Været, og å være

Fire japanske kunstnerikoner uttrykte i høst klimakrisen med blendende poesi. Seansen ble utført på byggeplassen til det nye Nasjonalmuseet.

Alle foto: Truls Lie

Min Tanaka er 72, og geografisk sett befinner han seg på samme sted, ved Aker Brygge, som da han sist holdt forestilling i Oslo, for 20 år siden. Den gang på Black Box teater, med et norsk-japansk ensemble som talte 14. I år er han invitert til Ultimafestivalen, et arrangementet som markerer preåpningen av vårt nye nasjonalmuseum på Vestbanen, som skal stå ferdig i 2020. Publikum får med dette mulighet til å se konturene av den fremtidige bygningen den skumringstimen forestillingen varer.

Scene with a view. Preåpningen ble en uforglemmelig kunstnerisk seanse. I regntungt vær, avbrutt av tidvise solgløtt, går publikum stille gjennom våte, sementduftende murstillaser og vanndryppende, uferdige byggverk, for anledningen bevoktet av Statbyggs eget personell, i det som snart vil utgjøre den 90 rom store museumsbygningen. Vel fremme på takterrassen åpner det seg en formidabel utsikt, som også innbyr til kontemplativ ro.

Idet butoh blir noe konkret, opphører den, som når tåken letter. 

Fumiko Nakayas tåkeskulptur, tilrettelagt av kunstneren selv og arkitektkontoret Kleihues+Schuwerk som har tegnet det nye museet, omkranser et nysgjerrig publikum.

Fra å bevege seg gjennom ulendt terreng, via traseen, opp gjennom bygget og frem til taket, stopper publikum nå opp foran det man formoder er en scene. Til cello/synth-musikk av den legendariske filmkomponisten Ryuchi Sakamoto, fra instrumenter plassert på en tilhørende, mindre scenekonstruksjon, begynner folk å knipse livlig med mobilkameraene, i retning Rådhuset.

Meteorologisk dans. Tanaka ankommer utendørsscenen, barbent og iført en gammel japansk kimono som indikerer gjenbruk. Bevegelsene hans er lette og poetiske. Danserens fragile, famlende og også litt patosfylte stil gjenspeiler seg i tåkens letthet og den sakrale musikken, med omgivelsene som en viktig del av scenebildet. Stemningen tangerer det høytidsstemte, men unngår det pompøse. Dansen er som vann – i stadig endring uten å stivne i én form.

Den iscenesatte tåken er spartansk og tilsynelatende skapt med enkle midler – likevel glir den med vitenskapelig presisjon i ett med stedets her-og-nå-meteorologi. Det kjølige kveldsværet etter ettermiddagsregnet aksentuerer en stemning hvor værpremissene allerede er gitt. Samtidig vet vi at værvarsler ofte tar feil, og at tåkeinstallasjonen derfor er
… prisgitt været slik det viser seg i øyeblikket. Dette bidrar til å gjøre opplevelsen levende. Under andre klimaforhold vil samspillet mellom den konstruerte tåken og virkelighetens vær fortone seg annerledes. Slik endrer denne vandreforestillingen seg med tid og sted.

Tåke, regn og snø. Performancekollektivet Dumb Types grunnlegger Shiro Takatani er mannen bak lyssettingen, et nøye iscenesatt lysspill der hele taket tas i bruk som kunstnerisk arena. Noen få publikummere velger å oppleve lysinstallasjonen på avstand, og omgis dermed vakkert av tåke og lys som egentlig var ment for danseren.

Min Tanaka danser på takkanten ut mot fjorden, samtidig som han nærmest er fanget der av sitt begeistrede publikum. Lyset fra bygningsplassens høye kraner går for det meste upåaktet hen for den store skare av publikum som står med ryggen til.

Neste dag, i et øde skogholt i Ekebergparken, finner åpningen av Fujiko Nakayas permanente tåkeskulptur sted. Pathfinder åpner for barns mobile lek, inn og ut av installasjonen, og publikums avslappede søndagstursamtaler som høres mellom tåkestrømmene, blir til en scenografi i stadig endring.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

2 kommentarer

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here