Våger ikke returnere

«Å ha samboer og barn i Norge anses ikke som sterke menneskelige hensyn,» sier Utlendingsnemnda. Lyse Mabano fra Burundi risikerer å måtte forlate datteren Karyn Laura (2) i Bergen etter avslag på søknad om familiegjenforening. 

En familie sørger over tapet av den unge opposisjonsparti-aktivisten Alexander, som ble drept av politiet i Burumbura den 11. januar. FOTO: APF
Carima Tirillsdottir Heinesen
Journalist i Ny Tid (migrasjon, konflikt).

I 2007 flyktet Lyse Mabano fra Burundi og en voldelig mann som hadde deltatt i krigshandlingene, til Norge. Tilbake satt sønnen, som siden har bodd hos Mabanos foreldre. Borgerkrigen var offisielt over da Mabano søkte om opphold, og i 2010 ble hun pålagt å forlate Norge. Hun ble likevel værende, i frykt for konsekvensene av å returnere. Hun bor nå i Bergen med samboeren Nicolas og datteren Karyn Laura. Opptøyer og politisk vold har ført til at nærmere 200 000 mennesker har flyktet fra landet siden president Pierre Nkurunziza lanserte sitt kandidatur for en tredje periode våren 2015. Opposisjonen i landet mener dette er i strid med grunnloven. I desember samlet opprørerne seg i en felles kamp mot presidenten, der målet er å få ham fjernet fra makten. Burundiske myndigheter melder om 87 drepte etter angrepene på tre militærbaser i hovedstaden Bujumbura den 11. desember. Dette var ifølge organisasjonen Amnesty International den blodigste dagen i landet i fjor. «Uskyldige mennesker i Burundi blir drept av Imbonerakure, som er ungdomsfløyen i regjeringspartiet, og av landets politi. Dette er instanser som egentlig skulle ha beskyttet dem,» sier Mabano. «Det internasjonale samfunnet kjenner situasjonen godt, likevel snur de ryggen til. Drapene rammer tutsi-minoriteten i landet. Det er dramatisk, og det tenderer til folkemord», sier hun. Hun kjenner flere burundiere som har blitt deportert fra Norge de siste årene, og som nå er på flukt i nabolandene.
Samboeren og datteren er norske statsborgere, og Mabano søkte om familiegjenforening. Hun fikk avslag. Grunnen er at samboeren Nicolas, som vanligvis jobber som bilmekaniker, har vært sykemeldt. Han fyller dermed ikke inntektskravene for familiegjenforening. Saken var oppe i Oslo tingrett den 10. og 11. november, men ble stanset i seks måneder i påvente av ny søknad fra familien. I mellomtiden har Mabano fått midlertidig opphold. «Burundi står overfor sin verste krise siden borgerkrigen for ti år siden. Jeg lurer på hva Norge mener med at de forholder seg til menneskerettighetene når de sender asylsøkere til Burundi? Det foregår folkemord på tutsier i landet, og på hutuer som ikke er enig med presidenten,» sier Mabano. Foreldrene og sønnen er på flukt i nabolandet Rwanda.
Hva frykter du vil skje dersom sendes til Burundi?
«Jeg er en asylsøker som har blitt truet og forfulgt av folk fra det regjerende partiet CNDD-FDD, så konsekvensene jeg risikerer, er langt verre enn fengsel. I dette tilfellet er det bedre hvis norske myndigheter sender meg død ut av landet. Det som venter meg, er å bli torturert og drept,» sier Mabano.

Kritisk. Mabanos advokat Marianne Karlsen mener at norske utlendingsmyndigheter allerede i den tidlige vurderingen burde tatt hensyn til barnets beste i denne saken. Hun stiller seg også svært kritisk til at omgjøringsbegjæringene til Utlendingsnemnda (UNE) ble avgjort av nemndsleder alene. «Etter avslaget sendte jeg inn en omgjøringsbegjæring, som ble avgjort av nemndsleder alene. Jeg har selv sittet i UNE i flere år, og har tiltro til avgjørelser som fattes i nemnd – men ikke som fattes alene. Våre fire omgjøringsbegjæringer ble avgjort av nemndsleder alene,» sier Karlsen til Ny Tid.
Men ifølge nemndsleder i UNE, Jorunn Midthun, regnes ikke samboer og barn i Norge som sterke menneskelige hensyn når UNE behandler ankesaker. «Det å ha samboer og barn i Norge er ikke i seg selv nok til å anses som særlig sterke menneskelige hensyn,» sier Midthun til Ny Tid.
Advokat Marianne Karlsen kritiserer UNE for å ha avgjort saken med en nemndsleder alene – har du noen kommentar til dette?
«Nemndlederen som blir tildelt enkeltsaken, er den som avgjør om det skal innkalles til nemndmøte eller ikke. Hvis nemndlederen mener saken byr på vesentlige tvilsspørsmål, blir det nemndmøte,» sier Midthun, og legger til at UNE foretar fortløpende vurderinger av den generelle sikkerhetssituasjonen i Burundi, og at det ikke er noe generelt vern mot retur til landet.

«Situasjonen i Burundi er fryktelig. Vi har et regjeringsparti som ønsker å drepe sine egne innbyggere.»

Torturert. «Marcus» er politisk flyktning fra Burundi, og søkte asyl i Norge i 2008. Han har fått endelig avslag på asylsøknaden, og frykter nå at han skal bli sendt tilbake til Burundi. Han tilhører tutsi-folket, et folk som FN mener nå blir forfulgt, og frykter folkemord i landet. Store deler av familien hans har flyktet til et naboland, hvor de nå lever i en flyktningleir. «Grunnen til at jeg flyktet fra Burundi gjentar seg nå. Men norske myndigheter tror ikke på historien min,» sier «Marcus» til Ny Tid.
Han ønsker ikke å stå frem med navn i frykt for konsekvensene det kan få for familien som er igjen i Burundi, der broren allerede skal være bortført fordi han er tutsi. «Marcus» var med i hæren i landet, og ble deretter kidnappet og torturert av hutu-gruppen Palipehutu NFL, en militsgruppe som holdt liv i borgerkrigen helt frem til 2009. Denne gruppen har i dag politisk innflytelse i Burundi. Den 30. desember annonserte landets president Pierre Nkurunzizia at han kommer til å kjempe mot fredsbevarende styrker som sendes til landet. Den afrikanske union (AU) vedtok tidligere i desember å sende inn en fredsstyrke på 5000 for å beskytte sivile. «Situasjonen i Burundi er fryktelig,» sier «Marcus». «Vi har et regjeringsparti som ønsker å drepe sine egne innbyggere. Hvis du ikke støtter presidenten, må du flykte, ellers blir du torturert og drept. Det finnes flere historier om mennesker som er har blitt brakt inn til politistasjoner torturert til døde,» sier «Marcus».

Bekymret. I november i fjor uttrykte utenriksminister Børge Brende bekymring for situasjonen i Burundi, og omtalte den økende bruken av etnisk betont retorikk som svært alvorlig. Men så langt har norske utlendingsmyndigheter ikke stanset deportasjonene til landet. «Jeg er hundre prosent sikker på at myndighetene dreper meg hvis norske myndigheter deporterer meg. Hadde Norge brydd seg om situasjonen i Burundi, ville de stanset returene til landet,» sier «Marcus». «Jeg kjenner to av de som ble deportert i 2015. En av dem har allerede flyktet til et av nabolandene.»
Organisasjonen Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) mener det er problematisk at norske myndigheter tvangsreturnerer burundiske asylsøkere til hjemlandet nå som sikkerhetssituasjonen der er preget av en voldsom uro, og landet står ovenfor en usikker fremtid. «FN har uttrykt stor bekymring for situasjonen i Burundi, og advarer om et potensielt folkemord i landet. Samtidig ser vi at land som Canada har besluttet å suspendere tvangsreturer av asylsøkere til Burundi. Norske myndigheter synes ikke å ha tatt inn over seg alvoret i situasjonen,» sier rådgiver i NOAS Cecilia Sognnæs til Ny Tid. «Flere internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, herunder Amnesty International, har det siste året rapportert om vilkårlig og uproporsjonal bruk av vold av burundiske myndigheter mot sine egne borgere. Norske utlendingsmyndigheter har et ansvar for å sørge for at Norge ikke tvangsreturnerer asylsøkere til forfølgelse, og det er tvil om dette kan sies å være tilfelle i Burundi slik konflikten har eskalert det siste året,» mener hun. « NOAS skulle gjerne sett at norske utlendingsmyndigheter i større grad anvender og lytter til erfaringer og råd fra internasjonale organisasjoner, og på denne bakgrunnen suspenderer utreiseplikten til asylsøkere fra Burundi,» avslutter NOAS-rådgiveren.

---