Forlag: (Danmark)
Den danske litteraturforsker Hans Hauge har skrevet en bok om Heidegger og den danske teologen Knud Ejler Løgstrup (1905–81) (Løgstrup, Heidegger og nazismen, Multivers, 2016). Løgstrup studerte under Heidegger på 1930-tallet og hadde mange personlige og faglige forbindelser til Tyskland, blant annet som tysk gift.
Hauge har doktorgraden på Løgstrup fra 1992 og besitter store kunnskaper om filosofi og teologi. Hans hovedsynspunkt er at hele den pågående debatten om Heideggers nazisme er en slags universitetspolitisk dekkmanøver for å styrke positivismen og neodarwinismen i humanvitenskapene. Jeg skal her konsentrere meg om Hauges apologetiske behandling av forholdet mellom Heidegger og nazismen, som har vært gjenstand for en stor internasjonal debatt etter at de såkalte Svarte heftene ble publisert i 2014–15. Her hjemme lagde tidsskriftet Vinduet nylig et temanummer om saken der blant annet Hauge selv og en av hans danske kritikere bidrar.
Metode: Troen på vitner. «Heidegger og Char blev venner. Char havde været med i modstandsbevægelsen og var også god ven med Albert Camus. Han havde åbenbart ingen problemer med Heideggers nazisme,» skriver Hauge. Skal dette være et argument mot at Heidegger var nazist? Hvor mye visste Char om det enorme materialet som nå er blitt tilgjengelig i Heideggers Gesamtausgabe? På denne lettferdige måten finner Hauge mange «vitner» som støtter hans sak.
«Vi kan vel konkludere, at Hannah Arendt ikke betragtede Heidegger som nazist. Også hun er et vidne, og vi har nu mange vidner: Løgstrup, Leisegang, Siedler, Müller, Brock og Arendt. Og Rosemarie Løgstrup. Men ikke Adorno. Jeg tror faktisk aldrig, Adorno mødte Heidegger.»
Men ut fra vanlige juridiske kriterier på vitners troverdighet, kunne man hevde at Arendt er inhabil, siden hun i en periode var Heideggers elskerinne.
«I 1951 blev han emeriteret. Der var flere andre, der skrev om Heidegger på denne tid uden at nævne hans nationalsocialistiske engagement. Det er især dem, jeg her nævner. Og det viser igen paradokset om, at det i dag er værre at have været tiltrukket af den ikke reelt eksisterende nationalsocialisme, end det var dengang, da der var reelt eksisterende nationalsocialisme.»
Hauge angriper positivismen, men har selv bare en slags anekdotisk metode for å bedømme om Heidegger var nazist eller ikke.
Dette fortolkningsparadigmet går som en rød tråd gjennom boken. Hauge overser den massive fortielsen av nazismen som hersket i gjenoppbyggingsfasen i Tyskland, da det ble lagt lokk på hvem som hadde vært nazist. Det var et ikke-tema. Giulio Ricciarellis Film Labyrinth of Lies (2014) med Alexander Fehling i hovedrollen sier noe om klimaet på 1950-tallet og i hvilken grad nazismen ble fortrengt i Tyskland. Hauge har stor oversikt over forskningslitteraturen, men nevner ikke Guido Schneebergers Nachlese zu Heidegger, som forfatteren måtte utgi for egen regning i Bern i 1962 fordi ingen forlag ville publisere den. Det var den første samling av skrifter fra Heideggers periode som nazirektor i Freiburg i 1933–34. Da idéhistorikeren Thor Inge Rørvik og undertegnede redigerte et dobbeltnummer av filosofitidsskriftet Agora om Heidegger og nazismen i 1989, fikk jeg låne et eksemplar av Schneebergers bok av filosofiprofessor Johan Fredrik Bjelke (1916–94), som hadde sonet flere år for landssvik etter krigen. I Hauges terminologi ville vel han ha vært et «vitne».
«Brock, Lévinas, Vietta, Beaufret, Bachmann, Sartre, Prenter, Habermas, Arendt, Kunz, Løgstrup, Sløk, Diderichsen, Pedersen; fælles for dem er, at de enten intet siger om Heideggers politik, eller også nævner de ham som grebet af en nationalsocialistisk raptus (Løgstrup), frygt (Sartre), afsporing (Kunz), involvering (engagement) (Brock), fejltagelse (Habermas), eller at det var Elfrides skyld (Arendt). De tolker det alle som en passivitet og ikke som en afgørelse eller beslutning. Har de forskellige en god forklaring på hans afsporing? Vel ikke rigtig.»
Selvmotsigende. Hauge angriper positivismen, men har selv bare en slags anekdotisk metode for å bedømme om Heidegger var nazist eller ikke. Positivismekritikk består ikke i å være mot fakta, men undersøker den konteksten som fakta blir til innenfor – hvordan et «faktum» blir skapt. At fakta må tolkes, betyr ikke at de kan neglisjeres. «Tekster kan læses på utallige måder, men kun på én måde ad gangen. Nazisme eller ej? Det kan ikke afgøres ved at læse tekster, men det afgøres ene og alene af det fortolkningsfællesskab, man tilfældigvis tilhører,» skriver Hauge. En slik tankegang underminerer humanioras legitimitet: Tilhørighet og sektdannelse trer i stedet for intellektuell debatt og akademiske kriterier. Positivismekritikken må ikke utarte til flukt fra empirien! Å neglisjere kildekritikken slik Hauge gjør, er ingen god reklame for humanvitenskapene. At en rekke personer ikke nevner Heideggers nazitilknytning, beviser ikke noe som helst.
Er Heidegger tilgitt eller uskyldig?
«Jeg har en ikke særlig original delforklaring på, hvorfor det var blevet sådan omkring 1950, at man ikke omtalte Heideggers nazisme. Det skyldes den kolde krig, og den muliggjorde genansættelsen af de fleste gamle nazister, der vendte tilbage efter en afnazificeringsproces. Hvem skulle ellers undervise?»
Her angir Hauge selv nøkkelen til at nazismen ikke ble omtalt. Iakttakelsen motsier Hauges egen ugjennomtenkte metode – allikevel får det ingen konsekvenser for hans forsøk på å redde Heidegger ved hjelp av «vitner». Og hva er det de egentlig bevitner? «Paul Celan tilhører nu rækken af vidner, der ikke anklagede Heidegger eller forlangte en undskyldning.» Er dette et belegg for at Heidegger er tilgitt eller at han er uskyldig?
Hauge får et stort problem med Løgstrup, som skrev en kronikk i Dagens Nyheder i 1936 der han kalte Heidegger for nazismens filosof (første del av kronikken er tilgjengelig på nettet i engelsk oversettelse). «Hvorfor insisterer Løgstrup på at kalde Heidegger nazismens filosof, når nu der ikke var ret mange, der mente, det var tilfældet i 1930’erne?» Det klarer Hauge egentlig ikke å gi et svar på. Og det underminerer jo også Løgstrup som et «sannhetsvitne» når han i andre sammenhenger ikke nevner at Heidegger er nazist. Hauge mangler dessverre en gjennomtenkt idéhistorisk eller ideologikritisk metode for å håndtere forbindelsen mellom Heidegger og nazismen.
Positivismekritikken må ikke utarte til flukt fra empirien!
Heideggers (manglende) etikk. «Det er gentagne gange blevet sagt om Heidegger, at han ingen etik havde. Han var uden sans for andethed (Lévinas). Fordi han ingen etik havde, kunne han ikke modstå nazismen. Det er en håbløs kritik.» For man kunne godt bli nazist selv om man hadde en etikk, fortsetter Hauge. Her avbrytes resonnementet for raskt. I Brev om humanismen bestemmer Heidegger etikk ved hjelp av det greske ordet ethos, som kan bety «oppholdssted». Å være etisk for Heidegger, betyr å oppholde seg «i nærheten av Væren». Men problemet er jo at Væren åpenbarer seg på uforutsigelige måter, og da Heidegger støtter Hitler og utmeldelsen av Folkeforbundet i 1933 (som Hauge flere steder sammenlikner med Brexit), begrunner han dette med at «Føreren har gitt det tyske folket muligheten til å velge sin egen tilværelse». Avgjørelsen «strekker seg til den ytterste grense for vårt folks tilværelse (Dasein). Og hva er denne grensen? Den består i den opprinnelige fordringen til all Væren (Urforderung alles Seins), at den redder unna og beholder sitt eget vesen». Her er ett av mange eksempler på forholdet mellom nærheten til Væren – som Heidegger gjentar som et mantra i de svarte heftene – og det politiske feltet. Drøftingen av forholdet mellom politikk og fundamentalontologi er på det nærmeste fraværende i Hauges bok, selv om han nevner Bourdieus lille bok om Heideggers politiske ontologi. Filosofen Nils Gilje skriver i Nytt Norsk Tidsskrift (2015): «Heidegger inntok […] en paradoksal posisjon. Jo mer kritisk han ble til nasjonalsosialismen, jo mer fremtredende ble hans filosofiske antisemittisme.» De svarte heftene gir inntrykk av at Heidegger mener å forsvare en autentisk form for nasjonalsosialisme, mens den seirende nasjonalsosialistiske Weltanschauung (verdensanskuelse, red.anm.) av Heidegger betraktes som vulgær og filosofisk naiv. Hauge skjærer utenom dette problemet.
Hauge er ute i mange ærender i denne boken – litt for mange. Hvorfor denne angsten for positivisme og darwinisme? Som mange av dens kritikere har Hauge et uklart begrep om positivisme. Positivismen er en bred kulturell bevegelse i siste halvdel av det 19. århundre, mens Carnap og Wienerkretsens logiske positivisme i mellomkrigstiden representerer en mye smalere erkjennelsesteoretisk plattform. Når det gjelder darwinismen og evolusjonismen, blir man slått av den filosofiske naiviteten til mange som eksperimenterte med disse ideene på slutten av 1800-tallet, blant annet vår egen Henrik Ibsen. Da Georg Brandes anmeldte Ibsens Gengangere, trakk han frem likheten med Karl Gjellerups darwinistiske og evolusjonistiske avhandling Arvelighed og moral (1881), som i sin totale determinisme benektet menneskelig frihet og mente dette var en fiksjon på linje med en varulv. Gjellerup fikk Nobelprisen i litteratur i 1917.
Jeg har ennå til gode å treffe en dansk litteraturforsker som har lest denne boken. Diskusjonen om Darwin går 150 år tilbake i tid og har – enten vi liker det eller ikke – allerede hatt massive nedslag i humanvitenskapene og deres forskningsobjekter. Her er det et stort felt som krever historiske, tverrfaglige kunnskaper, fortolkningskunst og refleksjon når det gjelder etikk og historie- og vitenskapsfilosofi. Hvorfor ikke heller åpne opp for og styre dette feltet enn å gnure på den sene Heideggers uforståelige språklige nyskapninger? Heidegger kan ikke redde forfallet ved europeiske universiteter i kjølvannet av Bologna-prosessen. Er det ikke i stedet snart på tide med en Boloxit?
Hans Hauge har allerede fått kritikk av danske anmeldere for at Løgstrup, Heidegger og nazismen er kaotisk. Forfatteren fremstår som en hyggelig og kunnskapsrik mann med stor fortellerglede og imponerende personalhistoriske kunnskaper om dansk filosofi og teologi. Hauges bok burde utvides og revideres til et flerbindsverk om disse fagenes historie i Danmark og deres innflytelse de siste hundre år. Ideenes innhold måtte da tydeliggjøres bedre. Med en strengere forlagsredaktør kunne Hauge bli en reell motvekt mot det forfallet på universitetene han på en misforstått måte ser seg nødt til å bruke nazisten Heidegger for å bekjempe.
