Utstøtt fra de godes selskap

«Å forlate Arbeiderpartiet er som å forlate Jehovas vitner,» uttaler en sentral Ap-politiker. Du blir lett ønsket velkommen, men du får Judas-stemplet dersom du kommer på bedre tanker.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sekt. Det følgende bør ikke leses som en støtteerklæring til Bjarne Håkon Hanssens nye virke som PR-rådgiver. Det bør heller ikke leses som en kritikk av regjeringens linje i den betente barnehage-striden.

Derimot bør dette leses som en analyse av de sosiale mekanismer som slår inn når noen forlater en gruppe og følger sine egne veier, på tvers av gamle sannheter og lojalitetsbånd.

Politiske partier er som alle andre kollektiver preget av en sterk gruppeidentitet som gjør det krevende å bryte ut av folden. I Norge har medlemmer av sektlignende partier som AKP(m-l) berettet om hvor vanskelig det var å hoppe av: Man ble vurdert som en sviker, en som ga etter for sin (sic!) borgerlige side. Resultatet kunne være sosial utfrysing og brutte vennskap, også innenfor familier.

Verst var det for dem som åpent fortalte om de høyst problematiske sidene ved både politikken og de interne, sosiale mekanismene i partiet. Blant disse var et tidligere sentralkomitémedlem som på begynnelsen av 1980-tallet offentlig gikk ut mot partiet og fikk et Emmanuel Goldstein-stempel, for å dra parallellen til George Orwells roman «1984».

Trosfornekterne stemples

Lik Goldstein-figuren hos Orwell ble vedkommende et sosialt konstituerende hatobjekt internt i AKP. Den dag i dag lever de sterkt negative historiene om renegaten («trosfornekter», fra latin, red. anm.) i beste velgående, også blant dem som undertiden forlot partiet og tok et oppgjør med sin politiske fortid.

AKP var et særskilt tilfelle, og ledelsen trengte gjerne sterke fiendebilder for å kunne legitimere sin egen autoritære posisjon innad. Men lignende mekanismer finnes også i de «normale» partiene. Jeg traff nylig en tidligere mangeårig tillitsvalgt i Arbeiderpartiet, og vedkommende la ikke noe imellom da jeg ba ham forklare hvorfor en av sommerens store snakkiser her hjemme – «Bjarne Håkon Hanssen-saken» – skapte så mye aggresjon blant mange Ap-politikere:

«Å forlate Ap er som å forlate Jehovas vitner. Ap er som en sekt.»

Deretter kom en lengre tirade om at gamle kamerater som på en eller annen måte bryter med «sine egne», blir dolket i ryggen og forsøkt brennmerket. «Dette», sa han, «forklarer de urimelige dimensjonene Bjarne Håkon-saken har fått».

Det er en kjent sak i det politiske miljøet at Bjarne Håkon Hanssen ved flere anledninger har gjort seg upopulær i visse Ap-miljøer. Han har tenkt høyt om svært kontroversielle temaer, ikke minst i spørsmålet om heroinbehandling av tunge narkomane, og han har valgt å være åpen der andre har holdt igjen.

Stoltenberg godkjente

Særlig i sine siste år som topp-politiker la han seg ut med miljøer og enkeltpersoner i partiet, ofte fordi han etter sigende ikke orket å ta taktiske hensyn. Dette skal ha vært noe av grunnen til at den resultatorienterte og pragmatiske Hanssen, svært overraskende for mange, tok farvel med politikken etter valget i fjor.

En sentral Ap-politiker på Stortinget bekrefter inntrykket av at Hanssen-saken fikk en ekstra dimensjon på grunn av «gammelt agg» mot nordtrønderen, som i en årrekke var en av Jens Stoltenbergs mest betrodde medarbeidere. Det at han valgte å gå over til PR-bransjen, var for noen nærmest en logisk konsekvens for en mann som har vært i ideologisk drift over lengre tid.

Men selv om det er en viss skepsis mot PR-bransjen i Ap, er det påfallende hvor mange unge og eldre Ap-ere, på tvers av gamle fløyskiller, som har gått til pent betalte jobber i bransjen uten særlige mishagsytringer fra partikolleger. Hanssens overgang var selvsagt spektakulær i norsk sammenheng, men den tidligere helseministeren har vært nøye med å følge alle karantene- og saksforbudsregler, noe han blir respektert for i partikretser der han fortsatt har en høy stjerne.

Det er også liten tvil om at statsministeren har «godkjent» Hanssens karrierevalg, og at han holder muligheten åpen for å hanke ham inn igjen ved en senere regjeringsanledning, slik VGs Eirik Mosveen ymtet frampå om i en bred kommentarartikkel tidligere i sommer.

Men om det skjer, vil Stoltenberg møte motstand internt. Hanssen er en overløper, hviskes det i enkelte kroker. Tas han inn i varmen igjen, er det å regne som et svik mot Arbeiderpartiets ideologiske plattform. For Hanssen har fått høyrestempelet, og lite er mer stigmatiserende blant partiene på venstresiden, selv i et Ap der det i dag er uttalt doxa at det lenge konstituerende skillet mellom en høyre- og en venstrefløy tilhører fortiden til.

Enkelt av Arne Strand

Mange av oss har opplevd å komme på kant med tidligere meningsfeller og arbeidskamerater. Det er tøft å oppleve å bli beskyldt for ting man selv ikke kjenner seg igjen i. Av og til har man selv skylden for at det kommer skjevt ut, men alle sosiale grupper har sektelementer ved seg, og det er lett å bruke stempelputen mot den som føler trang til å bryte ut av folden.

Likevel skal det ikke i denne spesielle saken underslås at avsløringen av at Hanssen jobbet for det private barnehageselskapet Espira var tung å svelge for en del Ap-folk. Om en tidligere Høyre-statsråd hadde rådgitt en aktør som var mot skatteletter, ville det nok blitt en del halloi også blant ellers PR-vennlige høyrefolk. Samtidig må barnehagesaken regnes som en SV-seier, og det er mye murring mot regjeringens utbytteregler innad i Arbeiderpartiet.

Det er nok for enkelt når Dagsavisens redaktør Arne Strand beskriver denne saken som en klassisk høyre-venstre-strid. I Ap blir tungt ladde ord som «Chavez-politikk» brukt om regjeringens påståtte «svik» mot de private barnehagene, så siste ord er nok ikke sagt i saken, som nå er ute på

høring.

En utmerket fiende

Livet på politikkens tinder er tøft og skal være tøft. Det er interessant å se politikere som klager over pressens fokus på «spillet», vie det samme spillet betydelig plass når de snekrer sammen sine memoarer. Tidligere stortingspolitiker Einar Førde uttalte en gang at «hvordan skal vi få folk til å respektere politikere når selve kjennetegnet på politisk arbeid – maktkamp – blir gjort til noe snuskete?»

Men maktkampen, spillet, handler også om personlige relasjoner, gruppemekanismer og oss og dem». Når noen, som Bjarne Håkon Hanssen, bryter med flokken og går over til det enkelte ennå ser på som fienden, kan gamle feider og oppmagasinert agg komme opp til overflaten og brukes for det det er verdt.

Derfor har en prinsipielt meget interessant sak kommet til å dreie seg mer om Bjarne Håkon Hanssen enn selve den politiske problemstillingen. Han har vist seg som en utmerket fiende for dem som vil holde orden i rekkene – i den politiske sekten.

Hans Petter Sjøli er historiker, journalist og forfatter. Fra og med 13. august vil hans politiske analyser kunne leses i Ny tid ukentlig.

---
DEL