Været, og å være

Fire japanske kunstnerikoner uttrykte i høst klimakrisen med blendende poesi. Seansen ble utført på byggeplassen til det nye Nasjonalmuseet.

Alle foto: Truls Lie
Herstad er koreograf, danser og danseviter.

Min Tanaka er 72, og geografisk sett befinner han seg på samme sted, ved Aker Brygge, som da han sist holdt forestilling i Oslo, for 20 år siden. Den gang på Black Box teater, med et norsk-japansk ensemble som talte 14. I år er han invitert til Ultimafestivalen, et arrangementet som markerer preåpningen av vårt nye nasjonalmuseum på Vestbanen, som skal stå ferdig i 2020. Publikum får med dette mulighet til å se konturene av den fremtidige bygningen den skumringstimen forestillingen varer.

Scene with a view. Preåpningen ble en uforglemmelig kunstnerisk seanse. I regntungt vær, avbrutt av tidvise solgløtt, går publikum stille gjennom våte, sementduftende murstillaser og vanndryppende, uferdige byggverk, for anledningen bevoktet av Statbyggs eget personell, i det som snart vil utgjøre den 90 rom store museumsbygningen. Vel fremme på takterrassen åpner det seg en formidabel utsikt, som også innbyr til kontemplativ ro.

Idet butoh blir noe konkret, opphører den, som når tåken letter. 

Fumiko Nakayas tåkeskulptur, tilrettelagt av kunstneren selv og arkitektkontoret Kleihues+Schuwerk som har tegnet det nye museet, omkranser et nysgjerrig publikum.

Fra å bevege seg gjennom ulendt terreng, via traseen, opp gjennom bygget og frem til taket, stopper publikum nå opp foran det man formoder er en scene. Til cello/synth-musikk av den legendariske filmkomponisten Ryuchi Sakamoto, fra instrumenter plassert på en tilhørende, mindre scenekonstruksjon, begynner folk å knipse livlig med mobilkameraene, i retning Rådhuset.

Meteorologisk dans. Tanaka ankommer utendørsscenen, barbent og iført en gammel japansk kimono som indikerer gjenbruk. Bevegelsene hans er lette og poetiske. Danserens fragile, famlende og også litt patosfylte stil gjenspeiler seg i tåkens letthet og den sakrale musikken, med omgivelsene som en viktig del av scenebildet. Stemningen tangerer det høytidsstemte, men unngår det pompøse. Dansen er som vann – i stadig endring uten å stivne i én form.

Den iscenesatte tåken er spartansk og tilsynelatende skapt med enkle midler – likevel glir den med vitenskapelig presisjon i ett med stedets her-og-nå-meteorologi. Det kjølige kveldsværet etter ettermiddagsregnet aksentuerer en stemning hvor værpremissene allerede er gitt. Samtidig vet vi at værvarsler ofte tar feil, og at tåkeinstallasjonen derfor er
… prisgitt været slik det viser seg i øyeblikket. Dette bidrar til å gjøre opplevelsen levende. Under andre klimaforhold vil samspillet mellom den konstruerte tåken og virkelighetens vær fortone seg annerledes. Slik endrer denne vandreforestillingen seg med tid og sted.

Tåke, regn og snø. Performancekollektivet Dumb Types grunnlegger Shiro Takatani er mannen bak lyssettingen, et nøye iscenesatt lysspill der hele taket tas i bruk som kunstnerisk arena. Noen få publikummere velger å oppleve lysinstallasjonen på avstand, og omgis dermed vakkert av tåke og lys som egentlig var ment for danseren.

Min Tanaka danser på takkanten ut mot fjorden, samtidig som han nærmest er fanget der av sitt begeistrede publikum. Lyset fra bygningsplassens høye kraner går for det meste upåaktet hen for den store skare av publikum som står med ryggen til.

Neste dag, i et øde skogholt i Ekebergparken, finner åpningen av Fujiko Nakayas permanente tåkeskulptur sted. Pathfinder åpner for barns mobile lek, inn og ut av installasjonen, og publikums avslappede søndagstursamtaler som høres mellom tåkestrømmene, blir til en scenografi i stadig endring.

Det tredje i rekken av japanske innslag i norsk kulturliv i høst er Oslo Kunstforenings utstilling med bilder av blant annet kunstig fremstilte snøkrystaller. Ideen er tuftet på forskningen til Nakayas glasiologfar, utført rundt 1948. Hans film Frost Flower ble presentert under International Convention of Snow and Ice som gikk av stabelen i Oslo for hele 69 år siden. Nå er den basis for en omfattende utstilling med tittelen «Letters Sent from Heaven».

Hyperdans som metode. Det var som ledende butohdanser Min Tanaka først ble kjent. Butoh kan forklares nettopp ved at det ikke fordrer én bestemt metode, men er uten form og strategi. Idet butoh blir noe konkret opphører det, som når tåken letter. Butoh-dansens bevegelser preges mer av en fortløpende stillingtaken til de umiddelbare omgivelsene.

Tanaka omtaler selv sin kunst som hyperdans, en mulig reaksjon på at mange i dansemiljøet uten førstehåndskjennskap hverken til butohs opphavsmann Tatsumi Hijikata eller til etterkrigstidens Japan har tatt eierskap til termen.

Tanakas dans preges dels av en såkalt body weather-stil, der kroppen representerer en tilstand av skiftende meteorologi. Økologi ble faktisk tidlig en del av mesterens filosofi, der danserne blant annet skulle dyrke hver sin planteåker.

Tanakas hyperdans sier noe om vår stressede tid, både ved å speile sitt publikum og gjennom sitt søken etter mening. Dansen kunne både blitt stillestående og aggressiv, men munner isteden ut i ren poesi, med himmelen, lyset, musikken, arkitekturen og de geografiske omgivelsene som utgangspunkt.

Video kommer snart

FAKTA:

I anledning det nye Nasjonalmuseets preåpning 9.–10. september 2017 gikk fire verdenskjente japanske kunstnere sammen om en serie transdisiplinære arrangementer:

  • Ultimafestivalen 2017: a.form. Performancekunstner Fujiko Nakaya i samarbeid med komponisten Ryuichi Sakamoto, danseren Min Tanaka og lysdesigneren Shiro Takatani.
  • Oslo Kunstforening: Letters Sent from Heaven. Fujiko Nakaya. Basert på glasiolog Ukichiro Nakayas bilder av snøkrystaller.
  • Ekebergparken: Fujiko Nakaya: Pathways. Tåkeskulptur.
---
DEL