VAGINA! VULVA!

Wien: Die Jubiläumsschau viser Egon Schieles 100 år gamle kunstnerskap, der de eksplisitte nakenportrettene av kvinnen fortsatt provoserer.

Pinar Ciftci
Ciftci er skribent og skuespiller.

SCHIELE-UTSTILLING:
Die Jubiläumsschau
Kunstner: Egon Schiele
Sted: Leopold-museet i Wien, Østerrike
Varighet: 23. februar til 4. november

Hundreårsjubileet til den verdenskjente østerrikske kunstneren Egon Schiele (1890–1918) markeres med utstillingen Die Jubiläumsschau på Leopold-museet i Wiens berømte Museumsquartier, der kunstnerskapet presenteres tematisk med malerier, akvareller, tegninger, skisser, brev og fotografier. Utstillingen fungerer som en slags oppsummering av de viktigste verkene hans og viser en mangefasettert kunstner. Rekkefølgen på de forskjellige temaene i hvert rom anskueliggjør en tydelig forbindelse fra det ene temaet til det andre og sammenhengen mellom det hele.  

Det første rommet, «Egoet», inneholder selvportretter, både påkledde og nakne, i ekstreme positurer og grimaser. Selvportrettet Sittende mannsakt (Selvportrett) fra 1910 viser en 20 år gammel naken Schiele i en ekspressiv positur med armene opp og penisen i fokus. Dette er det eneste av de fem største nakenmaleriene av ham i denne serien som har overlevd. De fire andre maleriene har forsvunnet og finnes kun avbildet i svart-hvittfotografier. Dette selvportrettet ble starten på en periode med nakenmalerier – av både kvinner og barn.

Den dominerende moren

Schiele hadde et svært ambivalent forhold til moren, Marie, noe som kan være en av grunnene til at han senere i kunstnerskapet malte så mange nakne kvinner. Schiele var Maries eneste sønn, og da faren hans døde, krevde hun at Schiele skulle innta farens rolle og blant annet støtte henne økonomisk. Schiele nektet og insisterte på å beholde sin frihet og autonomi.

En ærlig fremstilling av kvinnen er akkurat det vi behøver å se mer av i det moderne Vesten.

Forholdet til moren var nært, men hennes kontrollerende og dominerende oppførsel gjorde at Schiele følte seg hemmet og hjelpeløs. Verkene Død mor, Mor og barn, Blind mor og Mor med to barn i det andre rommet fremstiller et trist og tragisk mor–sønn-forhold med amorfe farger og tydelige ansiktsuttrykk. Maleriene får en til å undres over om det lå en ufrivillig symbiose der fra Schieles side. 

Vulvaen

Idet jeg entrer det tredje rommet, som er fylt av aktmalerier av kvinner, får jeg en uggen følelse. Metoo-brillene sitter godt fast over neseroten. Schieles hjelpeløshet overfor moren ser ut til å ha gjort ham skamløs, på grensen til det aggressive og hevnlystne, i hans portrettering av jenter og kvinner. Med tegneblyanten i hånden var det han som fikk makten.

Kunsten hans utfordret tiden han levde i, og mange fant det eksplisitte i verkene hans forstyrrende. Han ble til og med arrestert i april 1912, tiltalt for å ha forført og bortført en mindreårig jente. I rettssaken som fulgte, slapp han med en advarsel, og de tre dagene i fengsel han ble idømt for å ha erotiske tegninger hengende fremme i atelieret sitt, som var tilgjengelig for barn, ble betraktet som allerede sonet etter hans 21 dager i varetekt.

Nakenportrettene av kvinnene, ofte uten ansikt, provoserer meg i disse Metoo-tider. Schieles kvinner poserer ofte liggende, med hodet bøyd eller uten hode, og med vulvaen deres som midtpunktet i bildet. Naken pike med bøyd hode fra 1918 og Pike (Akt med gult stoff) fra 1913 er eksempler på verk som gir en følelse av voyeurisme og virker nærmest fetisjistiske. Skuffet går jeg fra verk til verk, og idet jeg passerer unge menn som stirrer på maleriene med røde kinn og skamfylt kåtskap i blikket, kjenner jeg det koke innvendig. 

Jeg drar meg selv enda lenger inn i forestillingen om Schieles fantasi om kvinnen som det passive, seksuelt underkastede vesenet som bare ligger og venter på en pikk som skal trenge inn i henne. Jeg blir sint fordi jeg vet at dette kvinnesynet fremdeles eksisterer, blant annet på Hollywoods plakater av hodeløse kvinner. Men har jeg misforstått Schiele helt? Jeg tviler på min egen forestilling om kunstneren og bestemmer meg for å ta av meg de nevnte brillene. 

Så snart de er av, innser jeg at Schieles verk er usensurerte malerier av vulvaen – av nakne kvinner med brystvortene fri! Bildenes råskap slår meg som et lyn på en globalt oppvarmet sommerdag der det plutselig begynner å regne. Her er det ingen retusjering, ingen pynting på sannheten, men en ærlig fremstilling av kvinnen med sitt ubarberte kjønn! Akkurat det vi behøver å se mer av i det moderne Vesten. 

Den usensurerte kvinnen

Reklame- og filmbransjen liker å retusjere og dekke til kvinnekroppen. I pornoindustrien fremstår kvinner som glatte og hårløse objekter til glede for mannen. Flertallet bak kamera er menn – selvfølgelig. Vi har til og med idealer for «den perfekte vagina» og kirurger som alltid står klare med kniven. 

I vår tid oppfattes Schieles bilder fortsatt som provoserende av mange.

I Schieles verk er kvinnen subjektet, og «det perfekte» eksisterer ikke. Kvinnene står ofte i en unaturlig positur, og er malt fra en unaturlig vinkel, men ikke den typen «unaturlig» som kvinnene i Palmers seksualiserte undertøyskampanjer gjør, der de gliser bredt med de retusjerte, sammenpressede puppene sine og rumpa i været. Men «unaturlig» i form av «unormalt». Jeg gleder meg til den dagen det unormale igjen blir normalen, for normalen i dag provoserer meg. Majoriteten provoseres av det unormale – 100 år til og fra. 

Provoserer fortsatt

I fin-de-siècle, en epoke fylt med dramatiske endringer innenfor kunst og kultur, ble Schieles kunstverk betraktet som pornografiske. Det var først i 1918, noen måneder før han døde av spanskesyken 28 år gammel, at kunsten hans fikk en viss aksept. Men selv i vår tid oppfattes Schieles bilder fortsatt som provoserende av mange.

Vi har en lang vei å gå i kampen mot seksualisering av kvinnekroppen så lenge Schieles nakenportretter av kvinner selv i dag sensureres i land som Storbritannia og Tyskland. Kimberly Bradleys artikkel «Egon Schiele Is Still Too Racy for Some, Nearly 100 Years After His Death», publisert 10. november 2017 i The New York Times, beskriver hvordan de avbildede kvinnenes vaginaer måtte dekkes til med banneret «SORRY, 100 years old but still too daring today». 

Sosiale medier som Facebook og Instagram tillater ikke publisering av brystvorter og kjønnsorganer, mens halvnakne jenter i seksuelle positurer med et forførerisk blikk, lett tildekkede pupper og spredte bein i en stringtruse er tillatt. Vi har lover mot offentlig nakenhet i Europa; i Frankrike kan du bli straffet med opptil ett år i fengsel og bot hvis du ikke dekker til brystene og dine edlere deler (i badeområder er det derimot tillatt å være mindre påkledd).

Når det finnes oppfinnelser som ammetelt, fordi amming i offentligheten er tabu, og enkelte stater i USA til og med har gjort amming i offentligheten ulovlig, bør hele verden gå og se Schieles Jubiläumsschau på Leopold-museet i Wien. Budskapet er klart: «Slipp brystvortene og vaginaen fri!» Det er på tide.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.