Valg: Politikk eller administrasjon?

Noen ganger skulle man ønske at flere så rødt når det var valg, i en viss forakt for den ståhei politikken er blitt. Valget nå i september dreier seg mer om administrasjon enn frie reelle politiske diskusjoner. I stedet for at noe virkelig står på spill, serveres vi for ofte lokalt spillfekteri. Kanskje flere av […]

Valg 2015
Truls Lie

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Noen ganger skulle man ønske at flere så rødt når det var valg, i en viss forakt for den ståhei politikken er blitt. Valget nå i september dreier seg mer om administrasjon enn frie reelle politiske diskusjoner. I stedet for at noe virkelig står på spill, serveres vi for ofte lokalt spillfekteri. Kanskje flere av kommunevalgets lokale saker kunne vært mer globalt orientert? Egentlig virker politikernes administrasjon av penger til diverse gjøremål ikke så veldig politiske. Slike prioriteringer tilfredsstiller gjerne opportune egeninteresser hos velgere på høyre og venstre side. Det triste er nordmenns manglende interesse for selv å risikere noe for andres skyld, vel vitende om at det kan minske egne materielle goder. Er det virkelig så vanskelig å bruke tid på å hjelpe dem litt utenfor ens egne nære omgivelser?
Dreier det seg nå om hvorvidt jeg stemmer Rødt, SV, MDG eller Venstre? Jo, jeg kunne stemt på dem alle, siden alle har noen saker med radikal politisk vilje til endring. Muligens Rødt, siden partiets fokus på fredssaken og kritikken av Libyaangrepet og NATO er konsekvent. Dessverre har politikere og partiers betydning falt i kurs, om man ser bort fra deres underholdningsverdi. Bøker som The Abolition of All Political Parties og Mod valg (se side 20) sier mye om hvordan politikere underlegges partier og partilederes mening, uten å kunne stå frem med egen integritet. Og hvorfor arrangere valg når politikken lider av en demokratisk tretthet, som viser seg i at bare fire prosent i Vesten gidder å være medlem av partier?
Man kan spørre seg hvor frie de politiske diskusjonene egentlig er, og når de vil heve seg over folks egeninteresser. Det kan virke som om noe totalitært lenge har truet det politiske frirommet: Leser vi vår egen samtid gjennom filosofen Hannah Arendts tenkning om det totalitære (The Origins of Totalitarianism), betyr «det totalitære» verken noe tyrannisk eller autoritært. Det totalitære kan synes gjennom terror og ideologi, men også i langt mer moderne styreformer og en iver etter å dominere indirekte gjennom kontroll. Det totalitære, i Arendts betydning av ordet, har ikke nødvendigvis et praktisk nyttig formål, men er vel så mye makten til å skape alle mulige nye virkeligheter – vi går der langt utover det moralske eller nihilistiske poenget med Guds død, tradisjoners fall og normoppløsning. For nå kan man på den ene side lyve stort, som i 2001 der man fant opp det nye paradigmet «krigen mot terror». På den annen side «veileder» dagens nye konsum- og kontrollsamfunn menneskets atferd i en grad som tidligere ikke var mulig. Kikker man innom Wikipedia, beskrives «det totalitære» som et politisk system hvor staten ikke anerkjenner noen grenser for sin myndighet, og forsøker å regulere alle aspekter av det offentlige og private liv så langt det er mulig. Slik Tocqueville i Democracy in America skrev at siden «fortiden har sluttet å kaste lys over fremtiden,» beveger mennesket seg nå i villrede – altså er vi et lett offer.
Samtidig kan det å underkaste seg psykologisk være ønsket av mange – om man ikke har noen særlig kjettersk innstilling til det bestående. Interessant nok – slik man også kan lese av regissøren Fassbinders samfunnskritikk (se side 18) – ønsker mennesker gjerne å underordne seg noe; vi er muligens ikke så individualistiske som vi tror.
Er det mulig at mange foran tv-skjermene under kommunevalget nå i september kan minne om de fastlenkede i Platons huleliknelse? Der man betrakter kommunevalgkampens enkeltsaker som skyggebilder på huleveggen – snarere enn å reflektere over hva som er så politisk i denne kampen mellom partiene? Om ikke en og annen anarkist river seg løs fra lenkene, snur seg, og oppdager stearinlysene som skyggebildenes lyskilde. For så deretter å oppdage at de blafrer, og deretter følge luftdraget mot inngangen der man overraskende finner ut fra mørket og ut i sollyset. Noen kan ble så blendet av dette at de blir der ute, mens andre blir politiske dyr, og løper ned i hulen for å avsløre narrespillet på veggene. Muligens inspirert av «godhetens oppmerksomhet» som Simone Weil skriver i nevnte bok om avskaffelsen av partiene.
De fleste ønsker jo ikke å heve seg over brødpolitikken, slik Arendt anbefaler med Kants begrep om tankens «interesseløshet», der man går utover seg selv og lar det allmenne få forrang. Hennes polis av likemenn og -kvinner fordrer imidlertid at man har et minstemål av materiell og annen trygghet, der hun stadig henviser til noen av de gamle aristokratiske grekerne.
Ville Arendt i dag kritisert norsk kommunesammenslåing og voksende velferdsapparat som administrasjonens erstatning av politikken? I Arendts bok Between Past and Future (1961) angriper hun den gryende nyliberalismen for å ha fjernet reell frihet fra det politiske området, der politikk «nærmest alene handler om vedlikeholdet av livet og beskyttelse av livets interesser». I den gigantisk voksende sfæren av «sosiale og økonomiske liv, overskygger dens administrasjon det politiske området i moderne tid. Bare utenrikspolitikken, fordi forholdet mellom nasjoner fremdeles fostrer fiendskap og sympati uten å bli redusert til økonomiske faktorer, synes å forbli et rent politisk område». Vel, over 50 år senere kan man se hvordan økonomi og egeninteresse totaliserer tenkemåten – som med EU/Hellas, der politikk erstattes av bankøkonomi. Man hever seg i utenrikspolitikken ikke nødvendigvis opp på et politisk nivå av et overnasjonalt fellesskap med større formål for menneskeheten.
For oss i Ny Tid, nå også vedlagt Klassekampen som et norsk «utenriksbilag», er den internasjonale orienteringen den mest politiske. Våre tekster om lokalpolitikk dreier seg gjerne om miljøvern og det globale fotavtrykket. Det dreier seg også om sikkerhetspolitikk – en mistenkeliggjøring og spill på frykten for avvik og endring. Der mange foretrekker å forbli i sin hule så lenge væpnet politi og vaktselskaper holder «de andre» unna porten. Og for oss kan lokalpolitikk dreie seg om å slippe inn flyktninger og immigranter – en gjestfrihet der kommuner tenker konstruktivt på hva disse kan bidra med fremfor ensidig å tenke negativt om annerledeshet. Det betyr at man, i likhet med Sverige og Tyskland, kunne mangedoble de «reforhandlede» 8000 syriske flyktningene som etter hvert kan komme til lokale kommuner. Å tenke «glokalt» betyr å la både det lokale og globale forenes. Fri politisk aktivitet kan fremmes ved deltakerdemokrati der man beslutter mer lokalt, slik man har praktisert flere steder i Sør-Amerika. Reell politisk frihet kan også fremmes ved å innføre samfunnslønn i noen kommuner, så vi muliggjør at flere blir aktivt handlende mennesker – i kulturell og politisk forstand.
Er dette ren og skjer idealisme, eller for gammelt tankegods i vår tid? Kanskje. Men det burde være mulig å heve blikket litt utover sin egen kommune, se litt mer av solen – om ikke for å se Platons ideer om det sanne, skjønne og gode, så i det minste for å fremme det solidariske i et større internasjonalt fellesskap.

truls lie

---
DEL