det nettopp er fordi Valgerd Svarstad Haugland er kvinne – endatil en kvinne som utfordret kristenfolket selv ved å forsøke å fornye og folkeliggjøre Kristelig Folkeparti – hun var så lett å «ta».

Forsøkene på fornyelse av partiet, og muligens det at hun var kvinne i en mannsdominert verden, gjorde at hun manglet den fulle backingen fra eget parti og egne velgere som var nødvendig for å sette seg i respekt. De harde personangrepene fra motstandere utenfor partiet bidro til en ytterligere undergraving av hennes autoritet. Og når de vanskelige sakene kom – det være seg Valgerds klare uttalelse om at hun ikke ønsket Frps brunkantede velgere til sitt parti, eller håndteringen av Medhaug-saken – stod hun lagelig til for hogg.

Det går an å huske Valgerd Svarstad Hauglands lederinnsats i KrF som forsøket på å sende kvinnene hjem til kjøkkenbenken, ved å innføre kontantstøtten. Men det går også an å huske henne som likestillingsministeren som gjorde framskritt i likelønnsarbeidet. Og som partilederen som tok en medsøsters advarsler om seksuelle overgrep på alvor, selv om det måtte gå på bekostning av den interne roen i eget parti.

---
DEL

Legg igjen et svar