Utred alternativer til EØS-avtalen

Norge trenger en reell debatt om hvilke alternativer vi har til EØS.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Noe av det mest grunnleggende i senterungdommens ideologi er kampen for det lokale sjølstyret. Folk skal være med og bestemme over sin egen hverdag og over sitt eget lokalsamfunn. Med dette som bakgrunn er det vanskelig for oss å sitte stille å se på at EØS-avtalen stadig blander seg inn i nasjonale og lokale forhold. Avtalen eser ut, og vi er vitne til at ESA stadig kommer med nye forsøk på å overstyre norsk politikk. Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) ble framforhandlet mellom EFTA- og EU-landene, og trådte i kraft 1. januar 1994. EFTA-landet Sveits vedtok gjennom folkeavstemning å si nei til EØS. I Norge ble avtalen godkjent av Stortinget.

Selv om flere på ja-siden forsikret oss om at en rekke områder skulle holdes utenfor avtalen, begynner det å bli flere eksempler på at den griper inn på mange områder som man skulle tro var utenfor avtalen. Eksempler på dette er hjemfallsretten, industrikraft, reguleringer og bestemmelser som påvirker landbrukspolitikken og den differensierte arbeidsgiveravgiften. Dette er viktige virkemidler i norsk distrikts- og næringspolitikk.

Eksempelet med heimfall viser at Norge er satt i et demokratisk vakuum der tilfeldige dommere i en domstol i Luxembourg avgjør framtiden til evigvarende norske verdier. Et viktig politisk redskap er ikke i de folkevalgtes hender.

Ja-siden løfter fram EU-medlemskap som løsningen på våre utfordringer. Når man ser hvilke utfordringer og hindringer EØS-avtalen skaper, tror jeg derimot at et EU-medlemskap ville gjøre utfordringene enda større. EU ville da i enda større grad blande seg inn i avgiftspolitikk, landbrukspolitikk, handelspolitikk med den tredje verden og pengepolitikk.

Som et selvstendig land har Norge større muligheter til å føre en egen internasjonal politikk. EU krever for eksempel at fattige land åpner sine markeder for utenlandske varer og bedrifter, samtidig som de verner egne markeder mot konkurranse utenfra. De krever også at fattige land avvikler sin landbruksstøtte, mens EU sjøl gir både landbruksstøtte og eksportstøtte til matvareprodusenter og selger mat til dumpingpris på verdensmarkedet. Her kan Norge spille en viktig rolle, og stå på de fattige landenes side. Nettopp derfor blir det enda viktigere med en reell debatt om hvilke andre muligheter enn EU Norge har.

Man skulle tro at det var et felles ønske både for ja-siden og nei-siden at en reel debatt om hva som er best for Norge, burde finne sted. Men så lett er det ikke. Under Stortingets diskusjon om EØS-avtalen i vår ble kravet om en utredning av dagens avtale ikke godt mottatt av utenriksminister Støre. Det kan virke som om enkelte venter på en siste sjanse og en siste mulighet til å overbevise det norske folk, som allerede har sagt nei to ganger, om at EU er svaret på alle våre problem.

Uten reelle, konkrete alternativer å diskutere havner vi i en uholdbar situasjon der ingen med sikkerhet kan si hvilke andre muligheter vi har. Senterungdommen vil stå opp for det lokale sjølstyret, og krever at en utredning av alternativer til dagens EØS-avtale skal stå på Senterpartiets liste over krav hvis det blir aktuelt med forhandlinger om Soria Moria II. Vår kamp for det lokale sjølstyret er viktigere enn en ny regjering som regjerer på grunnlag av EØS-avtalen.

---
DEL