Utroverdig DiCaprio

BEFORE THE FLOOD. Regi: Fisher Stevens.

Melodramatisk musikk, National Geographic-stil og en Hollywood-kjendis er ikke nok til å lage en god dokumentar om klimaendringer.

BEFORE THE FLOOD. 

Fisher Stevens.

Den beste scenen i Før syndfloden er når den indiske miljøaktivisten Sunita Narain overrumpler Leonardo DiCaprio. DiCaprio er både filmens kommentator og produsent, og har nettopp vist rystende bilder av indere som skyfler kull ut fra et dagbrudd i en kullgruve, og beskrevet hvordan et stort antall indere er avhengige av kull som kilde til forurensende energi. «Men hvis det var så lett å gå over til solenergi – hvorfor har ikke USA gjort det?» spør Narain. Til det trekker DiCaprio på skuldrene og nikker ydmykt.

I motsetning til DiCaprio er Narain ekte vare. Hun er en grasrotaktivist som er pålitelig og troverdig fordi hun har en nyansert og balansert forståelse av dilemmaene knyttet til kampen mot klimaendringene. (Se forresten bloggen hennes: http://www.downtoearth.org.in/blogger/sunita-narain-3.) Hun er heller ikke redd for å konfrontere en intervjuer, selv om han tilfeldigvis er en verdenskjent Hollywood-skuespiller.

Før syndfloden brisker seg med Oscar-vinneren DiCaprio som stjernen i filmen, men for meg er DiCaprio mer en belastning enn en ressurs. Han er ikke troverdig som intervjuer/journalist/kommentator, og måten han utnytter kjendisstatusen på for å skaffe seg adgang til intervjuobjektene og trekke seere, viser en latmannsholdning til dokumentarfilmfaget. Hvor kjekk og pen DiCaprio enn måtte være – han kan ikke erstatte vanlige folk med virkelige livshistorier om hvordan de rammes av klimaendringene, eller inspirerende historier fortalt av nytenkende personer.

Lite utfordrende. Det filmen byr på, er en slags reise verden rundt der DiCaprios blikk observerer – gjerne fra et fly høyt oppe – en stor mengde industriaktiviteter som forårsaker klimaendringer, som igjen truer Jordens fremtid. DiCaprio viser oss regnskoger og habitater for orangutanger og tigre i Indsonesia som ødelegges til fordel for palmeoljeplantasjer som leverer råstoff til produksjon av ferdigmat; øyer i det sørlige Stillehavet og boligområder i Florida som står i fare for å bli vasket vekk; oljesandprosjekter i nordre Alberta som utgjør Canadas viktigste kilde til global oppvarming; isbreer som forsvinner på Grønland, og CO2-effekten av kjøttproduksjon.

I tillegg til disse bildene – alt filmet i samsvar med National Geographics strenge krav til kvalitet og akkompagnert av melodramatisk musikk à la Hollywood – får vi scener der DiCaprio omgås verdensledere og intervjuer eksperter som polarklimatologen Jason Box, matematikeren Gidon Eshel og National Geographics egen Enric Sala.

DiCaprio utfordrer ikke utsagnene til noen av intervjuobjektene. Han bare ser på dem og responderer med banale uttrykk som: «Virkelig? Det er interessant … Forbløffende.» Det fremstår som mildest talt ironisk og ganske avslørende at han tidlig i filmen nevner at han er en skuespiller «som tjener til livets opphold ved å late som».

Egne rasjonaliseringer. Ettersom DiCaprio ikke gjør noe forsøk på å få frem den andre siden av saken, er det vanskelig å akseptere informasjon som blir presentert som om den var en evangelisk sannhet. Når DiCaprio faktisk viser til folk som kan tenkes å være uenige med ham, gjør han det på en overfladisk måte uten å gi dem muligheten til å argumentere for sine syn. Han viser ganske enkelt korte snutter fra Fox News av politikere han hevder er i lomma på selskaper som Shell og Exxon. Dette kan gjerne være sant, men hvorfor er DiCaprio redd for å møte dem? Hva med å la tilskueren avgjøre selv?

Hvor kjekk og pen DiCaprio enn måtte være – han kan ikke erstatte vanlige folk med virkelige livshistorier om hvordan de rammes av klimaendringene.

Som Sunita Narain antyder, er det noen reelle dilemmaer her. Forventer vi virkelig at folk i land som India, med kull som sin eneste tilgjengelige energikilde, skal vente til de får installert sol- og vindkraftteknologi i landsbyen sin?

Svaret er selvsagt aldri så lite komplisert, og det burde DiCaprio vite ut fra sin egen livsstil. Han nevner ikke i filmen at han er blitt angrepet for sin hyppige bruk av privat jetfly; pressen har skrevet om hvordan han i en seksukersperiode brukte privat jetfly seks ganger.

Miljøanalytikeren Robert Rapier har ifølge The Telegraph uttalt at DiCaprios livsstil «reduserer hans autoritet til å preke for andre om å minske CO2-utslippene sine». Og Rapier fortsatte: «Han viser nøyaktig hvorfor forbruket vårt av fossilt drivstoff fortsetter å øke. Det er fordi alle liker kombinasjonen av pris og bekvemmelighet det tilbyr. Alternativene krever vanligvis en eller annen form for offer.» Han sa også at DiCaprios hektiske hverdag ikke er noen unnskyldning. «Alle sier ‘jeg har gode grunner til å forbruke det jeg forbruker’. Akkurat samme rasjonalisering gjelder for milliarder av mennesker.»

Overvurdert kjendismakt. Før syndfloden presenterer et solid knippe årsaker til å støtte aktiviteter som beskytter miljøet. For folk som ikke kjenner noe særlig til temaet, er det mye nyttig informasjon å få med seg her. Men for de av oss som allerede er overbevist om at det er nødvendig å gjøre noe, er det ikke mye nytt eller noe som kan hjelpe oss i vår individuelle eller kollektive kamp. Og for dem som ikke tror at klimaendringer er et presserende og livstruende problem, gjør det neppe noen forskjell at Leonardo DiCaprio sier at de er det.

Bruken av kjendiser er noe dokumentarfilmskapere burde være varsomme med å basere seg på. Å finne en overbevisende måte å fortelle en historie på er, når det kommer til stykket, langt viktigere enn å finne en berømt person til å fortelle historien.

Vi har sett grensene for kjendismakt i andre sammenhenger også: En lang rekke amerikanske berømtheter, inkludert Leonardo DiCaprio selv, stilte offentlig opp for Hillary Clinton. Resultatet taler for seg selv.

Before the Flood kan sees på Netflix.

---
DEL