Væren og vitnet

Hans Hauge: Løgstrup, Heidegger og nazismen. Biografier, diskussioner, erindringer, polemikker og anekdoter Forlaget Multivers. Danmark

I sin bok om Heidegger og nazismen overser Hans Hauge den massive nazismefortielsen som hersket i Etterkrigs-Tyskland. 

Eivind Tjønneland

Løgstrup, Heidegger og nazismen Biografier, diskussioner, erindringer, polemikker og anekdoter Forlaget Multivers

Hans Hauge

Danmark

Den danske litteraturforsker Hans Hauge har skrevet en bok om Heidegger og den danske teologen Knud Ejler Løgstrup (1905–81) (Løgstrup, Heidegger og nazismen, Multivers, 2016). Løgstrup studerte under Heidegger på 1930-tallet og hadde mange personlige og faglige forbindelser til Tyskland, blant annet som tysk gift.

Hauge har doktorgraden på Løgstrup fra 1992 og besitter store kunnskaper om filosofi og teologi. Hans hovedsynspunkt er at hele den pågående debatten om Heideggers nazisme er en slags universitetspolitisk dekkmanøver for å styrke positivismen og neodarwinismen i humanvitenskapene. Jeg skal her konsentrere meg om Hauges apologetiske behandling av forholdet mellom Heidegger og nazismen, som har vært gjenstand for en stor internasjonal debatt etter at de såkalte Svarte heftene ble publisert i 2014–15. Her hjemme lagde tidsskriftet Vinduet nylig et temanummer om saken der blant annet Hauge selv og en av hans danske kritikere bidrar.

Metode: Troen på vitner. «Heidegger og Char blev venner. Char havde været med i modstandsbevægelsen og var også god ven med Albert Camus. Han havde åbenbart ingen problemer med Heideggers nazisme,» skriver Hauge. Skal dette være et argument mot at Heidegger var nazist? Hvor mye visste Char om det enorme materialet som nå er blitt tilgjengelig i Heideggers Gesamtausgabe? På denne lettferdige måten finner Hauge mange «vitner» som støtter hans sak.

«Vi kan vel konkludere, at Hannah Arendt ikke betragtede Heidegger som nazist. Også hun er et vidne, og vi har nu mange vidner: Løgstrup, Leisegang, Siedler, Müller, Brock og Arendt. Og Rosemarie Løgstrup. Men ikke Adorno. Jeg tror faktisk aldrig, Adorno mødte Heidegger.»

Men ut fra vanlige juridiske kriterier på vitners troverdighet, kunne man hevde at Arendt er inhabil, siden hun i en periode var Heideggers elskerinne.

«I 1951 blev han emeriteret. Der var flere andre, der skrev om Heidegger på denne tid uden at nævne hans nationalsocialistiske engagement. Det er især dem, jeg her nævner. Og det viser igen paradokset om, at det i dag er værre at have været tiltrukket af den ikke reelt eksisterende nationalsocialisme, end det var dengang, da der var reelt eksisterende nationalsocialisme.»

Hauge angriper positivismen, men har selv bare en slags anekdotisk metode for å bedømme om Heidegger var nazist eller ikke.

Dette fortolkningsparadigmet går som en rød tråd gjennom boken. Hauge overser den massive fortielsen av nazismen som hersket i gjenoppbyggingsfasen i Tyskland, da det ble lagt lokk på hvem som hadde vært nazist. Det var et ikke-tema. Giulio Ricciarellis Film Labyrinth of Lies (2014) med Alexander Fehling i hovedrollen sier noe om klimaet på 1950-tallet og i hvilken grad nazismen ble fortrengt i Tyskland. Hauge har stor oversikt over forskningslitteraturen, men nevner ikke Guido Schneebergers Nachlese zu Heidegger, som forfatteren måtte utgi for egen regning i Bern i 1962 fordi ingen forlag ville publisere den. Det var den første samling av skrifter fra Heideggers periode som nazirektor i Freiburg i 1933–34. Da idéhistorikeren Thor Inge Rørvik og undertegnede redigerte et dobbeltnummer av filosofitidsskriftet Agora om Heidegger og nazismen i 1989, fikk jeg låne et eksemplar av Schneebergers bok av filosofiprofessor Johan Fredrik Bjelke (1916–94), som hadde sonet flere år for landssvik etter krigen. I Hauges terminologi ville vel han ha vært et «vitne».

«Brock, Lévinas, Vietta, Beaufret, Bachmann, Sartre, Prenter, Habermas, Arendt, Kunz, Løgstrup, Sløk, Diderichsen, Pedersen; fælles for dem er, at de enten intet siger om Heideggers politik, eller også nævner de ham som grebet af en nationalsocialistisk raptus (Løgstrup), frygt (Sartre), afsporing (Kunz), involvering (engagement) (Brock), fejltagelse (Habermas), eller at det var Elfrides skyld (Arendt). De tolker det alle som en passivitet og ikke som en afgørelse eller beslutning. Har de forskellige en god forklaring på hans afsporing? Vel ikke rigtig.»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.