Valg uten tillit

Kubanerne bryr seg ikke om delegatene til Folkemaktens lokalforsamling er nominert eller håndplukket. De har uansett ikke noe makt.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

HAVANA, CUBA. Tidligere i år ble det holdt valg for Folkemaktens lokalforsamlinger på Cuba. For å forstå hvorfor folk ikke har tiltro til disse valgene, må vi se på hvordan det politiske systemet fungerer i landet. Da det ble nødvendig med litt juridisk orden på Cuba slik at de kunne melde seg inn i CAME (Rådet for gjensidig øknomisk hjelp) – en blokk bestående av de tidligere kommuniststatene i Øst-Europa – ble Grunnlov for Republikken utformet i 1976, med reformer i 1978, 1992 og 2002.

Denne «Carta Magna» fastslo at folkemaktens nasjonalforsamling var statens øverste maktorgan og eneste lovgivende myndighet i republikken. Den består av parlamentsmedlemmer valgte etter lovbestemte framgangsmåter.

Når nye nasjonalforsamlinger konstituerers, velges presidenten, visepresidenten og ministrene, og tidligere, statsrådet, bestående av en president, en første visepresident, en sekretær og 23 medlemmer til. Presidenten av statsrådet er statssjef og regjeringssjef. Med denne maktsformen kaller man regjeringen på Cuba «den mest demokratiske i verden.» Den brukes til å kritisere politiske partier, som i utlandet holder politiske kampanjer, mens man på øya bare har ett parti – Det Kommunistiske (PCC) – som ved grunnlovens definisjon er marxist-lenistisk.

Valgteater. Men i tillegg er den den øverste styrende makt over samfunnet og staten, som styrer fellesskapet mot det overstigende mål: Mot konstruksjonen av sosialismen og mot det endelige kommunistiske samfunn.

Siden representatene til nasjonalforsamligen stiller direkte, stiller ikke Cubas Kommunistiske parti i lokalvalgene. Når det kommer til valgkretsens representanter, holder lokalmiljøene naboforsamlinger, ledet av en «Valgkommisjon» som dannes for å foreslå minst to kandidater. Denne prosessen er litt slitsom for regjeringen, siden veldig få personer ønsker å stille til dette «valgteateret».

Folket er lei. Folkemaktens lokalforsamlinger fornyes hvert annet og et halvt år, som er mandatsperioden for delegatene. Nylig, mellom 24. februar og 24. april, foregikk disse valgene over hele landet. Resultatene ble annonsert som en «demokratisk prestasjon», men egentlig puttet folket stemmeseddelen i urna fordi de ikke hadde annet valg.

Mange personer annulerer stemmesedlene sine på ulike vis, men dette blir ikke engang nevt i resultatene som publiseres. Det er en mulighet folk benytter til å utrykke sin avsky og vise at de er slitne etter så mange år.

Delegatene i hver valgkrets danner lokalforamlingene og har som oppgave å informere velgerne om politikken de utøver og tiltakene de iverksetter som respons på folkets uttrykte behov eller problemene som oppstår i å løse dem, og komme med periodiske statusrapporter om sin personlige ledelse.

Dette er to nøkkelelementer for å spore årsakene til at folk ikke tror på disse «valgene», og enda mindre på de som representerer basen til Folkemakten. Folkets behov og forespørsler imøtekommes ikke. I de fleste tilfellene får de ikke engang en respons, og folk er slitne og lei av å delta i forsamlinger for å avlegge regnskap over valgkretsens delegater uten å oppnå noen som helt av resultater.

Falleferdige byer. For dem som lever i demokrati er det veldig vanskelig å forestille seg hva en borger kan be disse delegatene om. Først må man huske at på Cuba er det meste statlig eiendom. Hovedproblemene sentrerer rundt behov for midler til vedlikehold og bygging av boliger, og løsing av felles problemer i leilighetsbygg (der mange bare består av et soverom, på Cuba kalt «solares») og på gatene.

Hele landet ser ut som det har vært utsatt for bombeangrep. Men særlig i Havana by, der 40 prosent av boligene er i falleferdig tilstand.

Folk trenger midler fra staten for å reparare boligene sine. Når det kommer til prisnivå, er det bare de som lever på over middels nivå som er i stand til å kjøpe disse midlene på det svarte markedet eller valutabørsene.

Delegatene har ikke kontroll over disse midlene, og forvandles bare til saksbehandlere som mottar befolkningens klager som de liksom skal imøtekomme. Men de har ikke engang et svar å gi dem, og beboerne mister tilliten.

Gir regjeringen et ansikt. Dessuten er det slik at delegatene må kooridnere utøvelsen av sitt mandat med sine daglige gjøremål og forpliktelser. Det blir lite tid igjen til mandatet hvis de har en annen jobb.

Og nettopp dette er hva regjeringen spiller på – at delegatene gir regjeringen et ansikt i lokalsamfunnene. Og de som føler seg snytt, tenker «denne delegaten er ubrukelig», fordi de ikke vet at det eneste delgaten har ifølge loven er ordet, ikke muligheten til handling.

Selv om det ligger i delegatens myndlighet å godkjenne den sosialøkonomiske planen, komunalbudsjettet og kontrollere utøvelsen av det, må de justere mot den opptrukne politikken til sentraladministrasjonen. Dette betyr at de ikke kan prioritere noe som helst, ikke engang å legge et fortau i valgkretsen.

50 år med problemer. Dermed er en delegat til Folkemaktens lokalforsamlig for den gjengse kubaner en nytteløs sak. Det er derfor de ikke bryr seg om de er nominert eller håndplukket, om de er valgte eller ikke, for alle vet at de ikke er en kilde til løsninger på de alvorlige problemene oppsamlet gjennom 50 år.

Dette er problemer som skyldes regjeringens manglende styring og lydhørhet overfor befolkningen, til tross for at de fra starten kalte seg selv et «regime av sosial rettferidighet».

Oversatt av Wanda Kristiansen.

Martha Beatriz Roque Cabello er en av Cubas mest kjente opposisjonelle stemmer. Hun er økonom og har vært fengslet en rekke ganger for sine regimekritiske ytringer. Roque skriver eksklusivt for Ny Tid.

Uten grenser-spalten drives til ære for den regimekritiske, russiske journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006). Hun skrev for Ny Tid, som eneste avis utenfor Russland, fra 10. februar 2006 til hun ble drept utenfor sitt hjem i Moskva 7. oktober 2006.

---
DEL