Leder: Utvidet ansvar

Det er ikke bare statlige selskaper som trenger å være bevisst sitt samfunnsansvar. Pressen står i fremste rekke.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

23. januar la regjeringen fram sin stortingsmelding nummer 10, «Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi». I løpet av mai er det så meningen at den skal opp i Stortinget for endelig drøftelse og avgjørelse.

Det er en viktig melding. Både klima- og finanskrisa har de siste månedene økt mulighetene for at etiske og solidariske verdier kan bli tatt på alvor i en større andel av befolkningen.
Corporate Social Responsibility (CSR) har en stund nå vært et sentralt begrep i internasjonal handel og vandel. På norsk kan vi oversette det med næringslivets eller bedrifters samfunnsansvar. Det sentrale blir hvilket ansvar bedrifter bør påta seg for mennesker, samfunn og miljø som påvirkes av det man driver med.

Og det er åpenbart at det ikke lenger bare bør være bunnlinja som er avgjørende for en virksomhet. Ikke bare fordi det er vår menneskelige og etiske plikt å forhindre at andres død blir til vårt eget brød. Det er rimelig å anta at det i årene framover også blir mer, eller mest, økonomisk lønnsomt å satse på rettferdig, etisk og miljøvennlig handel.

Spørsmålet er om man også bør vurdere å utvide samfunnsansvaret til å gjelde mer enn ren handel. På en mediekonferanse tirsdag lanserte kommunikasjonssjef Ingeborg Grimsmo fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) en enda mer radikal tanke: At også mediene vurderes ut ifra sitt samfunnsansvar, den rollen de spiller i det virkelige liv.

Internasjonalt sett er tanken ikke ny. I England har de i åtte år nå hatt et CSR-forum for mediene. Men i norsk sammenheng vil nok en slik etisk vurdering av den fjerde, eller eventuelt andre, statsmakt bli oppfattet som svært kontroversielt.

På tirsdagens Diversity in the media-konferanse, arrangert av Antirasistisk Senter, satte hun opp tre ønsker overfor de mektige mediene: At rekrutteringen blir mer etnisk og kjønnsmessig likestilt, inkludert i ledelsen. At man er sitt samfunnsansvar bevisst. Og at nettmediene gjør noe med de ukontrollerte nettdebattene som nå går på helsa løs for de som rammes av hets.

Nå kan man lett neglisjere ombudets ønsker. Se på det som kontroll og det som verre er. Men det fikk økt aktualitet etter at medieforsker Elisabeth Eide rett etterpå kunne legge fram forskning som indikerer at dagens journalistiske normer, med sin presentasjon av et større «vi» og et ditto fiendebilde, kan være en større trussel enn høyreekstremistisk rasisme. Man sier gjerne at norske journalister stemmer til venstre. Men det som er mer interessant er hvorvidt tabloidjournalistikken som sådan driver leserne, titterne og samfunnet som sådan mot et mer populistisk høyre?

Eide stiller spørsmålet om ikke mediene og de høyreekstreme inngår i en uuttalt allianse. Det er et ubehagelig spørsmål, som dessverre ikke har fått minsket aktualitet de siste ukene.
Det er i et slikt perspektiv interessant å se på regjeringens oppfordring: Nemlig om man «respekterer grunnleggende menneskerettigheter i all sin virksomhet, herunder barns, kvinners og urfolks rettigheter, slik de framkommer i internasjonale konvensjoner».

Spørsmålet er om, eller hvordan, CSR kan innføres også overfor i mediene, eventuelt i alle bedrifter. Det er i det minste verdt en seriøs diskusjon, også før Stortingets behandling, slik ombudet foreslår.
I slutten av april kan Norsk Redaktørforening komme til å vedta en vedtektsendring som ville vært lovstridig dersom det var et ASA som gjorde det samme på sin generalforsamling, har Synnøve Skeie Fosse i Forum for kvinner i ledelse påpekt. NR vil nemlig ikke garantere at minst fire av ni medlemmer i styret blir kvinner, slik at ASA-regelen om minst 40 prosent kvinner følges.

På tirsdagens konferanse ble Grimsmo utfordret til å ta tak i saken og advare norske redaktører mot å være dårligere enn de bedrifter de selv skal vokte. Den utfordringen burde Likestillingsombudet ta.

---
DEL