Utover seg selv

Flere av de norske dokumentarene på Bergen internasjonale filmfestival kombinerte dypt personlige historier med vesentlig samfunnsaktualitet, og var følgelig alt annet enn navlebeskuende.

Fra Voldtatt
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

I løpet av sine 16 leveår har Bergen internasjonale filmfestival befestet seg som landets største og beste innen dokumentarfilm, selv om det også er mye interessant fiksjonsfilm å se i løpet av festivalens åtte dager i september. Det omfattende dokumentarprogrammet består blant annet av flere konkurranseseksjoner, både for norske og internasjonale filmer. Undertegnede satt i år i juryene for for beste korte og beste lange norske dokumentarfilmer, og vil her presentere noen av inntrykkene fra disse programmene.

Personlige samfunnsrapporter. Med «lange dokumentarer» sikter jeg til programmet festivalen rett og slett kalte «norske dokumentarer», som besto av helaftens dokumentarfilmer (i motsetning kortfilmene i kortdokumentarseksjonen). Ofte har disse en spilletid på en snau time, tilpasset tv-kanalenes programmeringsflater, noen ganger litt lengre. Dette programmet inneholdt flere personlige dokumentarfilmer, samtidig som de gjerne også hadde en bredere samfunnsmessig slagside – i tillegg til at flere av dem beveget seg langt utenfor landets grenser. Som vi i juryen sa i vår uttalelse på prisutdelingen, er norske dokumentarister ut fra dette programmet å dømme alt annet enn navlebeskuende, selv ikke når de tar utgangspunkt i seg selv.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL