Utopi, nostalgi og prinsipprytteri

La oss slå det fast like godt først som sist: Hvis ikke Ny Tid raskt tilføres eksterne midler av et betydelig omfang, så er Skifteretten neste stopp. I 2006. Det er ikke tull, det er ikke krisemaksimering og det er faktisk et under at det ikke har skjedd før.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Å kalle arbeidet med å få til et eierskifte i Ny Tid for et «kupp» er derfor temmelig misvisende og det overrasker meg at bekymringen for avisas sjel er så stor nå som den – etter ti år på konkursens rand – omsider har funnet en seriøs investor! Hvor var alle de bekymrede aksjonærene tidligere? På de generalforsamlingene jeg selv har deltatt så jeg i gjennomsnitt tre aksjonærer. Ingen av dem hadde med seg verken penger, fullmakter eller gode ideer.

Det er derfor på sin plass å spørre: Hvor mange av de som nå engstelig krøller pannen ville åpnet nebbet dersom Ny Tid hadde lidd en stille konkurs?

Skepsisen til Damm skyldes nok flere faktorer. De er forståelige, men forholder seg ikke til realitetene:

1) Damm eies av underholdningskapitalisten Egmont og Egmont kan vi ikke stole på. Vel – vi kan alle ønske oss en situasjon der ingen eide andre, men de dager er talte. Dessuten er det faktisk norske Damm som kjøper Ny Tid, ikke Egmont i København og ingen kan vel beskylde Damm for å være drevet av et ønske om rask profitt i denne saken. Dessuten – finnes det ingen muligheter for å sette rammer for en eier? Gir ikke Oktober ut radikale bøker lenger, etter at de ble kjøpt opp av Aschehoug? Selvfølgelig gjør de det.

2) Redaktør Dag Herbjørnsrud har ikke tillit blant gamle raddiser i Norge. I så fall – stikk fingrene i jorda og gjerne øynene med: Dag Herbjørnsrud har et moderne, radikalt prosjekt som er fundert i vår moderne, globale virkelighet. Han har personlige egenskaper, en redaksjon og et nettverk som tilsier at det ikke er noen utopi at han skal kunne lede en provoserende og nytenkende redaksjon – i beste Orienteringsånd. Orientering er i dag blitt et symbol for en svunnen gullalder, den gangen menneskene var radikale, den gangen noen våget å tenke, handle og kritisere. Underforstått – slik er det ikke lenger. Det er lett å glemme at avisa faktisk var en avis med både gode og dårlige saker. Noe av det som har gitt Orientering sin status i ettertiden var at redaksjonen gikk inn i sin tid og etablerte noe nytt. Bør ikke Ny Tid få samme muligheten?

De fleste kritikerne synes å mene at Ny Tid heller burde slå seg sammen med Klassekampen enn å fortsette alene under Damm og mandag denne uka lovet Bjørgulv Braanen og Klassekampen å videreføre den radikale avisarven etter Orientering. Eller som han skriver: «fortsette å holde råka åpen» – underforstått at et Damm-eid Ny Tid er tapt for venstresiden.

Mon det. Personlig synes jeg et bredt samarbeid på venstresiden, også blant venstreavisene, høres flott ut. Jeg kan røpe at vi hadde følere ute i flere retninger også i min tid (1998-2000), men ber om forståelse for at Klassekampen i tiden etter AKP-kuppet mot Paul Bjerke ikke var noen seriøs samarbeidskandidat.

Spørsmålet er om samarbeidsinvitasjonen fra Klassekampen er bedre fundert nå når en løsning for Ny Tids økonomiske problemer er funnet? Hvordan kan de ellers så garvede og erfarne SV-ere ha tillit til et samarbeid mellom KK og Ny Tid uten å ha sett noe som helst konkret rundt hva et slikt eventuelt samarbeid skulle bestå i? Regnestykket Klassekampen + Ny Tid går ikke opp av seg selv og det er vanskelig å se for seg at et samarbeid mellom de to vil være noe annet enn en de facto nøytralisering av Ny Tid. Dels skyldes dette strukturelle vanskeligheter med å få til et fornuftig samarbeid mellom en dagsavis og en ukeavis, dels skyldes det Klassekampens egne økonomiske og politiske problemer. Ny Tid er en økonomisk ruin og Klassekampen kan ikke verken bære eller investere i Ny Tid. Dessuten har Klassekampens majoritetseier, AKP, vist særdeles tydelig i Klassekampens egne spalter at de allerede er skeptiske til den dreiningen Braanen har ført avisa i. Og hvis vi forestiller oss et Klassekampen uten Braanen – er egentlig arven etter Orientering tryggere hos Jorun Guldbrandsen enn hos Damm?

Derfor – drøm gjerne! Utopier kan være vakre. Men lønninger og driftsutgifter er ingen utopi. De er harde fakta, her og nå! Jeg vil derfor insistere på at Ny Tids aksjonærer forholder seg til fakta og ikke til nostalgi eller utopi i denne saken.

Anne Hege Simonsen er styremedlem og tidligere redaktør i Ny Tid.

---
DEL

Legg igjen et svar