Nylig meldte The Guardian at kommunistpartiets sentralkomité planlegger en ny økonomisk sone 100 km sørvest for Beijing – Xiongan New Area, et byområde som vil bli nesten tre ganger så stort som New York. En flunkende ny kinesisk megaby er med andre ord på gang. Og som Yan Lianke poengterer i etterordet til romanen The Explosion Chronicles, er det ingen steder der skillet mellom virkelighet og fiksjon er mer utydelig enn i dagens Kina: «As the entire world stares incredulously at contemporary China’s miraculous transformation, the nation’s authors feel they have reached a point where literature can no longer reflect reality.» Dette problemet gjelder ikke bare for kinesiske forfattere, sier han: Skribenter over hele kloden ville slite med å gjenskape det som nå skjer i Kina på en troverdig måte.
Liankes løsning på problemet er det han kaller mytorealisme, en litterær skrivepraksis der man bruker en rekke nyskapende teknikker for å avsløre og vise en ellers usynlig dimensjon under den fattbare virkeligheten. Dette virker både selvfølgelig og samtidig nokså pretensiøst – for det å avsløre og vise frem skjulte dimensjoner er vel det alle gode og viktige romaner gjør.
Teorien får litt mer substans når Lianke viser til Kafka (særlig Forvandlingen) og Gabriel García Márquez’ magiske realisme som to viktige forutsetninger for mytorealismen. Men best belegg for teorien finner man i Liankes foreliggende roman. Den handler om Kinas pågående forvandling, som utspiller seg tilsynelatende på sparket og uten noen klar plan, men likevel grundig, dyptloddende og med en ekstrem effektivitet.
Byen er både et livgivende, dynamisk fenomen og en truende, destruktiv kraft, et mirakel som balanserer mellom suksess og fiasko, triumf og undergang.
Blandet stil. Utgangspunktet er landsbyen Explosion oppe i Baloufjellene i Henanprovinsen, en region forfatteren har lagt handlingen for flere av sine romaner til. Etter århundrer med dynastier og regimer som kommer og går, overlever den lille landsbyen også utrenskningene under Mao Zedongs kulturrevolusjon på 1960- og -70-tallet. Deretter tar den del i Deng Xiaopings store reformer og moderniseringer innen industri og økonomi utover 1980- og -90-tallet, noe som etter hvert forvandler det lille stedet til en pulserende ansamling av storbyer, en såkalt megalopolis. Og som navnet antyder er Explosion både et livgivende, dynamisk fenomen og en truende, destruktiv kraft, et slags sosialt mirakel som balanserer på kanten mellom suksess og fiasko, triumf og undergang.
Det lille stedet er delt mellom tre klaner: den ledende Kong-familien og Zhu- og Chen-familien. Klanleder Kong Dongde ber Kong Mianling og de tre andre sønnene om å dra ut og søke lykken. Og mens brødrene hans reiser langt vekk, kommer Kong Miangling etter en tid tilbake til Explosion der han møter og gifter seg med Zhu Ying, datter av Zhu-klanens familieoverhode og en kvinne med minst like store ambisjoner som ham.
Her spiller Lianke ut sin versjon av mytorealismen: Fedre utfordrer sønner til å dra ut og møte den store verden; ambisjoner og drømmer realiseres; et par fra to rivaliserende klaner inngår en union og konsoliderer makten. Klassisk mytestoff, med andre ord. Samtidig er det en kjensgjerning at flere hundre millioner unge faktisk har flyttet fra tradisjonelle jordbruksbygder og inn til de store metropolene for å søke lykken, det vil si: suksess og rikdom.
Oversetteren Carlos Rojas påpeker i forordet at Liankes fortellermodell baserer seg på to tradisjoner. Den ene stammer fra fra Siam Quian som skrev ned den første historiske oversikten over keiserdynastiene i det første århundret f.Kr. og den andre er det man kan kalle «lokale historikker» (local gazetteers). Disse fantes i tusentall rundt om i Kina og ble skrevet ned av embetsmenn og adelsfolk. De inneholdt stoff om lokalt kjente personer, hendelser, anekdoter og sladder. Man kan tolke bruken av disse modellene som et satirisk forsøk på å gi romanen en slags kvasioffisiell godkjennelse fra kommunistpartiet, det samme partiet som ofte bannlyser Liankes verker og tvinger ham til å publisere i Hong Kong, Singapore eller Taiwan.
Alt dreier seg om penger i dagens Kina, ingen slipper unna, alle blir korrumpert, smittet, infisert – også forfattere, kunstnere, intellektuelle og opposisjonelle.
Mammon. Lianke bruker også satiren på andre måter. Velstanden og rikdommen i Explosion begynte opprinnelig ved at man stjal varer fra forbipasserende tog, og så solgte varene videre. De lutfattige innbyggerne hoppet på togene i fart og lempet ned kull og varer, og mange ble drept da de hoppet av igjen. Landsbylederen Kong Mingliang gir disse ofrene status som helter og martyrer, og han trøster de sørgende slektningene ved å la bygge store, prangende monumenter over de døde, mens han samtidig lover at både velstanden og rikdommen nærmer seg for alle sammen. Zhu Ying, som først er hans erklærte rival om makten og som han senere gifter seg med, drar inn til storbyen, prostituerer seg og legger seg opp penger. Når hun kommer tilbake til Explosion lokker hun de lokale jentene til å gjøre det samme. Med tiden blir hun en søkkrik eier av Explosions mest lukrative bordell, dit partitopper, embetsmenn og rike utenlandske investorer trekker i hopetall. Og pengene som Kong Miangling, Zhu Ying og etter hvert mange andre håver inn på ymse tvilsomme prosjekter, spyttes i stadig større mengder inn i valgkamper, smøring og forskjellige typer korrupsjon.
Penger er drivkraften, penger kan kjøpe og fikse alt, og både Yan Lianke og hans kollega Yu Hua sier i intervjuer at alt dreier seg om penger i dagens Kina, at ingen slipper unna, at alle på en eller annen måte blir korrumpert, smittet, infisert, også forfattere, kunstnere, intellektuelle og opposisjonelle. Når Lianke forteller om dette, virker det som om han egentlig snakker om en slags allmektig og omnipresent guddom, noe som er ganske ironisk når man tenker på den religiøse kulten som eksisterte rundt antikapitalisten Mao Zedong for bare noen tiår siden.
Som i tidligere bøker vever Lianke inn lyriske symboler og surrealistiske sekvenser i fortellingen, og han bruker gjerne tradisjonelle kinesiske metaforer i disse partiene: årstidene, værskiftene, dyr, farger, planter – og ikke minst blomster. De har som oftest en slags transformativ funksjon: De forvandler smerte, faenskap og død til skjønnhet og harmoni, ro og balanse. En av de mest groteske eksemplene i boken er der Kong Mianglang bestemmer seg for å imponere makteliten i Beijing, og lover å bygge verdens største flyplass på en uke. Hans bror, generalen Kong Mingyao, tar på seg oppgaven, og sier han trenger 5000 ben og 10 000 fingre for å utføre mirakeljobben. Og fingre og tær blir amputert og lagt ned i jorden på anleggsområdet, og ut av blod og bein vokser både rullebane, terminal og flytårn – på bare fire dager. Denne kombinasjonen av forvandling à la Kafka, magisk realisme og ikke minst fremvisningen av de nærmest ufattelige menneskelige omkostningene som ligger bak utviklingen og moderniseringen av Kina, er et briljant eksempel på Liankes mytorealisme. Det siste elementet er den såkalte usynlige dimensjonen som Lianke vil lokke frem ved å sprenge glansbildet som makthaverne (les: kommunistpartiet) presenterer for omverdenen.
Regimekritikk. Slik jeg ser det, dreier mytorealismen seg også om definisjonsmakt. I Kina ligger denne tradisjonelt hos kommunistpartiet, derfor kan man godt se på Lianke som en slags rebell. Han påpeker galskapen og grådigheten som ligger bak de stadig nye storbyprosjektene (som Xiangon New Area). Og «megalopolis» minner jo også om «megalomani», stormannsgalskap, et karaktertrekk som man finner hos både Kong Mianglang, Kong Miangyao, Zhu Ying og flere andre i fortellingen. På en måte kan man tolke disse romanfigurene som en ny sort arketyper: De representerer en mentalitet som river ned alt som står i veien for dem, det som ikke gir stor og rask profitt, det man forbinder med utdaterte verdier og skikker. Lianke tar tak i litt av dette ved å benytte seg av tradisjonelle og velkjente fortellermodeller, noe som mange kinesiske lesere sikkert har sansen for. Kanskje tolker de det også som et tegn på subtil motstand og kritikk mot både galskapen, grådigheten og ikke minst regimet som står bak utviklingen, det samme regimet som forbyr både Lianke og andre kunstnere å vise frem hverken e sine i Kina.
Dypest sett er det den diktatoriske ettpartistaten som stimulerer mytorealismen, man kunne nesten si at de har opphavsrettighetene til den – fordi de eier definisjonsmakten over språket, selv om bøker som The Explosion Chronicles på en subtil måte klarer å overbevise meg om det motsatte.
