Valg? Nei, hvorfor dét?

Frie valg er en selvfølge i et moderne demokrati. Men heller lotteri, sier belgisk historiker.

Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

David van Reybrouck. Mot valg. Font Forlag, 2014

Belgia er surrealismens hjemland. Landet har lang tradisjon for nytenkning og kreativitet, ikke bare i kunst, mote og arkitektur, men også i politikk – både på godt og vondt. Med en velferdsstat (og gjeld) Norge bare kan drømme om (gratis barnehager, gratis kollektivtrafikk opp til 16 år, sykehus uten køer), har belgierne opparbeidet en akademisk tradisjon fra gratis og frittenkende universiteter. Nå har de produsert et befriende uredd innspill til vår tids store utfordring: politisk maktesløshet. For vårt vestlige demokrati er blitt mer tannløst, men samtidig mer høyrøstet. Historiske forkjempere for demokratiet, Europa og USA har utviklet samfunn som ikke lenger klarer å ivareta behovene til folk flest. Gryende nasjonalisme og økonomisk urettferdighet setter våre tradisjonelle demokratiske verdier under press. Nye og innovative bevegelser utenfor partipolitiske rammer – neo-parlamentarikerne – skyter fart, som Occupy Wall Street i USA, Podemos i Spania, Cinque Sterre i Italia og Maidan-plassen i Kiev. Tenk at vi da er så heldige å ha noen som ser det store bildet, og tar oss med på en historisk og idépolitisk reise om valg, hvor det konkluderes enkelt og greit, men vidunderlig troverdig imot valg. Som slår fast at valg er ut. Avleggs. Dette er god og innsiktsfull statsvitenskapelig underholdning på høyt plan.

Vår tid domineres av demokratisk tretthet; folk føler seg maktesløse, noe synkende valgdeltakelse viser.

Ikke demokrati. Den belgiske, nederlandsktalende forfatter og historiker David van Reybrouck åpner en helt ny verden for oss i Mot valg. Like frekk som sin landsmann Magrittes tegning av en pipe – som ikke var noen pipe, men bare er en tegning av en pipe – lokker van Reybrouck oss med i en logikk vi aldri trodde vi skulle bite på: Valg er ikke demokrati. Lekende lett plukker han valgets rolle i våre moderne demokratier fra hverandre. Som lesere blir vi så provosert at vi må bla sidene raskt om for å få øye på hva forfatteren mener er alternativet til vår demokratiske forståelses morsmelk. For finnes det i det hele tatt noe alternativ til valg? Her har vi kjempet og dødd for demokrati og ytringsfrihet i generasjoner. Frie valg sitter innprentet i universets pannebrask, befestet for evigheten i FNs menneskerettskonvensjon. Og dessuten: Aldri i historien har verden sett så mange demokratier i land uttrykt med, nettopp, frie valg. Så hva er da problemet?

Maktesløshet. Har van Reybrouck bodd for lenge i et land dominert av politiske, språklige og kulturelle minefelter fordi folk i nord ikke skjønner et kløyva ord i sør, og folk i sør ikke et kløyva ord i vest? Nei. Van Reybrouck tegner et troverdig bilde av en tradisjonell vestlig tankegang som ikke lenger klarer å leve opp til sitt opprinnelige ideal. Vår tid domineres av demokratisk tretthet; folk føler seg maktesløse, noe synkende valgdeltakelse viser. Politisk engasjement i form av partimedlemskap faller stadig og ligger på rundt kun fire prosent i Vesten, med hederlig unntak av Østerrike og Norge med cirka ti prosent. Hvorfor stemme når det ikke gjør noen forskjell? Teknologi gir oss teknokrati – til folkets fortvilelse og gryende raseri. Da ropes det på sterke ledere – som ikke nødvendigvis tar fnugg av hensyn til verken valg eller parlament. Van Reybrouck appellerer fengende bredt.
Å være parlamentariker er blitt en karrierevei, slår van Reybrouck fast. Politikerne tjener ikke lenger folkets beste. Kan han ha hørt Erik Byes svirrende Facebook-video – som med artistens levende ansikt og dirrende stemme når oss langt inn i sjelen når han proklamerer: «Politikere er folkets tjenere, ikke folkets herrer. Det må de ikke glemme!» Van Reybrouck er helt enig med Erik Bye.

Utmattelse. Mens demokratiet er 3000 år gammelt, har valg bare eksistert de siste 200. Det kan derfor være litt tidlig å konkludere med annet enn at demokratiet er utmattet. Men, valg har vært en realitet tilstrekkelig lenge til at vi er blitt valgfundamentalister. Aristoteles sa i sin tid at «valg tilhører aristokratiet; lotteri tilhører demokratiet». Valg ble introdusert for å bringe et nytt, ikke-nedarvet adelskap til makten. «Vi forakter de valgte, men tilber velgerne.» «Det neste valget blir viktigere enn å oppfylle det siste.» I det hele tatt, van Reybrouck gir oss sound bites som perler på en snor: «Valg er politikerens fossile brennstoff.» Mens valg en gang ble brukt til å bygge land, er de nå kilden til demokratiets ødeleggelse. Og det er her leseren virkelig begynner å lure: Skal vi bytte ut valg med loddtrekning? Ja, er van Reybroucks svar – og vi når bokens klimaks. Men her går Mot valg dessverre, men antakelig helt nødvendig, over i læreboksjangeren. Dét er van Reybrouck nødt til når han først spenner buen.

«Politikere er folkets tjenere, ikke folkets herrer. Det må de ikke glemme!» Erik Bye

Underholdning. Men først: Startskuddet for vårt eget kommunevalg gir på mange måter van Reybrouck rett i at valg er forvandlet til underholdningsobjekter: I en trang kafé, under et lavt tak, rundt et lite bord, sto to sirkushester klare til kamp. Seerne kunne ta og føle på spenningen – og observere hvor anspent og adrenalinfylt statsministeren var der hun stirret som olmt på sin rival fra venstre side. Der stod han, kjekk og slank, men kikket stadig mer lengtende ut etter støttende blikk blant publikum. Dolly Parton og Dean Martin, ville nok van Reybrouck antydet. Lynraske verbale tirader ble parert og ripostert. Fakta spiddet og dementert. Retorikken satt så kjapt og presist fra venstre hjørne at publikum overså de 30 kiloene for mye, og blikket landet stadig oftere på to noe flekkete, fektende hender fra høyre som avledet enhver verbal oppmerksomhet. Til publikums store glede sto Sigrid – en vakker, mild og avvæpnende Synnøve Solbakken – mellom de pesende erkefiendene. Hvilket show!

Ikeamøbel. Det er disse geniale, grusomme, men fascinerende forestillingene van Reybrouck fremhever som et av tegnene på vår tids valgs fallitt. Valg domineres av rivaliserende profesjonelle eksperter i overtalelsesteknikk, skriver han, og refererer til den britiske sosiologen Collin Crouchs arbeid. Folkets valg fanges av politikerens opptreden mer enn politikkens innhold. Og det var vel ikke meningen?

Aristoteles sa i sin tid at «valg tilhører aristokratiet; lotteri tilhører demokratiet».

Valg er blitt for demokratiet det som finanssektoren er for økonomien, forsøker van Reybrouck å si: et mål i seg selv – mens det kun var ment som et redskap. Valg eksporteres nærmest som er et møbel fra Ikea; frie og riktige valg monteres på stedet, eller ved hjelp av vedlagte bruksanvisning, enten det er i Afghanistan, Irak, Sudan eller Kongo. Forfatterens respekt og avsky for folkeavstemninger er bedårende sann i sin beskrivelse: If you don’t know, say no!

Tidlig fase. Så til konseptet loddtrekning, hvor boken flater ut i en mer beskrivende sjanger. Det er synd, men viktig. For våre puritanske sinn trenger sårt konkrete bevis på at loddtrekning er en seriøs fremgangsmåte, med erfaringer fra nyere tid som kan kvantifiseres og kvalitetssjekkes. Dette gjør van Reybrouck grundig og omfattende, men til det lett kjedsommelige, sammenliknet med utgangspunktet. Beskrivelser av demokratisk nybrottsarbeid i Irland, EU og på Island fascinerer, men ender dessverre opp i tabeller og fratar boken sin originale sjarm.
Kombinasjonen av valg og loddtrekning, og forskjellige versjoner av borgerfora, gir rom for håp. Van Reybrouck klarer å åpne et stimulerende perspektiv for at demokratiet slik vi kjenner det, fortsatt er i en tidlig fase. Veldig tidlig. Og at vi har svært mye å glede oss til.


Frisvold er skribent og tidligere leder av Europabevegelsen, bosatt i Brussel.
pfrisvold@gmail.com

---
DEL